Boris er en boxer! Det boxere kanskje er mest kjent for er den store energimengden, som for noen kan virke skremmende. Noen finner kanskje boxere uberegnelig og til og med skummel. Og det å se en boxer-eier bli hoppet på, og revet i jakkeermene av sin egen hund, hjelper kanskje ikke på. Jeg har opplevd at folk han byttet gangfelt og/eller stoppet opp for å se på meg slite. Ufattelig irriterende og frustrerende. En av disse folkene kunne for noen år siden vært min egen samboer. Hele barndommen og ungdomstiden har han fryktet boxere, og til og med byttet gangfelt dersom han syntes den kom for nært. Men så møtte han meg!! HA HAAAAAA:D Jeg har alltid hatt en stor forkjærlighet for denne rasen. De er påslått, litt rare, morsome, trofaste mot eier og sørger for at ingen dager er lik. For boxere er hver dag en fest. Vår kjæreste Boris finner alltid på noe tull. Å stjele sokker fra tørkestativet er en favoritt. Eller løpeskoene mine etter jeg å trent. Og for ikke å snakke om ALT DET SIKKELET. De svarte buksene våre er aldri svart, men full av hvite flekker på de mest upassende stedene 😀

Også har vi det stressa hodet hans da. Det har kommet med både fordeler og ulemper. Ulempene er du sikkert fult klar over, dersom du har lest de tidligere innleggene, men fordelene! De har faktisk reddet oss! Fordi at Boris trenger at det skjer noe hele tiden, og at han er så sterkt tilknyttet til oss, har det vært en lek å trene lydighet med han. Han er PÅ! Han ELSKER å få oppgaver, beskjeder og oppmerksomhet fra oss. Selvsagt, å hele tiden kommandere han rundt er ikke noe vi ønsker å gjøre hele livet hans. Men nå som han er ung, så er det viktig at vi legger inn mye trening, slik at han vet hva vi forventer av han. 

I midten av desember begynte ting virkelig å løsne for oss. Selv om vi helt siden starten har trent mye med Boris, så gjorde vi noen tilpassinger i hundeholdet, som gjorde Boris roligere. Deriblant å plassere han bake i bilen, trene enda mer på at han må beherske seg og ikke minst bruke den grunnleggende lydigheten i praksis. Av Kristine Strøm (Driver av Narvik hundesenter) har vi fått noen UTROLIG GODE RÅD når det gjelder Boris sin voldsomme atferd. Jeg kommer ikke til å gå i detalj om alle rådene vi har fått, for de er mange og GODE, men jeg vil trekke fram to. Disse handler om grunnmuren i hundetreningen og fokus på ro. 

Annonsørinnhold

Snart morsdag og valentines: 25% på parfyme og deodoranter

Fokus må ro:

Noe vi har gjort MYE med Boris er godbitsøk og det å gå spor. Jeg vi si at godbitsøk er det vi har hatt størst fokus på. Det er enkelt å få til og kan gjøres hvor som helst. Vi har gjort det både hjemme og «ute på tur». Hjemme gjør vi gjerne søk med maten hans, mens ute, er vi av og til nødt å bruke noe som er litt mer spennende. Den enkle grunnen til det er rett og slett fordi Boris fort kan bli mer stresset ute. Dette kommer selvsagt an på hvor vi er å trener. 

Liten tilleggsinformasjon: Når jeg skriver «ute på tur» så betyr det ikke at vi har gått en tur. Det kan vell regnes mer som en «benstrekk» eller en «lufting». Det vi har gjort er at vi har dratt en plass, parkert bilen, og gått fram og tilbake rett ved bilen. Det har faktisk vært så ille at Boris ikke kunne gå 10 meter, før han begynte å hoppe og bite etter jakke-armer og/eller bukseben. Disse turene eller luftingene har derfor handlet mye om å belønne riktig atferd, samt lære han å roe seg ned selv. Nettopp ved å gjøre godbitsøk. For folk rundt, ser det sikkert veldig teit ut, at vi går frem og tilbake på en parkeringsplass, men vet du hva. DET DRITER JEG LODDRETT I. Jeg gjør det gjerne, om det hjelper Boris. 

Uansett, poenget er at godbitsøk har fått Boris til å bruke nesen MYE mer. Fra tidligere kurs jeg har vært på, men Narvik kundesenter, har jeg fått hvite at det å snuse reduserer stress. Dette har jeg sett i praksis. Det jeg erfarte senes denne morgenen (søndag den 26.januar.2025) var at Boris nå putter snuten ned på bakken i det han begynner å bli stresset. Tegnene han viser når han er stresset er gjerne at takten han går i blir mer ujevn. Han kan finne på å småtrippe litt, slenge labbene litt hit og dit. Eller så vingler han veldig med hodet, slikker seg på nesen eller tar ørene bak. Det vi da har gjort når han har vist antydning til disse tegnene er å strø godbiter på bakken. I starten fungerte det ikke, men det var ikke fordi metoden er dårlig, men fordi timingen min var feil. Jeg presenterte godbitsøket alt for sent. Det jeg gjorde vår å gi han søket når han hadde begynt å hoppe. Det jeg skulle ha gjort var å presentere det når jeg så disse små tegnene. Når jeg skjønte det, skjøt progresjonen i været. Og nå, får jeg han ut av det ved å bare si «OPS!». Det er enkelt og greit fordi, hver gang han har blitt litt for stresset i språket og begynt med små-hoppingen, har jeg ut av refleks sagt «OPS» og presentert et godbitsøk. Det han har lært er at når han hører onomatopoetikonet(lydordet) «OPS» så skal han være rolig, og rette nesen ned på bakken, for DER venter det noe godt. Antall ganger han faktisk får godbiter har redusert de siste 2 ukene. Det fordi han selv velger å bare snuse videre, etter mitt «OPS». Fordelaktig for meg og magen hans , uten å gå i for mye detalj:D

Grunnmuren:

Den andre grunnen til av vi nå slipper den voldsomme atferden i hverdagen, handler om grunnmuren. Her tenker jeg på lydighetstreningen. Når jeg før hørte ordet lydighet, så tenkte på konkurranse-lydighet. Og at man ikke trengte den typen trening i hverdagslige situasjoner. Men JOH!!!!!!!! Det gjør man. Noen kommandoer vi har fokusert veldig på er «sitt» og «bli»

Kommandoene «sitt» og «bli» har vi fått veldig bruk for på tur. Når vi var på kanskje det verste punktet fikk jeg et veldig godt råd. Vårt problem var at Boris gikk rett i angrepsmodus etter at han hadde tisset og/eller bæsjet ute. Vi snakker, rett etter han hadde gjort fra seg, så hoppet han opp på oss og rev tak i det han kunne nå. Rådet vi fikk var å be han «sitte» og «bli» rett etter at han hadde gjort fra seg. Jeg hadde aldri tenkt at all den lydighetstreningen jeg hadde gjort, bare for gøy, skulle hjelpe oss med dette problemet. Nå står Boris automatisk i ro etter han har bæsjet. Dette gjør det å plukke opp etter han sååååå mye enklere. Selvsagt han er en hund, så det hender at han går å snuser i grøften rett etter han er ferdig, men det gjør meg ingenting. Det jeg vill er bare at han skal oppholde seg rolig i slakt bånd-avstand fra meg, mens jeg plukker opp. Og når jeg har plukket opp, så kan han gå videre. Det fordi jeg sier «okei», hvilket er fordi vi har trent mye på at han skal vente og beherske seg. 

Jeg vet ikke om dette innlegget var til så veldig mye nytte, men det var nu et innblikk i metodene vi bruker mest, for å hanskes med Boris sin voldsomme atferd. For vår energiske, stressa, rastløse boxer-gutt har disse tiltakene fungert ekstremt godt.

NÅR DE ER BLITT GJORT RETT OG REGELMESSIG OVER EN LANG PERIODE!

Nøkkelen til å komme seg på tur er nemlig tålmodighet, konsekvent jobbing, rett metode og håp. MYE HÅP!  Å bygge en god grunnmur, med fokus på selvbeherskelse er utrolig nyttig. Det kombinert med stress-reduserende tiltak er gull. Akkurat nå, gleder jeg meg bare til hva fremtiden vil bringe. Vi kommer til å få drømme-hunden dersom vi fortsetter med denne treningen. Smertefrikk vil det ikke være. Jeg er 99% sikker på at han kommer til å ta opp denne atferden noen ganger til. Vi er langt i fra helt i mål, men vi er konsekvent. Så lenge vi er det, så mener jeg at vi skal få Boris til. Vår rare, energiske, siklende boxer-gutt.<3 Vi fikk en RØFF start, men det er de resterende kapitlene som teller. Og en ting er sikkert. De skal bli god!

Dersom du sliter med dette! Ha håpet oppe! Ting vill bli bedre, dersom du er konsekvent i treningen. Ta det fra en som har vært på bunnen, og opplevd sitt verste mareritt. Det var alt for idag.

Snakkes i neste innlegg:)