Boris er en boxer! Det boxere kanskje er mest kjent for er den store energimengden, som for noen kan virke skremmende. Noen finner kanskje boxere uberegnelig og til og med skummel. Og det å se en boxer-eier bli hoppet på, og revet i jakkeermene av sin egen hund, hjelper kanskje ikke på. Jeg har opplevd at folk han byttet gangfelt og/eller stoppet opp for å se på meg slite. Ufattelig irriterende og frustrerende. En av disse folkene kunne for noen år siden vært min egen samboer. Hele barndommen og ungdomstiden har han fryktet boxere, og til og med byttet gangfelt dersom han syntes den kom for nært. Men så møtte han meg!! HA HAAAAAA:D Jeg har alltid hatt en stor forkjærlighet for denne rasen. De er påslått, litt rare, morsome, trofaste mot eier og sørger for at ingen dager er lik. For boxere er hver dag en fest. Vår kjæreste Boris finner alltid på noe tull. Å stjele sokker fra tørkestativet er en favoritt. Eller løpeskoene mine etter jeg å trent. Og for ikke å snakke om ALT DET SIKKELET. De svarte buksene våre er aldri svart, men full av hvite flekker på de mest upassende stedene 😀

Også har vi det stressa hodet hans da. Det har kommet med både fordeler og ulemper. Ulempene er du sikkert fult klar over, dersom du har lest de tidligere innleggene, men fordelene! De har faktisk reddet oss! Fordi at Boris trenger at det skjer noe hele tiden, og at han er så sterkt tilknyttet til oss, har det vært en lek å trene lydighet med han. Han er PÅ! Han ELSKER å få oppgaver, beskjeder og oppmerksomhet fra oss. Selvsagt, å hele tiden kommandere han rundt er ikke noe vi ønsker å gjøre hele livet hans. Men nå som han er ung, så er det viktig at vi legger inn mye trening, slik at han vet hva vi forventer av han. 

I midten av desember begynte ting virkelig å løsne for oss. Selv om vi helt siden starten har trent mye med Boris, så gjorde vi noen tilpassinger i hundeholdet, som gjorde Boris roligere. Deriblant å plassere han bake i bilen, trene enda mer på at han må beherske seg og ikke minst bruke den grunnleggende lydigheten i praksis. Av Kristine Strøm (Driver av Narvik hundesenter) har vi fått noen UTROLIG GODE RÅD når det gjelder Boris sin voldsomme atferd. Jeg kommer ikke til å gå i detalj om alle rådene vi har fått, for de er mange og GODE, men jeg vil trekke fram to. Disse handler om grunnmuren i hundetreningen og fokus på ro. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fokus må ro:

Noe vi har gjort MYE med Boris er godbitsøk og det å gå spor. Jeg vi si at godbitsøk er det vi har hatt størst fokus på. Det er enkelt å få til og kan gjøres hvor som helst. Vi har gjort det både hjemme og «ute på tur». Hjemme gjør vi gjerne søk med maten hans, mens ute, er vi av og til nødt å bruke noe som er litt mer spennende. Den enkle grunnen til det er rett og slett fordi Boris fort kan bli mer stresset ute. Dette kommer selvsagt an på hvor vi er å trener. 

Liten tilleggsinformasjon: Når jeg skriver «ute på tur» så betyr det ikke at vi har gått en tur. Det kan vell regnes mer som en «benstrekk» eller en «lufting». Det vi har gjort er at vi har dratt en plass, parkert bilen, og gått fram og tilbake rett ved bilen. Det har faktisk vært så ille at Boris ikke kunne gå 10 meter, før han begynte å hoppe og bite etter jakke-armer og/eller bukseben. Disse turene eller luftingene har derfor handlet mye om å belønne riktig atferd, samt lære han å roe seg ned selv. Nettopp ved å gjøre godbitsøk. For folk rundt, ser det sikkert veldig teit ut, at vi går frem og tilbake på en parkeringsplass, men vet du hva. DET DRITER JEG LODDRETT I. Jeg gjør det gjerne, om det hjelper Boris. 

Uansett, poenget er at godbitsøk har fått Boris til å bruke nesen MYE mer. Fra tidligere kurs jeg har vært på, men Narvik kundesenter, har jeg fått hvite at det å snuse reduserer stress. Dette har jeg sett i praksis. Det jeg erfarte senes denne morgenen (søndag den 26.januar.2025) var at Boris nå putter snuten ned på bakken i det han begynner å bli stresset. Tegnene han viser når han er stresset er gjerne at takten han går i blir mer ujevn. Han kan finne på å småtrippe litt, slenge labbene litt hit og dit. Eller så vingler han veldig med hodet, slikker seg på nesen eller tar ørene bak. Det vi da har gjort når han har vist antydning til disse tegnene er å strø godbiter på bakken. I starten fungerte det ikke, men det var ikke fordi metoden er dårlig, men fordi timingen min var feil. Jeg presenterte godbitsøket alt for sent. Det jeg gjorde vår å gi han søket når han hadde begynt å hoppe. Det jeg skulle ha gjort var å presentere det når jeg så disse små tegnene. Når jeg skjønte det, skjøt progresjonen i været. Og nå, får jeg han ut av det ved å bare si «OPS!». Det er enkelt og greit fordi, hver gang han har blitt litt for stresset i språket og begynt med små-hoppingen, har jeg ut av refleks sagt «OPS» og presentert et godbitsøk. Det han har lært er at når han hører onomatopoetikonet(lydordet) «OPS» så skal han være rolig, og rette nesen ned på bakken, for DER venter det noe godt. Antall ganger han faktisk får godbiter har redusert de siste 2 ukene. Det fordi han selv velger å bare snuse videre, etter mitt «OPS». Fordelaktig for meg og magen hans , uten å gå i for mye detalj:D

Grunnmuren:

Den andre grunnen til av vi nå slipper den voldsomme atferden i hverdagen, handler om grunnmuren. Her tenker jeg på lydighetstreningen. Når jeg før hørte ordet lydighet, så tenkte på konkurranse-lydighet. Og at man ikke trengte den typen trening i hverdagslige situasjoner. Men JOH!!!!!!!! Det gjør man. Noen kommandoer vi har fokusert veldig på er «sitt» og «bli»

Kommandoene «sitt» og «bli» har vi fått veldig bruk for på tur. Når vi var på kanskje det verste punktet fikk jeg et veldig godt råd. Vårt problem var at Boris gikk rett i angrepsmodus etter at han hadde tisset og/eller bæsjet ute. Vi snakker, rett etter han hadde gjort fra seg, så hoppet han opp på oss og rev tak i det han kunne nå. Rådet vi fikk var å be han «sitte» og «bli» rett etter at han hadde gjort fra seg. Jeg hadde aldri tenkt at all den lydighetstreningen jeg hadde gjort, bare for gøy, skulle hjelpe oss med dette problemet. Nå står Boris automatisk i ro etter han har bæsjet. Dette gjør det å plukke opp etter han sååååå mye enklere. Selvsagt han er en hund, så det hender at han går å snuser i grøften rett etter han er ferdig, men det gjør meg ingenting. Det jeg vill er bare at han skal oppholde seg rolig i slakt bånd-avstand fra meg, mens jeg plukker opp. Og når jeg har plukket opp, så kan han gå videre. Det fordi jeg sier «okei», hvilket er fordi vi har trent mye på at han skal vente og beherske seg. 

Jeg vet ikke om dette innlegget var til så veldig mye nytte, men det var nu et innblikk i metodene vi bruker mest, for å hanskes med Boris sin voldsomme atferd. For vår energiske, stressa, rastløse boxer-gutt har disse tiltakene fungert ekstremt godt.

NÅR DE ER BLITT GJORT RETT OG REGELMESSIG OVER EN LANG PERIODE!

Nøkkelen til å komme seg på tur er nemlig tålmodighet, konsekvent jobbing, rett metode og håp. MYE HÅP!  Å bygge en god grunnmur, med fokus på selvbeherskelse er utrolig nyttig. Det kombinert med stress-reduserende tiltak er gull. Akkurat nå, gleder jeg meg bare til hva fremtiden vil bringe. Vi kommer til å få drømme-hunden dersom vi fortsetter med denne treningen. Smertefrikk vil det ikke være. Jeg er 99% sikker på at han kommer til å ta opp denne atferden noen ganger til. Vi er langt i fra helt i mål, men vi er konsekvent. Så lenge vi er det, så mener jeg at vi skal få Boris til. Vår rare, energiske, siklende boxer-gutt.<3 Vi fikk en RØFF start, men det er de resterende kapitlene som teller. Og en ting er sikkert. De skal bli god!

Dersom du sliter med dette! Ha håpet oppe! Ting vill bli bedre, dersom du er konsekvent i treningen. Ta det fra en som har vært på bunnen, og opplevd sitt verste mareritt. Det var alt for idag.

Snakkes i neste innlegg:)

Det har nå gått ganske lang tid siden sist jeg publiserte et innlegg her. Dette har mye med at vi har vært ganske langt nede når det kommer til Boris. Vi har gjentatt en ganger følt på at Boris er og forblir ødelagt, hvilket vi nå i en senere tid har innsett bare er tull. Boris er en 11 måneder gammel Boxer-gutt som har slitt, og sliter, med mye stress. Han blir enkelt og greit så gira, ivrig og glad at han tyr til overslagshandlinger. Overslagshandlinger som baserer seg på at han hopper og biter etter armer og ben. Dette skjer for det meste når vi er ute på tur alene. Når vi er sammen med andre mennesker og/eller hunder er saken helt annerledes. Da er han snill som et lam og spaserer som en konge sammen med oss. Null tull.

Men vi kan ikke alltid gå på tur sammen med andre. Noen dager MÅ vi gå alene. Disse dagene har vært brutale, triste og uutholdelige. Hoppingen og bitingen etter armer og ben, har ført til at det har vært vanskelig for oss å aktivisere Boris fysisk, hvilket naturlig nok har ført til at han bare bygger opp mer og mer innestengt energi. Energi som han får ut på uheldig måter. Derbland ved å tygge i stykker sofaen vår, inventar i bilen og alt han kommer over. Bena på salongbordet vårt har virkelig fått kjørt seg. Nå er bordet så skjevt at kaffekoppen glir av.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Heldigvis ser ting helt annerledes ut nå, enn hva det gjorde tidligere. Vi har de siste 3 månedene jobbet på og trent på alt som trenes kan. Fram til midten av november hadde vi ikke sjans å kontrollere Boris dersom han begynte å hoppe etter jakkeermene våre på tur. Og når han først fikk tak i dem, så var det gjort. Da var det bare å prøve å holde seg på bena til vi fant en plass å feste han fast. Og når vi så hadde festet han fast, ble han stående i en evighet å bjeffe, gnage på båndet, hoppe rundt i selen, you name it. Han ble skikkelig frustrert. Men hva skulle vi gjøre? Å la han stå og rive i stykker jakker og bukseben var aktuelt. Da fikk han jo praktisere dårlig atferd, hvilket da betyr at han bare blir flinkere og flinkere på å, jah, hoppe og bite etter oss!

For oss var det ingen konkret løsning på problemet. Vi måtte gå tilbake til roten. Kontakt og grunnleggende lydighet. Ikke misforstå, denne problematferden har han ennå! Forskjellen nå er at vi får Boris ut av denne «transen» han tidligere kom inn i. Videre vill jeg gjøre rede for noen av verktøyene og treningsmetodene vi brukte for å få kontroll på denne ‘’uartige atferden’’:

Tiltak i hundeholdet:

Plassering i bilen:

Det første vi gjorde var å plassere Boris i bagasjerommet på bilen. Tidligere har Boris sittet i baksetet i bilsele. Det som gjorde at vi måtte endre på plasseringen av han var at han bare ble mer og mer urolig i bilen over tid. Han bet i stykker trekket han satt på, inventar i bilen og generelt alt han kunne få tak i. Dette merket vi ikke noe til før midten av oktober. I begynnelsen var det ingen problemer, men når han bikket 7 måneder begynte endringen. Mye av grunnen til at vi hadde han i baksetet i utgangspunktet var fordi vi ikke fant et bilbur som passet. Jeg kjører en Volvo V40, hvilket betyr at bagasjerommet er lite og dypt. Å få et stort nok bilbur inn greide vi ikke. Så løsningen ble å gi han hele bagasjerommet med en grind som separerer baksetet fra bagasjerommet.

Noen som var ekstremt gøy, var at Boris, ved hjelp av tilvenning, fant roen ekstremt fort i bagasjerommet. Første gangen han skulle inn, så tok jeg han inn fra siden. Han turte ikke hoppe opp bakfra. Etter han hadde erfart at bagasjerommet var et kult sted å være, fordi han ble overøst med ros og godbiter, så hoppet han med glede opp den neste gangen jeg forsøkte å få han inn bakfra. Trikset var å få første gangen i bagasjerommet til å bli noe supergøy for han. Bagasjerommet skulle være hans trygge sted.

Trening på ro:

Videre har vi også innført en rekke retningslinjer inne. Disse retningslinjene baserer seg veldig på ro. Noen av de er som følger:

• Boris skal ligge på plassen sin når vi lager mat og når vi spiser
• Ingen lek i sofa eller møbler.
• Bare rolig kos er tillatt.
• Når Boris maser skal han bli bedt om å gå på plassen sin
• Bjeffer Boris, skal han gå på plassen sin
• Å fore Boris i matskål er forbudt. All foring skal skje gjennom lydighetstrening, søk eller på snusematte

Behandling av Boris i hverdagen:

I den forbindelse vill jeg legge inn litt om hvordan vi behandler Boris i hverdagen. Boris sitt ønske er å få oppmerksomhet fra oss. For han spiller det ingen rolle hvilken. Derfor har vi vært ekstremt opptatt av å belønne riktig atferd. I den sammenheng jeg snakker om å belønne riktig atferd, så går det veldig hånd i hånd med å belønne Boris når han greier å beherske seg. Merker vi at han er litt urolig, før han så velger å sette seg ned, i stedet for å hoppe, så roser vi det.

Andre eksempler på selvbeherskelse vi praktiserer, har vært at han skal:

• Vente med å gå ut utgangsdøren til vi sier «Okey»
• Vente med å ta maten på snusematten, godbitene eller beinet til vi sier «Okey»
• Vente med å hoppe ut av bilen til vi sier «Okey»
• Vente med å løpe fra oss, eller at vi har tatt av båndet, til vi sier «Okey»

Ved at vi har trent på disse tingene tror vi at Boris har fått en større forståelse for hva som forventes av han. Vi har erfart at han bevarer roen så mye bedre dersom vi er tydelige på hva vi ønsker. Er vi fraværende og utydelig i hva vi ønsker, så stresser Boris seg opp og det blir bare kaos. Da kan du vedde på at det blir hull i en genser.

Aktivisering av Boris

Du lurer kanskje på, hvilke aktiviteter vi gjorde med Boris, når vi ikke kunne gå vanlige tisseturer med han. Vell! Listen er lang! Vi har prøvd nesten alle former for hundesport, og har nok sett oss ut en favoritt. Du skjønner sikkert hvilken, når du leser første punkt.

• Lydighetstrening (sitt, ligg, bli, fot, hand-target, knapp, bamse, High Five osv.)
• Lære inn apport
• Gjøre mye søk, samt gå spor
• Klikker-trening. Ekstremt gøy å se at Boris bruker hodet og faktisk tilbyr atferd.
• Leke med Boris ute
• Løpe sammen med han.

De to siste punktene her vill jeg utdype litt. De går nemlig litt sammen. Når jeg sier at jeg har lekt mye med Boris ute, så handler det om mer enn bare å kaste en ball. Jeg snakker om den formen for lek som bygger relasjon. Eksempelvis det å la hunden jage deg. Når jeg og Boris leker så har han gjerne en ball i munnen. Jeg kaster ballen. Han får løpe etter den, før han så kommer tilbake til meg. Også løper vi sammen litt. Han er glad i fart, så denne typen lek, liker han veldig godt. Da skjer det noen hele tiden og han får ikke tiden til å tenke på så mye annet. På den andre siden har denne formen for lek også vært litt skummel å gjennomføre. Det med tanke på at alle former for lek en hund gjør øker stresset. Å løpe fort kan øke stresset. Mye inntrykk kan øke stresset. Alle disse tingene gjør jeg når jeg løper og leker sammen med Boris. Nøkkelen har vært å kjøre korte økter og virkelig fokusere på å roe han ned på slutten. Dersom det skulle oppstå en situasjon hvor han skulle begynne å hoppe, så har vi avsluttet leken øyeblikkelig. Hvordan? Vi har alltid lekt sammen med Boris når vi har vært:

Med andre ord. Vi leker aldri med Boris dersom vi ikke vet hva vi skal gjøre dersom han begynner med tullet sitt. Når han oppfører seg dårlig mot oss, avbryter vi leken. Ingenting gøy skjer når han begynner på den måten.

Det siste jeg vil nevne, før jeg avslutter dette innlegget, handler om det som er aller vanskeligst å endre på. Oss selv! Da tenker jeg særlig på å holde vårt eget stress nede. Ikke bli sinte eller frustrert, samt overivrige. Boris plukker veldig opp våre følelser. Blir jeg irritert for noe, så kan du banne på at han også blir urolig. Derfor har noen generelle huskeregler for oss vært:

• Snakk alltid med rolig stemme rundt Boris
• Aldri kjeft når Boris er i nærheten.
• ALDRI kjeft på Boris direkte. Han forstår ikke sinne. Han forstår bare oppmerksomhet

Det at vi begge har blitt mer observant på hvordan vi kommuniserer med hverandre, så har Boris blitt mer, kan jeg kalle det ‘’stabil’’, i væremåten. Dette kan komme av at han også er blitt litt endre, men jeg tror ikke det er bare det. Stress arver stress, og sinne og frustrasjon mener jeg er noe av det mest stressende i hele verden.

Uansett, med det sagt, er vi kommet til enden på dette innlegget. Boris er en fantastisk gutt, og vi er evig takknemlig for at vi fikk muligheten til å ha han. Tiden fremover ser nå mye lysere ut. Vi kan i dag gå turer i skogen, dra på skiturer og leve det livet vi elsker. Friluftslivet. Og best av at! Vi kan endelig gjøre det med godgutten vår. Ja, han har ennå utfordringer, men de greier vi å håndtere. Jeg fikk juleønsket mitt for 2024 oppfylt 21.desember.2024, da Boris var på sin første skitur. Siden da har jeg ikke hatt en dårlig dag sammen med Boris. Det hjelper å jobbe for det man ønsker seg. Man må nå bunnen for å komme seg til toppen. Det er denne reisen med Boris et bevis på.

Snakkes i neste innlegg<3