Jeg har mange ganger lurt på om treningsmetoden vi bruker er riktig. Svært ofte møter jeg på folk som prøver å fortelle meg hvordan vi (jeg og min samboer) skal trene Boris. Til nå har vi basert all treningen vår på positiv forsterkning og proaktiv tilnærming.
I hundetrening refereres positiv forsterkning til prosessen der hunden lærer å assosiere ønsket atferd med positive resultater. Med andre ord, når hunden gjør noe du vill at den skal gjøre, belønner du den. Dette kan være alt fra en godbit, til ros, til lek. Hunden lærer snart at denne spesifikke atferden fører til noe bra, og er derfor mer sannsynlig til å gjenta atferden i fremtiden. (https://www.xn--veterinrklinikk-3lb.no/artikler/bruk-av-positiv-forsterkning-i-hundetrening/)
Av erfaring har vi merket meg at denne treningsformen fungerer best for oss. Vi begge finner det svært ukomfortabelt å skulle dra vår egen hund i nakkeskinnet, fordi den eksempelvis bykser mot en annen hund. Det vi tenker er at; vi kan unngå slike situasjonen gjennom å øve på hva vi vill Boris skal gjøre i forkant. Dette handler om å være proaktiv i hundetreningen. Innlæringsteknikkene vi gjerne bruker kalles Shaping og Lokking. Shaping er utrolig smart fordi, teknikken lærer hunden å lære. Lokking kan enhver hund få til. Her lokker du bare hunden med en godbit eller leke. Shaping brukte vi for å lære Boris å trykke på en knapp, bli og gå på plassen. Mens lokking brukte vi for å lære han å sitte og gå pent i bånd.
Grunnen til at vi er så for positiv forsterkning og minimal bruk av ”straff” handler om relasjon. Gjennom positiv forsterkning har jeg erfart at min relasjon til Chila, Theo og Boris har blitt sterkere. Hunder ser gjerne på eieren som en leder. Jeg vet ikke med dere, men jeg ser heller at lederen min forteller meg hva som er forventet, enn å kjefte på meg for at det jeg gjør er feil. Saken er nemlig at jeg ikke kan gjøre rett dersom jeg ikke vet hva som er rett. Hva hundetrening angår, så vil jeg tørre å påstå at det samme gjelder her. Ved å fortelle hva du som eier ønsker, er jeg sikker på at båndet mellom hund og eier blir forsterket. Dette på lik linje som at hundens stress reduseres kraftig. Hunder er nemlig ikke så ulik oss mennesker. I vanskelige situasjoner trenger de å bli fortalt hva de skal gjøre og hva de gjør bra. De trenger en som kan lede dem gjennom vanskelige situasjoner og bygge selvtilliten deres opp.
Fordi Boris er en Boxervalp, så har han ekstreme mengder energi, når han først er våken. Han er ung, ny og vet ikke hvordan han skal håndtere stresset og alt som foregår rundt. Noe vi har bitt oss merke i er at Boris har lettere for å bite oss i buksebena dersom han befinner seg i en situasjon hvor stresset blir altfor høyt. Situasjon hvor han ikke vet hvordan han skal oppføre seg. Eksempelvis etter lek med oss, andre hunder eller mennesker. Etter at vi har lekt med Boris, er det derfor ekstremt viktig at vi gjør noe for å senke stresset hans. Å eksempelvis leke i parken, for så å bare brått gå videre fungerer ikke. Gjør vi det, så har vi en 20 kilos hund hengene etter buksebena eller jakkearmene. Vi ungår selvsagt dette ved å gjøre stressreduserende øvelser med han før vi forlater. Vi lar han for eksempel snuse etter godbiter på bakken og gjøre 2-3 triks, før vi så går videre. Dersom vi nå skulle tatt han i nakkeskinnet eller holdt han i bakken, så har han gått fra 100 til 10 000 på null sekunder. For oss er det viktig å finne ut av årsaken til at Boris oppfører seg som han gjør og ikke minst gjøre noe med det. Av erfaring har vi skjønt at når stresset til Boris øker, så øker også sannsynligheten for at han finner på noe tull. Vi jobber derfor proaktivt med å senke stresset hans ved å fortelle hva vi ønsker at han skal gjøre. Eksempelvis ber vi han gjerne om å gå på plassen sin, dersom han begynner å bite etter buksebena våre hjemme. Hopper han etter jakkearmene våre ute, så ber vi han om å sitte. For å unngå uønsket atferd, så sørger vi for å holde stresset hans nede. Og på toppen av det hele, er ro-trening og øvelse på kontakt nøkkelen til suksess for oss.
Basert på min erfaring, mener jeg nemlig at en god kontakt og relasjon, kombinert med tydeliggjøring av ønsket handling og belønning av god atferd, skaper den perfekte firbente følgesvennen.
