Som konsulent er kan dagene fort bli litt ensom. Jeg jobber ekstremt mye hjemmefra og har derfor ikke så mye folk rundt meg om formiddagene. Jeg deltar selvsagt på en rekke teamsmøter, men det å snakke med folk over internettet blir overhodet ikke det samme som å møte folk fysisk. Heldigvis bor jeg i byen så å ikke se kjennfolk, eller folk generelt, er praktisk talt umulig.
Likvell, det er ikke altid jeg ønsker å småprate med fremmede. Fordi de venninnene jeg har gjerne har sine ting de holder på med, så blir det ofte slik at jeg gjør ting alene eller sammen med min kjære. Når min kjære må jobbe, så rømmer jeg ofte til fjells eller i skogen. Selvsagt er jeg ALDRI alene. Boris er altid med. Grunnen til at jeg er så utrolig glad for at jeg har Boris, er fordi han tar opp tiden min.
Han holder meg opptatt i løpet av dagen. I følge min kjære samboer så har jeg ”makk i ræva”. Jeg greier ALDRI å sitte stille. Om jeg sitter stille, så betyr det gjerne at jeg har hvert over aller fjell og fjorder først. Selvom jeg ikke har påvis ADHD, så kan jeg vedde på at jeg har det.
Uansett, poenget er at dersom jeg ikke har noe å drive dagene med, så har jeg lett for å miste meg selv og gå helt ned i kjelleren. Det er ikke noe tvil om at hunder gir oss bedre psyksik helse. Gjennom tunge tider er det ikke noe tvil om at Boris hjelper oss mer en hva et familiemedlem ville gjort. Dette kjenner ihvertfall jeg meg igjen i.
På en superstressende arbeidsdag, så vill jeg veldig skjeldent sette meg ned å snakke om det. Det jeg trenger er å gå en tur og flytte fokuset over på noe annet. Eventuelt, dersom hoften min slår seg vrag, så hjelper det altid å gå en rolig tur, trene, leke og ligge i sofa med Boris. Han er et lys i hverdagen. Den som syr sammen bitene, når alt raser sammen. Han hjelper meg og min kjære med å komme oss gjennom ting sammen og hver for oss. Han er vår lille reddende engen i form av en pøbelfis.
En liten milepæl i Boris sitt liv fant sted 26.juni.2024. Første dagen på valpekurs!! Kursholder Kristine Strøm fra Narvik hundesenter ledet oss på denne dagen gjennom tematikken vedrørende hundens behov, belønning og tankesett. Å oppsummere kurset vill jeg ikke gjøre her. Det med tanke på at det helhetlig sett er bedre å ta kurset hennes selv, også har jeg ikke gå god hukommelse. Likevel, det jeg vill gjøre er å raskt legge fram ting jeg bet meg merke i. Temaer som jeg fant interessant, og som vi må tenke enda mer på, når det gjelder treningen med Boris.
Det førte handlet om å definere og kartlegge hva som er viktig for oss i hundetreningen. Hva er det viktig at Boris er god på i forhold til hva vi skal bruke han til. Jeg tenker at jeg antagelig vill skrive ett innlegg om akkurat dette. Hvilket antagelig kommer ut førstkommende mandag (01.07.2024). Dette er nemlig noe jeg har tenkt på, men ikke nødvendigvis spesifisert veldig tydelig. Jeg vet hva jeg vill at jeg og Boris skal oppnå sammen, men jeg har ikke definert hva som er viktig for at vi skal komme oss dit. Dette må jeg gruble litt mer på. Uansett. Det neste temaet omhandler utfordringer på veien til målet. Jeg snakker selvsagt om å….
Kjenne sin egen hund og dens stress
Å vite når hunden er overstimulert eller understimulert er særdeles viktig. Det som skjer dersom vi bare pøser på med trening hele tiden er at stresset til hunden øker, hvilket medfører at hunden kan bli helt tullerusk I den forbindelse ble det påpekt at det å kjenne hunden sin godt er særdeles viktig. Noen hunder tåler mer stimuli enn andre. Dette er noe jeg merker veldig godt når jeg eksempelvis sammenligner Boris med min Labrador Theo. Boris blir ekstremt lett overstimulert. Mens Theo var litt mer mottakelig for alt. Jeg kalte han ofte for en sosial diamant. Han fikk liksom aldri nok av folk. Uansett, det som ofte hender med Boris, nå han er overstimulert eller understimulert, er at han begynner å bite oss i buksebena eller i båndet. I starten, når vi fikk han, så var det veldig vanskelig å se om bitingen i buksebena var fordi han var overstimulert/sliten eller fordi han bare var/er valp. Nå, når han begynner å bli større, så er det mye lettere å se tegnene på at han er sliten. Det som ofte hender er at han retter fokuset på noe annet enn oss. Energinivået er det samme, men konsentrasjonen er tapt. Vender vi ikke nesen hjemover da, så får vi en hund som biter oss i bena før vi rekker å si ”Menneskelig tyggeleke”. Jeg synes Kristine Strøm illustrerte og forklarte denne typen hendelse veldig fint. Jeg kan nok ikke forklare like bra meg jeg kan forsøke.
Graf viser øning i stress
Over ser du de forskjellige hendelsene som gjerne kan oppstå dersom man skal gå en tur midt i byen. Det som skjer når hunden eksponeres for alle disse forskjellige hendelsene, er at stresset bate øker og øker. Den røde linjen illustrerer dette. Dersom man bare fortsetter å kjøre på til man kommer hjem, så er hunden i besittelse av så mye stress at den ikke vet hva den skal gjøre. Resultatet av det er at den eksploderer på tur hjem eller når den kommer hjem. I den forbindelse er det vår jobb å hjelpe hunden med dette. Dette handlingsforløpet kan gjenspeile seg veldig i Boris for 1-2 måneder siden. Nå gikk vi ikke inn på så veldig mye om hundens stress og stress-signaler, men det ble nevnt enkelte tips for å redusere stresset på tur. Eksempler var å la hunden snuse, gi den noe å tygge på eller fjern hunden fra situasjonen. Dette er tiltak vi veldig ofte er nødt til å benytte oss av med Boris. En fjerte ting vi prøver å fokusere på er tidspunkt. På hvilken tid av døgnet er vi i parken. Dette avhenger veldig av dagen, men en regel er gjerne at vi ikke drar på de mest folksomme tidene eller dagene. Eksempelvis lørdag og søndags formiddag, eller rett etter skoletid. Dersom vi drar i parken på disse tidene, er det da viktig at vi; For det første er der en kort stund. For det andre unngår å la Boris hilse. Og for det tredje har med gode belønninger som er stressreduserende. Med andre ord ikke leke, men heller godbiter og/eller tyggeben.
Belønning
Dette bringer oss inn på en annen tematikk, som ikke bare er viktig generelt, men også for første kursdags praktiske øvelse. Jeg snakker da om belønning. Grovt sett var det fire former for belønning som kunne brukes i treningen. Disse var godbit, leke, ros eller kos og til slutt det hunden vill.
Former for belønning
Med ”det hunden vill” menes eksempelvis snusing på bakken. Ligge å snage på en pinne ol.
I den forbindelse kom det fram at hunden gjerne belønner seg selv mer enn vi tror. For eksempel når den bjeffer på en forbipasserende. For hunden er dette selvbelønnende fordi hundens ønske er å jage personen bort. Når personen har gått fordi legger hunden sammen handlingen med belønningen av å ha greid å få denne personen vekk.
Eventuelt, dersom man lar hunden dra seg bort til en fremmed. En fremmed som vill hilse, verd å merke. Hunden legger handlingen ”dra i båndet” betyr ”jeg får hilse på personen”. Det er egentlig veldig enkelt, men det er ikke alltid vi tenker over det som hundeeier. Jeg vet at jeg antagelig har latt Boris få dra seg bort til fremmede, hvilket det er slutt på fra og med NÅH. Fortsetter jeg å gjøre denne feilen, får jeg en tung hund som jeg ikke greier å holde igjen.
Teori i praksis
Slatretrening
Etter en meget innholdsrik teoridel beveget vi oss ut for å sette teori i praksis. Dagens praktiske øvelse var sladretrening og litt ro-trening. Sladretrening i seg selv er veldig enkelt, men samtidig uhyrlig viktig. Konseptet går ut på at hunden ser en annen person, du sier belønningsordet og hunden får godbit. Formålet med denne øvelsen er at hunden skal assosiere andre hunder, mennesker eller distraksjoner med at det skjer noe godt hos eier.
Når vi skulle øve på dette sammen med Boris på banen, så skjønte jeg selvsagt, før vi startet, at Boris kom til å trekke i båndet mot de andre valpene. Hvilket han gjorde uten tvil. Boris sin utfordring omhandler er passering av andre hunder. Det i tillegg til andre mennesker som, enten kommer dirkete til oss for å prate, eller som ser tar kontakt med han uten å spørre oss. Folk som eksempelvis strekker ut hånden eller sier ”ååååh, så fiiiin gutt”. I slike situasjoner går han fr 0 til 100 på 2 sekunder. Derfor ble jeg så glad for at vi faktisk ble med på dette kurset med Boris også. Dersom vi ikke hadde blitt med, så hadde vi nok ikke fått den påminnelsen om at sladretrening må gjøres mye av. Vi har fra tidligere av jobbet med det, men ikke nok.
Rotrening
Vi fikk i tillegg en påminnelse om godbitsøk når vi snakket med instruktøren, hvilket var så bra hun sa. Jeg hadde jo helt glemt av det. Vi bruker det en god del når vi er ute i byen. Når jeg eksempelvis på å plukke hundebæsje. Det jeg gjør er at jeg ber Boris sitte i ro et øyeblitt (når jeg finner frem bæsjeposen), før jeg så lar han snue etter godbiter på bakken (når jeg plukker bæsj). Dette er supereffektivt. Kommer det folk forbi, når jeg plukker, så er han opptatt med godbitene. Så lenge folk ikke kommer direkte bort til Boris så går alt superfint. Offfff, så skal det sies at det har hendt. Jeg hadde akkurat plukket opp en relativt bløt hundebæsj, så kom det en gammel mann gående mot Boris. Jeg hadde løkken til båndet rundt håndleddet jeg hadde hundebæsjen i. Mannen kom fra venstre, jeg hadde hundebåndet rundt høyre håndledd. ”ÅÅÅÅH, så fiiiin gutt” sa mannen. SKLÆTT, sa bæsjen mot venstrearmen min. Denne hendelsen viser viktigheten av sladretrening. Mer sladretrening gjør at jeg unngår slike hendelser. Ønsket scenario er at Boris ser mannen og sladrer til meg om det. Nå vi har nok en del jobb å gjøre der. Avslutningsvis i kurset trente vi litt på å finne roen og i tillegg ta en parr sett med ”BLI” når de andre kursdeltakerne hadde dratt.
BILDE
Med det sagt er det kan jeg kanskje avslutte med å legge fram noe som gjorde det litt ekstra gøy å være på kurset. Til sammen var det fem valper. Boris og broren Robert var 2 av disse. Utrolig gøy. Kan ikke vente med å se hvordan de begge utvikler seg. Robert er bare en supergod valp, men noen herlige eiere. Så dette skal bli gøy. Supert kurs, engasjert kursholder, nydelige valper og fantastiske eiere. Ser fram til 04.juli.2024. Da blir det en ny dag med kurs.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt folk si at de ikke har behov for valpekurs fordi de har såpass mye erfaring med hund. Mitt spørsmål til det er ”Hvor mye erfaring har du?” Det jeg tenker er at hvis du ikke er en atorisert hundetrener eller jobber med hund på fulltid, så vill det altid være nyttig med valpekurs.
Jeg skal ikke lyve. Med tanke på min store interesse for hund og hundetrening så tror jeg nok at Boris hadde klart seg fint uten et valpekurs, men likevell.. Nå er jeg bare et mennske og jeg trenger oppfriskning og påminndelse om forskjellige temaer. Jeg går eksempelvis ikke å husker på alt alle hundens faser eller synlige tegn på stress. Jeg tenker litt sånn at jo mer jeg vet, jo mindre vet jeg. Vi slutter nok aldri å lære noen av oss.
Selvsagt, det er ingen tvang å gå på valpekurs, og vi alle oppdrar valpen slik vi vill. Jeg tenker bare at vi alle har lett for å tro at vi er eksperter på et område. Sammenliknet med autoriserte hundetrenere så kan jeg nok bare en brøkdel av det de kan. Og det vet jeg!! Det er akkurat derfor jeg drar på valpekurs, og etterhvert andre kurs.
Saken er at, selvom jeg tror at jeg ikke blir å lære noe nytt, så lærer jeg nok noe kanskje. Jeg blir kanskje enda mer oppservang på kroppspråk mitt. Eventuelt finner jeg kanskje ut at noen former for belønning ikke fungerer så godt som jeg trodde. Om ikke jeg som eier lærer noe, så lærer Boris noe. Han får trening og/eller repetisjon av noen han kanskje allerede kan.
Noe vi alltid får ekstremt mye kommentarer på, fra familie og venner, er at vi lar Boris sove i sengen og ligge i sofa. Denne tematikken er ekstremt omdiskutert bland mange hundeeiere har jeg skjønt. Vi ser ikke problemet med å la Boris sove i sengen sammen med oss. At han ligger i sofaen gjør ihvertfall ikke noe. Jeg personlig ser på det som en del av kosen med å ha hund. Andre ser kanskje på det som uhygienisk. Men for oss er han en del av familien. Ja, det kommer sikkert en del hundehår, men hva er problemet. Hundehår vill det bli uansett.
Det som er positivt ved at vi lar Boris sove i sengen er at vi bytter sengetøy oftere enn vi ville gjort dersom han ikke fikk lovt. Noe som også er greit å bite seg merke i, er at det er lovt å bruke sengeteppet over dynen. Fordi at vi gjør akkurat det, så unngår vi faktisk hundehår dirkete på sengetøyet. Det eneste vi trenger å gjøre er å bytte sengeteppe 1-2 ganger i uken. Hundehår i sengen-problemet løst.
Når det gjelder å ha hunden i sofa, så synes jeg det bare er koselig. Nå har vi heldigvis en sofa som er enkel å støvsuge og vaske. Dette kommer godt med, uavhengig av om man har hund eller ikke. Vi har vell alle vært uheldig å velte potetgull-skålen eller brusbokser. Å ikke ha muligheten til å vaske sofaputene hadde jeg ikke greid.
Uansett, dersom man skulle sett bort fra argumentet vedrørende renslighet, hva skulle argumentet vært da. Jeg ser ikke poenget med å skaffe hund dersom jeg ikke kan nyte selskapet den gir. Jeg skaffet meg ikke hund for at den skulle ligge til pynt på gulvet. Jeg skaffet meg hund for å ha noen å nyte hverdagen sammen med. Jeg føler ikke at jeg får gjort det 100 % dersom Boris skulle måtte ligge på gulvet på dagen eller i et hundebur om natten.
Jeg er opptatt av å ha en god relasjon til Boris. Det på lik linje som å ha god kontakt. Maren Teien Rørvik sier i sesong tre at det er viktig å gjøre noe for hundene våre. Noe de setter pris på. Eksempler hun drar opp er eksempelvis å dele matpakke eller gi hunden er massasje. Når Boris ligger sammen med oss i sofa så er det gjerne fordi han ønsker å ligge sammen med oss, og da gjerne bli klødd på magen. Å bli klødd på magen/ få massasje sammen med oss ser jeg derfor på som relasjonsbyggende. Ja, vi kan sitte på gulvet, men jeg personlig føler at jeg kommer nærmere Boris, dersom han er sammen med oss 100%.
Nå tror du kanskje at vi lar Boris gå fritt fram og lar han legge seg i sofa og/eller senge som han vill. Det gjør vi ikke. Vi har noen regler rundt akkurat dette. Vårt eneste krav er at Boris, for det første, går ut av sofa eller sengen når vi ber han om det. Regel nr.2 er at han ikke får oppholde seg i sengen om dagen. Noe som også er verd å si i denne sammenheng er at han gjerne går frivillig inn i dusjen om kvelden. Fred på badet får jeg som oftest ikke:D
Til slutt er det også slik at han ikke får leke i sofa eller sengen. Ja, han kan ligge å gnage på et ben eller lignende. Men ingen «RAPPTUS» skjer på disse stedene. At han er rolig er med andre ord det tredje og siste kravet.
Med det sagt så tror jeg tiden er inne for å avslutte dette innlegget. Jeg setter stor pris på dersom dere legger igjen en kommentar på hva dere synes er greit. Men husk at alle hundehold er forskjellig. Ingenting er rett eller galt. Alle må få ha egne preferanser. Dette er våre og sånn er det:)
Jeg har mange ganger lurt på om treningsmetoden vi bruker er riktig. Svært ofte møter jeg på folk som prøver å fortelle meg hvordan vi (jeg og min samboer) skal trene Boris. Til nå har vi basert all treningen vår på positiv forsterkning og proaktiv tilnærming.
I hundetrening refereres positiv forsterkning til prosessen der hunden lærer å assosiere ønsket atferd med positive resultater. Med andre ord, når hunden gjør noe du vill at den skal gjøre, belønner du den. Dette kan være alt fra en godbit, til ros, til lek. Hunden lærer snart at denne spesifikke atferden fører til noe bra, og er derfor mer sannsynlig til å gjenta atferden i fremtiden. (https://www.xn--veterinrklinikk-3lb.no/artikler/bruk-av-positiv-forsterkning-i-hundetrening/)
Av erfaring har vi merket meg at denne treningsformen fungerer best for oss. Vi begge finner det svært ukomfortabelt å skulle dra vår egen hund i nakkeskinnet, fordi den eksempelvis bykser mot en annen hund. Det vi tenker er at; vi kan unngå slike situasjonen gjennom å øve på hva vi vill Boris skal gjøre i forkant. Dette handler om å være proaktiv i hundetreningen. Innlæringsteknikkene vi gjerne bruker kalles Shaping og Lokking. Shaping er utrolig smart fordi, teknikken lærer hunden å lære. Lokking kan enhver hund få til. Her lokker du bare hunden med en godbit eller leke. Shaping brukte vi for å lære Boris å trykke på en knapp, bli og gå på plassen. Mens lokking brukte vi for å lære han å sitte og gå pent i bånd.
Grunnen til at vi er så for positiv forsterkning og minimal bruk av ”straff” handler om relasjon. Gjennom positiv forsterkning har jeg erfart at min relasjon til Chila, Theo og Boris har blitt sterkere. Hunder ser gjerne på eieren som en leder. Jeg vet ikke med dere, men jeg ser heller at lederen min forteller meg hva som er forventet, enn å kjefte på meg for at det jeg gjør er feil. Saken er nemlig at jeg ikke kan gjøre rett dersom jeg ikke vet hva som er rett. Hva hundetrening angår, så vil jeg tørre å påstå at det samme gjelder her. Ved å fortelle hva du som eier ønsker, er jeg sikker på at båndet mellom hund og eier blir forsterket. Dette på lik linje som at hundens stress reduseres kraftig. Hunder er nemlig ikke så ulik oss mennesker. I vanskelige situasjoner trenger de å bli fortalt hva de skal gjøre og hva de gjør bra. De trenger en som kan lede dem gjennom vanskelige situasjoner og bygge selvtilliten deres opp.
Fordi Boris er en Boxervalp, så har han ekstreme mengder energi, når han først er våken. Han er ung, ny og vet ikke hvordan han skal håndtere stresset og alt som foregår rundt. Noe vi har bitt oss merke i er at Boris har lettere for å bite oss i buksebena dersom han befinner seg i en situasjon hvor stresset blir altfor høyt. Situasjon hvor han ikke vet hvordan han skal oppføre seg. Eksempelvis etter lek med oss, andre hunder eller mennesker. Etter at vi har lekt med Boris, er det derfor ekstremt viktig at vi gjør noe for å senke stresset hans. Å eksempelvis leke i parken, for så å bare brått gå videre fungerer ikke. Gjør vi det, så har vi en 20 kilos hund hengene etter buksebena eller jakkearmene. Vi ungår selvsagt dette ved å gjøre stressreduserende øvelser med han før vi forlater. Vi lar han for eksempel snuse etter godbiter på bakken og gjøre 2-3 triks, før vi så går videre. Dersom vi nå skulle tatt han i nakkeskinnet eller holdt han i bakken, så har han gått fra 100 til 10 000 på null sekunder. For oss er det viktig å finne ut av årsaken til at Boris oppfører seg som han gjør og ikke minst gjøre noe med det. Av erfaring har vi skjønt at når stresset til Boris øker, så øker også sannsynligheten for at han finner på noe tull. Vi jobber derfor proaktivt med å senke stresset hans ved å fortelle hva vi ønsker at han skal gjøre. Eksempelvis ber vi han gjerne om å gå på plassen sin, dersom han begynner å bite etter buksebena våre hjemme. Hopper han etter jakkearmene våre ute, så ber vi han om å sitte. For å unngå uønsket atferd, så sørger vi for å holde stresset hans nede. Og på toppen av det hele, er ro-trening og øvelse på kontakt nøkkelen til suksess for oss.
Basert på min erfaring, mener jeg nemlig at en god kontakt og relasjon, kombinert med tydeliggjøring av ønsket handling og belønning av god atferd, skaper den perfekte firbente følgesvennen.
Å bo i byen med hund har sine fordeler, men også ekstremt mange ulemper. En av dem omhandler folk som ikke har hund, og som dermed ikke forstår hundens behov. Vi bor i en leilighet midt i sentrum, hvilket betyr at vi er nødt å ta Boris ut på gaten for å tisse. Slik jeg ser det, skal det ikke være noe problem i at hunden tisser eller bæsjer på gangfeltet, så lenge vi plukker opp etter oss. Hvilket vi ALLTID gjør. For våre naboer er det tydeligvis ikke greit. Til nå har vi fått tilsnakk fra alle kanter. Tematikken har alltid vært den samme. Kan du ikke ta med deg hunden din for å tisse en annen plass. Dette har vi til og med opplevd i parken.
Du leste riktig. I PARKEN?? Midt på gressplenen eller på bros-steinen. Vi begge to skjønner selvsagt at vi ikke skal la Boris tisse på privat eiendom, på trapper, benker, søppelbokser, parkeringsautomater, husvegger ol, men i PARKEN!!! På gressplenen!!! Eller midt på gangfeltet!! Hva er det jeg ikke skjønner? Her om dagen tisset Boris midt på gangfeltet rett ved der vi bor. En av de som bor et stykke bortfor oss ble sint og sa at vi måtte ta med hunden en annen plass. Kanskje det bare er meg, men jeg ser ikke problemet med at hunden tisser på gangfeltet. Det var ikke personen sin eiendom, ingen biler eller andre gjenstander fikk tiss på seg. Så hva er det jeg ikke forstår?? Dersom problemet skulle være at tisset lukter, så vet jeg ikke hva jeg skal si. Hunden tisser ute, lukten forsvinner i løpet av 2 minutter. Vinden tar det med seg! Det argumentet blir for dumt.
Nå er det heller ikke slik at vi går til den samme plassen hver gang vi er ute og lufter Boris. Så vi har ingen fast plass han tisser, men jeg holder meg vanligvis innenfor ett rimelig stort område på formiddagene. 1 km hver vei ca. Jeg har nemlig ikke tid til å ferdes så veldig langt på denne tiden, grunnet jobb.
Likevel, på tross av at vi veldig sjeldent lar han tisse på samme plass hver dag, så får vi ennå kjeft fra folk rundt oss. Hvorfor må du la hunden din tisse her, på gangfeltet, på bro-stenen (i en av byens parker), på gresset, ved siden av trappen (trapper i byen, ikke ved innganger) osv. Det bare virker som at hvor enn vi går, så er det feil av oss å la Boris tisse der. Nå skal det jo sies at vi ikke er de eneste i byen som har hund. Så det kan nok hende at vi får skylden for mer enn urinen Boris legger fra seg. Men likevel. Når vi får tilsnakk, så får vi det når Boris akkurat har tisset.
De røde x-ene markerer hvor Boris kan finne på å tisse.
Jeg vet ikke. Hele greia gjør meg bare oppgitt. Jeg kan da ikke bestemme når og hvor hunden min skal tisse. Dette er også det vi forteller folk når de brøler ut til oss ”TA MED DEG HUNDEN ET ANET STED”. Ta deg selv til et annet sted er det responsen min egentlig skulle hvert, men!! Det er nok ikke det smarteste å si til en irritert fremmed jeg ikke kjenner. Jeg vill jo på ingen måte være i konflikt med noen rundt meg. Det misliker jeg ekstremt sterkt. Men når jeg blir behandlet urettferdig så setter jeg foten ned. Uansett, saken er at jeg ikke kan kontrollere hvor Boris velger å tisse. Eller, til en viss grad kan jeg det, men hvorfor skal ikke Boris kunne tisse på gangfeltet. Det skjønner jeg ikke. Våre naboer har, akkurat som oss, valgt å bo i byen. Vi eier ingenting av området utenfor leiligheten vår. Så med en eneste gang vi setter foten utenfor trappen så er vi over på offentlig eiendom. Det betyr at Boris kan tisse der så mye han vill.
Del gjerne dersom du har opplevd noe lignende. Kjenner jeg blir så frustrert!!!
Som valpeeier møter man gjerne mange forskjellige mennesker i løpet av en dag. Dette spesielt om man har valgt å bo midt i Narvik sentrum, slik jeg og min samboer har gjort. Å bare ta Boris ut i gaten for å tisse i mårnkåpen og flippflopps er dessverre ikke mulig. Eller? Det er jo mulig, men da er det som å be om å få litt blikk her og der. Uansett. Når vi først går ut døren, så kan du banne på at vi møter på en eller annen fremmed person som vil hilse på lille Boris. Han er jo en casanova ute like. Han er supersøt, liten, og hvem kan vel motstå en liten valp som logrer med halen når han ser deg. Jeg hadde nok selv syntes det er veldig søtt, men det betyr ikke at jeg hadde gått bort til valpen uten å spørre eier.
Selvfølgelig er det ekstremt viktig i valpens sosialiseringsperiode at den få møte forskjellige mennesker. Men det er der jeg tror veldig mange misforstår litt.
Når vi sier at jeg skal sosialisere valpen, så betyr ikke det at den nødvendigvis skal hilse på alle den møter. I mine øyne så handler det om å eksponere hunden for forskjellige omgivelser, hunder og mennesker. Slik jeg har forstått det, så handler det om å finne en balanse. Jeg tenker at det kan være greit å la Boris hilse på noen mennesker, men ikke en tilfeldig fremmed på gaten. De menneskene jeg ønsker at Boris skal hilse på, vill jeg gjerne skal være mennesker som har litt kjennskap til det å ha hund. Forhåpentligvis har disse også litt kjennskap til hundens kroppsspråk. På en tilfeldig tissetur kan jeg tillate at Boris hilser på en fremmed, dersom han sitter før han hilser. Det er bare koselig at folk vill hilse, så ikke misforstå. Det at han lære hvordan han skal oppføre seg med forskjellige mennesker er viktig. Men det er ikke alltid vedkommende respekterer at jeg stiller krav. Saken er at jeg gjerne ønsker å spille på lag med Boris. Når vi møter mennesker så vill jeg at han skal vite at vi går inn i situasjonen sammen. Jeg vil at han skal se på meg som en god leder. En som ikke setter han inn i situasjoner hvor han blir stresset eller utilpass, men heller velger ut situasjoner hvor han kan skinne. Så når folk ikke respekterer dette kjenner jeg at jeg blir frustrert.
For et par dager siden var jeg eksempelvis ute og luftet Boris rett før jeg skulle inn i et møte. Han gikk rolig og pent ved siden av meg, og rundt hjørnet kom det plutselig en person. Vedkommende så Boris og begynte å gå direkte mot oss, mens han utrykket hvor søt han syntes at han var. Han fortsatte med å si ” Han kan ikke være gamle karen, vill du hilse?” Jeg svarte med å si at han skulle få hilse, dersom jeg bare kunne få han til å sitte først. Sinnstilstanden til Boris var klar nok til at han skulle få til det. ”Neida, du trenger ikke sitte” var hans respons. Også gikk han bare bort til han. Saken med Boris er at han ikke greier å styre seg selv, når ukjente mennesker kommer innenfor en bestemt avstand. Så når vedkommende først kom innenfor denne grensen, så var det gjort. Grensen er verd å merke blitt mindre med tiden. Folk kan fint gå forbi Boris på under en meters avstand, men når vedkommende bøyer seg ned, lager pipestemme og strekker hendene mot han, så blir saken litt annerledes. Nå var dette en person som Boris likte, men jeg blir likevel frustrert.
SE PÅ SELEN!
For å unngå slike situasjoner så bestemte jeg med tidlig for å skaffe bånd og vester som var merket med ”Trener -Ikke forstyrr” eller ”In treaning”. Jeg tenkte en refleks-vest var tydelig nok. Men nei!! Altså, kan ikke folk lese!!!! Kjenner jeg blir oppriktig lei meg og provosert. Jeg bruker bare slike merker og vester når jeg faktisk trener. Hvordan mitt kroppsspråk er i slike tilfeller er nok veldig tydelig det også. Godbitposen er fremme, fokuset mitt er på hunden og det kommer gjerne et ‘Brah” i ny og ned. Hvordan kan folk unngå å registrere at jeg trener hund????
KONSEKVENSEN AV Å IKKE LESE OG HØRE
For meg er det viktig at jeg har en hund som greier å gå forbi enhver distraksjon på gaten. Så når jeg trener så ønsker jeg at all interaksjon med Boris skal gå via meg. Konsekvensen av at enkelte ikke respekterer hva jeg sier som eier, er at jeg ikke får trent Boris så mye som jeg ønsker. Dersom jeg ikke får trent Boris på å gå forbi fremmede på gaten, så har jeg et STORT problem. Om hver eneste person skal hilse på han, så blir han å erfare at han kan hilse på alle han vill. Dersom dette fortsetter, så vill jeg henge som et slips etter Boris på tur veldig snart. Å trene på kontakt og det å gå pent i bånd kan jeg gjøre mye av. Men treningen blir absolutt sabotert når vedkommende jeg går forbi strekker ut hendene, lager pipestemme og går mot Boris. Hvordan skal jeg kunne trene gjennom det?? En ennen konsekvens av at noen ikke greier å la være å hilse, er at de som ikke vil hilse lett kan bli skremt. Om 2-3 måneder så vill Boris være mye større, og har nok passert 20 kg kan jeg tenke meg. Man man i utgangspunktet er redd store hunder, så hjelper det ikke at en 20 kilos hund hopper mot deg. Det hjelper ikke å unnskylde det med at hunden bare vill leke. Er man redd store hunder som oppfattes det som skummelt uansette. Så det at enkelte ikke greier å la være å hilse, og rett og slett gir fan i hva eier sier, kan i hverste fall gjøre andre redd. Vi som hundeeier har et stort ansvar for å trene hunden, men det finnes grenser for hvor mye vi kan si og gjøre. Jeg sier ifra klart og tydelig til folk jeg møter. Velger de å ikke høre på hva jeg sier, så må jeg bli veldig konsekvent i andre omgang. Det har hendt at jeg har måttet bli så bestemt at jeg har dratt Boris fra vedkommende og gått.
Med det sagt vill jeg avslutte med å avklare hva jeg som hundeeier trenger fra forbipasserende. Det jeg først og fremst trenger er at det står på selen til Boris blir lest! For det andre, så må de forhører seg med meg før de hilser på Boris. Og til slutt! IKKE FORSTYRR betyr IKKE FORSTYRR!!
Valpebitingen er nok det som setter ting litt i perspektiv når man først skaffer seg valp. Vi ser gjerne for oss den perfekte valpen som bare vill ligge å kose i armkroken vår. Men slik er det dessverre ikke for oss alle. Når jeg, og min samboer, hentet lille Boris så skjønte vi ikke at tiden fremover skulle bli et blodbad. Den første hunden vi hadde sammen slapp vi billig unna med. Theo bet egentlig bare på sine egne ting. Kanskje litt på sofahjørnet og bordbena, men det var alt. Med Chila (Bichon frieen) var valpebitingen der, men likevel. Hun var så liten, så vi merket ikke så mye til de små tennene hennes.
Boris 8 uker
BORIS!!!! offff, en helt annen historie. Vi kunne ikke engang ta på han, uten at hånden vår ble røsket tak i. Om folk ikke visste vi hadde valp, så kunne det sett ut som at vi drev med selvskading. Beklager hvis referansen er litt grotesk, men jeg vet ikke om noe annet det kunne sett ut som. For en som meg, som er veldig opptatt av å gi hundene mine det beste livet de kan få, så tok jeg dette som et stort nederlag. Valpebiting føles så personlig. Det kom absolutt dager hvor jeg følte at jeg var en dårlig hundeeier. Dager hvor jeg trodde at jeg hadde ødelagt hunden. Dager hvor jeg helt oppriktig trodde Boris var aggressiv. Hvilket har overhodet IKKE er. Han er bare valp.
På grunn av mine besteforeldre sitt syn og uheldige opplevelse med en aggressiv Boxer, så møtte jeg myyyye motgang når jeg fortalte om lille Boris. At jeg skulle skaffe meg en til hund syntes de var veldig bra, men en BOXER. Det måtte jeg absolutt ikke skaffe meg. ”Det er FARLIGE vakthunder” Farlige vakthunder???? Jeg har en helt annen oppfatning av rasen, for å si det sånn.
Uansett, på grunn av slike innvendinger fra folk rundt, så trodde jeg at valpebitingen var et tegn på at Boris var farlig. Heldigvis, takket være andre folk i livet mitt, som driver med Boxer og/eller andre raser, så ristet jeg den tanken fort fra meg. Saken er bare at, når man står mitt oppi det, hunden biter etter hendene, lager en typisk Boxer-leke-lyd og leken bare eskalerer. Det fordi man i nøkker til seg hendene, fordi det gjør vondt. Så er det lett å tenke at man har en voldelig hund.
Under valpetiden er det mye som skjer. Det samtidig som at man i tillegg har en jobb og dagligdagse gjøremål man må få gjort. Frustrasjonen over valpebitingen blir derfor så stor at enkelte, slik som meg selv, overtenker situasjonen, og dermed glemmer av hvorfor valpen egentlig biter.
Grunnen til at valper biter er veldig enkel. Det klør i tennene. Valper mister og gror nye tenner fram til de er ca 6-7 måneder. Veldig avhengig av rase! Dette fører til store smerte i munnen, hvilket får de til å bite og gnage på alt de kommer over. Kombinert med dette, så er valper i det man kaller sosialiseringsfasen. Alt skall undersøkes og hvordan undersøker valper. Gjennom munnen.
En tredje grunn, som vi erfarte med Boris, var at bitingen ble veldig ekstrem når han måtte tisse eller bæsje. Måten vi oppdaget dette på var litt uheldig.
Det som ofte skjedde var at Boris begynte å bite og styre, deretter ble han litt roligere, så tisset han inne. Så fort vi skjønte dette så gjorde vi den feilen med at vi tok han ute med en eneste gang han begynte å bite veldig på oss. Grunnen til at jeg sier feil, er fordi at dette lett kunne blitt en uvane. Vi vill jo selvsagt ikke at han skal si ifra til oss, om at han må på do, på andre måter enn det.
Uansett, disse tre tingene, kombinert med at valper generelt har mye energi når de først er våken hjelper ikke akkurat. Ja, valper sover mye, MEN, når de først er våken. Da er de VÅKEN!!. De har masse energi og vill gjerne leke. Slik de gjorde med søsknene sine i valpekassen. Forskjellen nå er bare at søsknene ikke er her for å leke. Så hvem går det ut
over?? Oss selvsagt! Så hvordan kan vi unngå å bli bitt til blods og/eller skape uheldig bitevaner.
Hvordan avlede/unngå valpebiting:
Ikke la den gnage på hender ol
Først og fremst ikke la hunden bite på hendene. Skal du få bort valpebitingen og ungå å lage en dårlig vane, ikke la den øve på å bite deg. Biting på hender, føtter og klær er ikke grit. Lar vi den gjøre det i starten, for så å si at det ikke er greit etter en stund, så gir vi valpen forskjellige signaler. Hvilket kan føre til at den blir forvirret og frustrert.
Ha en stor variasjon av tyggeleker
Gi hunden rikelig med forskjellige tyggeleker av forskjellig materiale. Men ikke ha alle fremme på en gang. Sørg for å ha rotasjon i tyggelekene. Grunnen til det er for at valpen ikke skal gå lei lekene. Ligger lekene fremme til enhver tid, blir de som en stol i stuen for oss. Den bare er der, og vi finner den ikke spesielt interessant
-Eksempler på tyggeleker som Boris elsket/elsker er alt som har vært i fryseren. Vi har eksempelvis en tauleke, som vi skyller i vann og lar ligge i fryseren. Denne er en sikker vinner på kvelden, rett før sengetid. Det vi har erfart er at Boris blir veldig rolig på kvelden dersom han får tyggeleker som dette.
Isoler deg selv fra valpen
-For å unngå at biting blir en vanesak, så er en løsning å isolere deg selv fra valpen. Her er valpegrind en ypperlig løsning. Valpegrinden er selvsagt ikke som et bur. Vår valpegrind er veldig stor og dekker nesten hele stuen. Konseptet er bare å vise valpen at vis den biter, så vill ikke du være sammen med den. Det å gå fra valpen fungerer vanligvis fordi dette gjerne er noe søsknene gjør i valpekassen.
Lag pipelyd
-Eventuelt er det også en ide å lage en høy pipelyd når valpen biter. Grunnen til dette er fordi valper gjerne setter i et hyl dersom en av søsknene er for hardhendt under lek. Det er ikke sikkert dette fungerer på alle hunder. Dette tipset fungerte overhodet ikke på Boris. Han tok det som at vi bare ville leke ennå mer. At vi isolerte oss fra han, fungerte mye bedre for vår del.
Mulig uvane
-Når det gjelder uvanen vi nesten holdt på å gi Boris. Det med å ta han ut for å tisse hver gang han begynte å bite mye, løste vi veldig enkelt. Vi satt han i valpegrinden, ventet til han ble rolig, for så å slippe han ut og la han gå til døren selv. Eventuelt lede han til døren, hvilket vi måtte i starten. Nå har det løsnet, og Boris går til døren når han må tisse.
Ikke gjør brå bevegelser
Det aller siste lille tipset jeg vill gi omhandler det å nøkke til seg hender og føtter. For all del, ikke gjør noen brå bevegelser, dra til deg hender, føtter eller jakkearmer. Det gjør saken verre. Det er fort gjort å dra til seg armen i ren frustrasjon eller sjokk. Tro meg. Jeg har gjort det selv. Jeg husker jeg satt i et teams-møte, og skulle akkurat til å svare på et spørsmål i møtet. Jeg slo akkurat på mikrofonen, og før jeg rakk å si noe, så hang den en boxervalp i leggen min. Jeg satt i et brøl og trakk til meg foten. Brølet hørte alle i møtet for å si det sånn. Og Boris ble ikke akkurat rolig av at jeg trakk til meg fotet og satt i et hyl.
Ha ha ha, jeg får ennå spørsmål fra mine kollegaer om de blir å få høre et brøl i møtet ;D
mitt navn er Kristine Landsem og på bildet ser dere min kjære Boxer, men navn Boris. Boris er idag 4 måneder, født og oppvokst i Narvik. En by som ligger godt oppe i Nord.
Kort om meg!
Mitt navn er som sagt Kristine Landsem og jeg definerer meg selv som en skikkelig Narvik-jente. Jeg er født og oppvokst her, og trives godt med det. I sentrum av Narvik bor jeg sammen med min samboer Glenn, hvilket jeg har gjort i ca 1 1/5 år nå. Jeg kunne ikke forestilt meg et liv uten han.
Konsulent!
Per idag driver jeg mitt eget enkeltpersonsforetak hvor jeg leverer konsulenttjenester, innenfor ERP- systemer og arkivering, til en statlig bedrift. Jeg har egentlig en bakgrunn innenfor økonomi, men jobber ikke per idag med økonomi-relaterte oppgaver. Konsulent-livet er som det er. Jeg har i likhet som mange andre en 8 til 4 jobb. Dette på grunn av kunden jeg leverer konsulentarbeid til. Med en så stressende jobb som jeg har, så er det godt å kunne ta avbrekk å fokusere på det som gir meg glede. Hvilket er hund, trening av hund og det å omgås hunder. Dere har sikkert skjønt hva lidenskapen min er.
Riktig, min lidenskap er hund, og den store drømmen er å kunne delta i konkurransegrenen lydighet og/eller rally. Basert på at jeg ikke er noe autorisert hundetrener, så er læringskurven bratt per dags dato. På lik linje med drømmen om å konkurrere, har jeg ufattelig lenge ønsket å kunne kalde meg selv hundetrener. Men for å kunne bli hundetrener så kreves det at jeg må kunne en del. Og ikke minst må man ha erfaring. I og med at jeg bare er 24 år, så har jeg ikke rukket å bygge opp all verden med kunnskaper. Men litt kan jeg. Kurs og googling gir kunnskap, ingen tvil om det. Men det er erfaring som gjør at teorien siter. Det har noe med at teori må settes ut i praksis.
Mine hunder/ min erfaring:
Chila: Min første hund var en Bichon Frise tispe. Hun fikk jeg når jeg var ca 16 år. Jeg kan vell egentlig ikke si at hun var min?? Det var vell en familiehund, men det var nu jeg som sto for trening, kurs, mating og stellet av henne, så jeg definerer henne per idag som min egen.
Theo: Min andre hund fikk jeg for ca 1 år og 4 måneder siden. Theo var en labrador retriever og er dessverre ikke med meg lengre idag. Han måtte jeg ta farvel med veldig brått 28.februar.2024.
Boris: Min tredje, og neppe siste, hund er Boris. Boris er en 4 måneder gammel Boxer. Han ble født 02.februar.2024 i Narvik. Kullet er registrert i NKK om noen er interessert.
Valpeperioden!!
Med tanke på at han bare er 4 måneder, så er vi med det i den krevende valpeperioden. Valpebiting, feiling av tenner, trening på hva som er greit og ikke osv. Det vi trener på er så mangt. Her om dagen fikk vi for eksempel en helomvending når det gjelder kloklipp.
Formålet med bloggen:
Så utfordringene kommer og går. Med det sagt så ville jeg avrunde dette første innlegget på bloggen. Det som er saken er at jeg, som mange andre, støter på problemer med hundeoppdragelse som bare kan finnes svar på dersom man kjøper et eller annet hundeprogram. Jeg skulle ønske at informasjon og deling av erfaringer var litt mer åpent for allmenheten. Dersom jeg ikke hadde hatt en så stor interesse for hund som jeg har, så ville jeg aldri funnet ut av hva jeg skulle gjøre med valpebiting for eksempel. Ja, du finner mye informasjon om du googler, men hvilke kilder skal man høre på. Det som beroliget meg var at jeg hadde bekjente som har litt kunnskap om hund, som kunne fortelle meg hva de hadde opplevd og hvordan det til slutt endte.
Det er det jeg vill ha frem med denne Bloggen. Jeg vill legge fram hverdagslige hendelser mange kvier seg for å fortelle om.
Mitt navn er Kristine Landsem,
og husk på: Hunden lærer, om du er villig til lære å lære!!
