Turen endte kanskje ikke akkurat slik den tirsdagen, men et mareritt var det. Som du sikkert har fått med deg, så er det en stund siden jeg skrev her sist. Hovedårsaken til det har enkelt og greit handlet om at livet ikke har vært så enkelt. Jobb, administrativt arbeid i forbindelse med konsulentvirksomheten min, sommerferie, familiefeiringer, reise og oppstart av masterstudie har spist opp tiden. Ikke nok med det, så har også Boris tatt seg en tugge i ny og ned. Ikke bokstavelig, men nesten. Det sistnevnte er nok hovedgrunnen til at jeg ikke har skrevet noe. Vi begge har rett og slett ikke vist hva vi skulle gjøre med han. Følelsen av å være mislykket i hundetreningen har regjert i hverdagen. Hvilket har gjort ting enda mer vanskelig å snakke om, i og med at hundetrening virkelig er noe jeg ELSKER å drive med.
Jeg har sikkert forklart det tidligere, men jeg gjør det igjen. Problemet vårt med Boris er at han utagerer mot oss når vi er ute på tur. Dersom vi går en tur i skogen, så har han en tendens til å gå fint og rolig til destinasjonen vi skal til, men klikke straks vi er på vei tilbake. Klikke som i at han går fint og flott og trekker (i trekkselen) foran, før han så plutselig stopper, vender om, og hopper opp på meg. Han hopper vanligvis opp, før han så biter meg i jakkearmen. Dersom jeg prøver å holde han nede, eller han ikke får noe respons, så går han etter buksebena. Holder vi han fast for å få han rolig, så eskalerer det bare, og frustrasjonen blir bare større og større. Bittet hardere og hardere og vår toleranse og kroppslig kontroll mindre og mindre. Det er klart at vi trekker armer og ben bort når han biter til. Noe annet ville vært umenneskelig.
Med det sagt; Det vi har gjort til nå er å forsøke å gjøre godbitsøk, gi han en leke og/eller avlede ved å bytte på hvem av oss som holder båndet. Når ingen av disse tiltakene har fungert, har vi sett oss nødt til å sette han fast i en busk eller stolpe, slik at han får roe seg ned selv. Når vi har sett at han har roet seg ned og begynner å snuse på bakken, eventuelt at han legger seg ned, har vi løsnet og gått videre. Dessverre opplever vi alt for ofte at han etter veldig kort til girer seg selv opp igjen. Tirsdagen i Tromsø ente akkurat sånn. Han begynte, vi satt han fast, vi ventet, han roet seg og vi gikk videre. Han begynte, vi satt han fast, vi ventet, han roet seg og vi gikk videre. Han begynte, vi satt han fast, vi ventet, han roet seg og vi gikk videre. Dette gjorde vi gjentatte ganger, med bare 3-4 meters mellomrom mellom trærne. Det var ekstremt mye vind, vi var svette og kalde, det hadde skyet over, temperaturen hadde sunket og regnet begynt å dale ned. Veldig brå vending på det som startet som den perfekte ferieturen på fjellet.
Vi kunne ikke holde på slik i all evighet. Det som reddet oss akkurat den dagen var at vi begge var der. Fordi vi var på tur i fjellet/skogen så hadde vi tatt på Boris trekkselen. Dette betydde at det var meningen at han skulle trekke. Vi begge vet at dersom en av oss går et stykke unna, så ønsker Boris å samle oss. Han vill med det forsøke å komme seg til den som forsvinner vekk fra han. Så det vi gjorde var at min kjære samboer gikk noen meter foran, slik at det virket som at han skulle gå fra meg og Boris. Boris gikk da inn i den modusen hvor han vil følge etter. Dette gjorde vi helt til vi kom ned til bilen. En koselig tilbaketur med småprat og latter ble det ikke, men vi kom oss ned uten å få flere blåmerker på armene. Dette var brannslokking på høyeste nivå.
Siden den dagen har vi tenkt MYE. Er det rett å beholde Boris? Er vi på vei til å få en aggressiv hund? Hva har vi gjort galt? Vi gjorde absolutt mye galt den dagen. Først og fremst så skulle vi ikke tatt Boris på tur i utgangspunktet. Han hadde mer enn nok med å være i en fremmed by, ligge på hotell og håndtere masse folk og inntrykk. Hvorfor måtte vi på død og liv ta han med på tur. Jeg visste han hadde fått nok den dagen. I etterkant ser jeg at det ikke var Boris sine behov jeg skulle dekke, men mine egne. Om du skal finne et levende eksempel på noen med MAKK I RÆVA, så er jeg den rette. Det var nok bare jeg som hadde behov for den fjellturen, ikke han.
Jeg har tenkt mye på hva jeg har gjort galt, men nå er det en stopp på det. Det jeg og min kjære samboer nå skal fokusere på er hva vi skal gjøre fremover. Derfor har vi tatt kontakt med Narvik hundesenter. Vi hadde for to dager siden (26.08.2024) den første timen med en proff hundetrener. Per i dag er det første tiltaket å unngå all form for lek. Boris blir ekstremt lett høy! Han girer seg selv opp av den minste ting. Enten det er lyst toneleie, en ball, en veivende pinne, en kong som spretter, gardiner som flagrer veldig. Listen er lang. Hovedregelen er at så lenge gjenstandene er i hans høyde og beveger seg i retning mot han, så tennes han. Hva tiden fremover vill bringe er jeg usikker på, men så lenge vi jobber på med å forhindre at han girer seg opp og følger råd fra fagfolk, så har jeg troen.
Nå skal det sies at han er i rette alderen (6-7 måneder), hvilket betyr at hormonene herjer vilt i kroppen. Han vil roe seg med årene, men vi ønsker gjerne å jobbe med dette problemet nå. Det fordi vi ikke ønsker at han skal opparbeide seg en skikkelig alvorlig uvane. Han er en stor hund, med en utfordring (mulig problem) som SYNES. Å være ærekjær og tro at vi skal klare dette alene er bare dumt. Derfor har vi bedt om hjelp på et område hvor vår kunnskap og erfaring skorter veldig.
Hvordan det blir å gå fremover er jeg ikke sikker på, men vi har nå fått ballen til å rulle! VEKK FRA BORIS! Og fra i dag av skal vi gjøre alt vi kan for å gjøre Boris til den godgutten han er! 50% av tiden.
Snakkes i neste innlegg!