Det har nå gått ganske lang tid siden jeg postet et innlegg her. De enkle grunnene til det er Boris og LIVET. Boris har vær en prøvelse, det skal jeg ikke legge skul på. Han hopper og styrer og biter oss i armene. Uansett hva vi gjør, så virker det som at han bare blir verre. Det går mest ut over min kjære samboer. Selvsagt gjør han det på meg også, men det er ikke like ille. Det er verst på tur. Slipper vi han løs, så tar det av. Han mister hodet og starter å hoppe etter alt han kan få tak i. Han blir supergira og veldig leken. Han vet rett og slett ikke hva han skal gjøre med seg selv, så han gjør det første han kommer på. Hvilket er å leke med oss. Vi har til nå bare forsøkt å holde han fast, men for meg virker det som at det bare gjør alt vondt verre. Vi har selvsagt vært i kontakt med fagfolk og innretter oss etter råd vi får derifra. Det vi har fått beskjed om å gjøre når han holder på slik, er å bare holde han fast slik vi har gjort til nå.

Annonsørinnhold

Get Inspired: Introtilbud og nyheter på salg opptil 70%

Instruktør, hundetrener og adferds rådgiveren vi har forhørt oss med har konstatert at det er null aggresjon inne i bilde. Til tider har vi vært ekstremt bekymret for akkurat dette, så jeg ble skikkelig lettet når noen som virkelig har studert aggresjon hos hunder, konstaterte at det ikke var tilfellet. Boris er bare veldig lett antennelig. Han går fra 0 til 100 på under 1 sekund. Superslitsomt! Men hva kan man forvente når vi velger å skaffe oss en Boxer. Det som kjennetegner Boxere er jo at de er energiske, impulsive og selvsikre hunder. Samtidig er de også kjent for å være gode familiehunder som går godt overens med barn. Jeg er ikke sikker på hvordan dette henger sammen, i og med at jeg ikke har barn selv, men…. Slik er det!

Uansett, med bakgrunn i min forkjærlighet og research om rasen så forventet jeg MYE HUND. Men jeg trodde liksom ikke at dette skulle bli et problem. Jeg er jo så på med treningen og får mye av livet mitt til å handle om Boris. Jeg kan ikke se for meg en hverdag uten hund. Det er hund og friluftsliv jeg driver med på fritiden. Hadde jeg kunne jobbet med hund på fulltid så hadde jeg gjort det, men jeg har ikke akkurat utdanning til det. Jeg er økonom og selvstendig næringsdrivende. Jeg jobber med administrative oppgaver, mva, skatt og ERP-systemer. På grunn av min stillesittende / stillestående (har ikke ro i ræva til å sitte å jobbe, så jeg står) så er det ekstremt herlig å kunne komme meg ut å trene hund. Det som er så hjerteskjærende er når jeg ser at vi får dette problemet med Boris, selv om jeg har trent mye med han. Det gjør meg skikkelig lei meg. Jeg tar det selvsagt skikkelig personlig, når jeg ser Boris holde på slik. Jeg legger såååååååå mye tid og energi inn i han. Også bare……JAH… Holder han på slik han gjør. Hopper og GRÆBBER tak i jakkearmene våre på tur. Jeg vill bare trene på innkalling som en normal hundeeier. Ikke slite med at han ikke vil slippe tak i oss, når vi slipper han løs.

Dessverre, så er jeg en person som bryr meg litt for mye om hva andre mener. Fordi vi bor i byen, så møter vi på folk med MANGE meninger og råd. Vi trenger ikke meninger fra en tilfeldig forbipasserende. Og for ikke å snakke om alle blikkene folk sender uten å kanskje tenke over det. Folk kjører saktere forbi. Ser ut vinduet. Stopper og peker. Jeg blir så oppgitt. Det er jo litt flaut når en 20 kilos hund står og river i jakkearmen. Han river og sliter og knurrer til tider. Han kan for andre, se skikkelig skummel ut. Vi vet jo at han ikke er det, men…… du skjønner. Det er flaut og fortvilende.  Heldigvis stopper han dersom noe annet distraherer han. Eksempelvis en forbipasserende, en rar lyd eller lignende. Men det er ikke alltid. Han blir bare mer og mer vant med omgivelsene i byen, så han ignorerer bare folk mer og mer. Jeg vet ikke om jeg skal bli glad eller fortvilt over at han ignorerer andre folk. Det er jo bra at han stopper med tullet, men samtidig. Med en eneste gang vi forsøker å forsterke god adferd, så virker det som at han tar det som et signal om å fortsette leken med oss. Da stirrer jo folk bare enda mer på oss. Fordi stirringen fra folk noen ganger blir så intens så har jeg måttet si ifra noen ganger. Jeg greier selvsagt ikke konsentrere meg om Boris, når noen står å visker og tisker og stirrer på oss 5 menter unna.

Her kommer et tips. Dersom folk stirrer: Vink eller si «hei»! Da forsvinner de fort. Jeg tror ikke folk tenker over at de stirrer av og til. Jeg har merket at veldig mange blir satt ut når jeg velger å vinke. Det virker neste som at de tror at jeg ikke ser dem. Haha. Ingen vil selvsagt komme bort når Boris holder på slik at gjør. Når de oppdager at jeg har sett de, så fordufter de selvsagt veldig fort. Det er godt mulig at de blir litt ukomfortable, men det driter jeg i. Jeg orker virkelig ikke at folk skal stå å stirre når vi plages.

Heldigvis har jeg det siste året begynt å, beklager ordtrykket, «gi litt mer fan». Da særlig når det gjelder folk jeg ikke kjenner. Det som ennå er veldig vanskelig er å «gi fan» når familie og venner skal komme med kommentarer og råd. Det har dessverre hendt at jeg har måttet fortalt familie at vi kun tar imot råd fra folk med utdanning innenfor hund og hundeatferd. Sa responderer de gjerne med fraser som de under;

«Ååååå, men vi har hatt fem hunder samtidig, så jeg vet hva jeg snakker om»

«Jeg er vokst opp med hund, så jeg har erfaring»

«Jeg har hatt en stor hund, han var sååååå snill og jeg gjorde dette»

«Dere må lære hunden å tåle ALT»

«Hvorfor har dere valgt en så stor hund?»

«Han virker aggressiv, har dere snakket med noen profesjonelle?»

«Han biter deg jo, det må være noe galt med han.»

«Han er en stor og skummel hund. Sjekk den kjeven.»

«Dere burde……

BLA BLA BLA!!

Jeg får bare lyst å skrike «GI FAN!»

Jeg blir så irritert og frustrert. Selvsagt kommer alle råd fra familie og venner bare fra et godt sted. De ønsker bare å hjelpe. Det skjønner jeg veldig godt. Men!!!

Det hjelper ikke å fortelle oss om alt vi gjør feil, hvor flink deres hund var eller hvor stort problem Boris er. Og en ting: Hvorfor tror alle som har hatt eller har hund at de er verdensmestere. Hundene deres kan umulig være feilfri. Og om de skulle være veldig rolig og lydig, hvordan vet denne personen at det de gjorde vill fungere på Boris. Det kjenner ikke Boris. De har ikke utdanning innenfor hundeatferd. En annen sak hadde vært dersom rådene kom fra en person med en livslang erfaring med Boxer. Da lukker jeg opp ørene og lytter til hva de har å si. De har nok noen triks i ermene og kjenner nok til rasetypiske utfordringer. Samt løsninger som muligens kan fungere. Vi har vært så heldig å ha noen sånne folk i livene våre. Fra disse personen har vi bare fått beskjed om å holde ut og være konsekvent med rådet vi fikk fra adferds rådgiveren vi har forhørt oss med. Det er akkurat den typen støtte vi trenger. Noen som forstår rasen, forstår frustrasjonen og forholder seg til de som kan det.

Før jeg rekker å skrive en hel bok om min frustrasjon vedrørende Boris og folk, så tror jeg at jeg skal avrunde innlegget. Det er ikke å legge skul på. Vi har utfordringer med Boris. Utfordringer vi jobber med hver eneste dag. Vi forholder oss til folk med kompetanse innenfor hundeatferd og livslang erfaring med Boxer-hunden. Vi setter veldig stor pris på at folk rundt oss bryr seg om hvordan det går med oss og Boris, men vi ser helst at folk ikke kommer med råd i hytt og gevær. Vi vet det kommer fra et godt sted, men det som hjelper for din hund vil kanskje ikke hjelpe Boris. Vill vi ha råd, så spør vi. Boris er en nøtt bare fagfolk kan hjelpe oss å knekke. La meg si det slik; Du ber eksempelvis ikke en elektriker om å fikse et hull i en tann. Så hvorfor skulle jeg spørre den samme elektrikeren om råd vedrørende hundeatferd?

SNAKKES i neste innlegg 🙂

Jeg er så takknemlig for at jeg har flinke folk rundt meg. Vi har som sagt slitt med at Boris hopper og biter etter oss på tur. Min kjære har også begynt å oppleve dette rett utenfor leiligheten vår. Denne helgen endret mye av dette på seg. På lørdagen tilbrakte vi store deler av dagen nede ved sjøen, på grunn av varmen. Boris var sitt utrolige selv, men jeg vill ikke si at han hoppet og bet etter oss. Han er generelt sett bare en ”stor knø” Han skal vanligvis ligge oppå oss og tygge på beinet sitt, så ikke noe nytt der. Hovedfokuset på lørdagen var ro-trening. Han hadde sine øyeblikk, hvor han løp rundt, lekte med vannkanten og hoppet rundt i tangen, men det var bare hyggelig. Han fant roen etter hvert. Null lydighet, null tur, bare avslapning ved vannkanten. Noe som imidlertid gjorde meg litt trist den dagen, var at jeg egentlig hadde lyst å være på fjelltur. Basert på den store lengselen så bestemt jeg og min kjære at vi skulle prøve oss på det den påfølgende dagen. Dette gjorde vi. Turen gikk til Hardhausvannet i Håkvikdalen. Og det gikk STRÅLENDE. Boris var eksemplarisk. Jeg har ikke ord. Innstillingen min til turen var;

”Vi prøver oss på en tur. Vi vet at han blir å hoppe og bite, så det blir ikke å komme som en overraskelse eller en skuffelse. Gjør han det så prøver vi oss på et godbitsøk. Vi har han i kort bånd under hele turen. Det hjelper vanligvis. Jeg blir den som tar han mesteparten av veien, hvilket vanligvis gjør ting litt bedre. Vi skal ikke leke med han på noen måte. Null pinne! Null leke! Vi holder en rolig tone når vi snakker. Null roping eller ”knapp snakking”. Godbitsøk når vi stopper. Fungerer det ikke så fungerer det ikke”

Vet dere hva? DET FUNGERTE!!! Vi fikk en nydelig tur sammen, alle tre. Temperaturen var fin, solen skinte, vinden reddet oss fra insekt, klegg og overoppheting. Vi brukte dagen og tok MANGE vannpauser. Overopphetet Boris ville vi absolutt ikke ha. På grunn av myyyye gå pent i bånd trening trakk Boris veldig lite, tatt i betraktning at han hadde på seg selen, hvilket han får lovt å trekke i. Alt i alt en nydelig tur. Turen gidde meg litt nytt håp.

Annonsørinnhold

Get Inspired: Introtilbud og nyheter på salg opptil 70%

Med det sagt, noe som er veldig viktig at jeg nevner, og som antagelig hadde en stor innvirkning på at turen gikk så bra, var at Boris var helt utvilt før vi dro. Den eneste formen for stimuli han hadde fått før turen, var den han fikk når han ble luftet for å tisse. Det tok i tillegg litt tid å kjøre til destinasjonen vi skulle gå fra, så Boris fikk seg en god powernap i bilen. Før vi dro hjemmefra, så forsøkte jeg i tillegg å være litt obs på at han skulle være rolig. Når han ble urolig inne, så gidde jeg han en slikkematte, kong eller et griseøre. Da fant han fort roen i sengen sin. Fantastisk aktivisering. Den typen skal vi definitivt fortsette mer med.

Noe jeg er begynt å gjøre, med halvparten av formengden til Boris, er å bløtlegge det og blende det sammen med noe annet godt. ”Noe annet godt” kan eksempelvis være noen biter fisk, godbiter av lav verdi, litt leverpostei, rosenkål, gulrot eller brokkoli. Det avhenger veldig av hva jeg har tilgjengelig. Denne massen, bestående av bløtlagt tørrfor, ”noe annet godt” og vann, kverner jeg sammen i en blender og sprer utover slikkematten og i kongen. Disse får han enten som de er eller frossen. Boris elsker dem, hvilket er en bonus. Likevel, hovedmålet med disse, er at han ikke skal stresse seg selv opp av noe så enkelt som en sofapute. Til nå har det fungert ekstremt bra. Slikkematten fikk vi ikke før torsdag uke (11.07.2024) i forbindelse med en månedlig goodiebox vi får i posten. Dagen etter valpekurset om aktivisering. Og jeg må si. Akkurat den pakken kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. AMAZING!! Uansett. Rutinemessig får han slikkematten, gjør seg ferdig, før han så legger seg ned og sover. Selvsagt, ingen regel uten unntak. Han får sine raptuser, men en liten ekstra runde på slikkematten løser vanligvis det. Eventuelt, så trenger han bare litt hjelp. Hjelp i form av at jeg holder tyggebenet mens han gnager.

Med det sagt er det en ting til jeg MÅ nevne før jeg avrundet dagens innlegg. Noe vi ble veldig observant på etter sist valpekurs, var om Boris hadde tilgang til leker hjemme. Vanligvis har han sjelden tilgang, men det har hendt. Det i forbindelse med at jeg har brukt å strø godbiter i lekekurven hans, for å aktivisere han. DUM IDE! Han giret bare seg selv opp av dette. Dette har vi sluttet helt med. Alt som han kan gire seg selv opp av er nå fjernet. Det eneste han har tilgang til er tyggeben, griseører ol. Jeg må si. Det har hjulpet! Han er så mye roligere på generell basis. Nå må det kanskje gå noen dager til før vi merker skikkelig forskjell, men jeg føler at det hjelper. Han er mer rolig inne, føler jeg. På fredagen for eksempel. Han gjorde ikke så mye ut av seg den formiddagen, når jeg satt i møter. Han vandret litt rundt, gnagde litt på benet, slikket på slikkematten, ble luftet for å tisse, så ut av stuevinduet og sov. Og det var egentlig alt.

På ettermiddagen, så merket jeg at han hadde mye energi, men etter en kort økt var han sliten. Resten av dagen var han bare sammen med meg, mens jeg rundvasket leiligheten. Han var litt plagsom når moppen og støvsugeren kom fram, men det var som forventet. Måten vi vanligvis løser dette på er å sette opp valpegrinden. Når han kommer inn i den så siter han vanligvis bare og ser på.  Det med moppen og støvsugeren er en utfordring i seg selv, men jeg tror det begynner å løsne. Han roer seg i valpegrinden, så vi får bare spille på det.

Med det sagt så tror jeg at jeg avslutter dagens innlegg med å si; DET ER HÅP! Jeg må bare jobbe på, innrømme feil, søke hjelp og ta tiden til hjelp. Det jeg nå håper på er at vi har opplevd den verst helgen 12-14.juli, og at det nå bare blir å gå oppover. Jeg krysser fingrene for det.

SNAKKES i neste innlegg

Den siste tiden har jeg skjønt at Boris sitt stressnivå skyter i været av ingenting. Dette er veldig uheldig, i og med at vi bor midt i Narvik sentrum. Her er det ingen fred å få, selv om vi er i vår egen leilighet. Sosialisering kan skje fra stuevinduet, hvilket er veldig uheldig. Vi er vant med alle lydene og trafikken rundt oss, men det har ikke slått meg før nå, at dette ikke er det beste for Boris. Nå skal det sies at mengden stress han håndterer vil øke med tiden, men inntil da er vi bare nødt til å omstrukturer treningen litt annerledes, samtidig som vi reduserer den betraktelig. Det som inngår i dette at vi må rette aktiviseringen inn på alternativer som ikke innebærer at han løper rundt som en tulling. Han kan ikke være løs i skogen. Han girer seg opp, finner en eller annen pinne å leke med og mister hodet totaaaaaalt. Vi kan være i skogen, men jeg tror ikke vi kan legge om til at han løper rundt i løs, uten at han har noe å gjøre.

Aktiviseringen vi må fokusere på i skogen kan være nosework, søk etter leke eller spor. På gårsdagens valpekurs fikk vi introdusert disse eksemplene. Og jeg må si det er veldig gøy å se på. Boris fikk prøve seg på å gå spor, hvilket var veldig gøy å se. Likevel, jeg tror jeg personlig har mer sansen for nosework. Nosevork baserer seg på at hunden skal finne en spesiell lukt i terrenget ol og deretter rapportere det til eier. Enten ved å holde snuten på lukten, komme tilbake eller gi hals som det heter. Det betyr å bjeffe. Grunnen til at jeg falt for nosework, er fordi det er en sport for alle hunder og stimulerer hundens naturlige behov for å bruke nesen. Hunden lærer å problemløse duft-utfordringer og ikke minst konsentrere seg. Det TRENGER BORIS å lære. Han er ofte på mars og snuser sååå, det hadde vært fint å han holdt hodet på jorden i ny og ned. Uansett! Det jeg også liker veldig godt er at nosework er en teamsport. Tatt i betraktning av at det er hunden som i all hovedsak gjør oppgaven, så er vi som legger til rette for at oppgaven kan skje i utgangspunktet. Etter at vi har lagt til rette, så får hunden bare være hund. Dersom man tar aktiviteten et skritt lenger, og får noen andre til å gjemme prøven med lukt, kan dette lære meg som eier å kjenne Boris bedre. Dersom jeg som eier lærer å lese Boris bedre, kan dette styrke kommunikasjonen mellom oss. Og ikke minst gi enorm mestringsfølelse for både Boris og meg selv.

Annonsørinnhold

Get Inspired: Introtilbud og nyheter på salg opptil 70%

Selv om jeg fikk sansen for nosework, så skal jeg absolutt ikke utelukke de andre formene for aktivisering. Søk etter leke gjorde jeg MYE med labradoren min Theo. Han elsket det. Men Boris er ikke Theo! Så jeg er litt usikker på hvordan det blir å gå med Boris, da han til nå har vært litt utålmodig når jeg har forsøkt. Theo var en hund som håndterte det meste han ble satt ut i. En skikkelig hardhudet kompis. Å bruke nesen falt veldig naturlig for han. Og på topen av det hele hadde var han definisjonen på talmodighet, når det gjaldt slike ting. Boris derimot. Han har til nå ikke vært så veldig på å bruke nesen, men vi får se. Han mister talmodigheten veldig lett, hvilket fører til at vi må hjelpe han en det ganger. Vi må vise han hvor det skjer. Men han trenger sikkert bare å gjøre det flere ganger, så kommer det seg nok. Han er imidlertid ekstremt godt på å vite om jeg har en godtbit i vesken. Så kanskje jeg skal investere i en så leke hvor man kan gjemme godbitene inne. Han er ganske 50/50 på hvilken belønning som fungerer best! Så vi får se.

Med det sagt så er det en siste ting jeg vill poengtere. Det handler om ro-trening. Vi ble i går påmint om å tenke på hvordan vi ville at Boris skulle være i ulike situasjoner. Hjemme ønsker vi selvsagt at han skal være rolig. Dette har vi jobbet mye med. Men!!! Det er en ting vi kunne gjort annerledes. Når vi fikk Boris, så hadde vi masse leker på gulvet. Det på grunn av at det klødde/klør i denne hans. Etter hvert som han ble eldre så tok vi dem gradvis vekk. Mest fordi jeg ikke syntes han trengte den. Det han valgte å tygge på var som regel tyggelekene sine og ikke grisen eller ballen. Jeg samlet derfor alle leke lekene i en kurv som jeg satt i hyllen. Den dag i dag bruker jeg denne kurven som en type aktivitetsleke. Det jeg gjerne gjør er å strø godbiter nedi kurven med leker, slik at han må greve og snuse etter dem. Når han er ferdig med dette er han gjerne rolig, men jeg lar kurven stå på gulvet. Fordi den står på gulvet, så oppdager han gjerne grisen for eksempel. Det lar han seg gire opp av, og hele poenget med at han skal roe seg ned blir borte. Min egen feil. I tillegg blir jo også verdien av lek  borte, når jeg lar han ha tilgangen til den alene. Så fra dags dato er alle lekene, som kan gire opp Boris, flyttet til trenings-beggen hans. Jeg vil være den som kontrollerer når han skal leke eller ikke. Og ikke minst så vil jeg at leking skal gå via meg. På den måten kan jeg også trene på det å sette grenser for når det er greit å lek og ikke. Dersom han har lekene tilgjengelig hele tinden så får jeg ikke mulighet til å gjøre dette. Han vi tror at det er lovt å ha full fest hele tiden.

Med det sagt, så ønsker jeg å avslutte med å si at motet vårt er litt høyere nå. Jeg har fått bekreftet at Boris sin oppførsel er helt normal, og at det finnes verktøy for å håndtere det. Det vanskeligste blir nok å endre på hvilke aktiviteter jeg gjør med Boris. Det jeg er glad i å gjøre er å gå en tur i skogen og trene lydighet. Trene lydighet kan jeg gjøre, men de lange rolige spaserturene i skogen kan jeg se langt etter for øyeblikket. Boris takler det ikke. Han blir urolig i hodet, og vet ikke hva han skal gjøre med seg selv. Selvsagt er det veldig trist for meg at det blir slik, men jeg kan trøste meg med, at det blir bedre. Vi finner en måte å løse dette på.

SNAKKES i neste innlegg

Det er ekstremt vanskelig å holde motivasjonen oppe, når det føles ut som at jeg sklir lengre og lengre unna Boris. Jeg er så utrolig glad i den lille gullgutten vår og vill han alt godt. Fornuften i meg sier at dette kommer til å gå fint. Jeg har folk rundt meg som vet hva de snakker om, og som kommer med gode råd og erfaringer. Det er bare så trist at Boris oppfører seg slik. Tiden leger alle sår, men når man er midt oppi det, så føles det ut som at ingenting hjelper. Søvnløse netter er det mange av og jeg skal innrømme. Tårene har trillet myyyyyye.

Jeg vet, nå syter jeg sikkert veldig. Det er sikkert ekstremt mange som sliter med dette, så jeg er nok ikke alene. Også visste jeg jo at det kom til å bli utfordrende å trene en Boxer, så det kom ikke helt ut av det blå. Men jeg skal være ærlig på det. Jeg trodde ikke dette skulle være en av utfordringene vi skulle støte på. Men selvgjort er velgjort som de sier. Vi må bare stå i det. For det er IKKE SNAKK OM at jeg gir opp Boris. Han er lille baby.

I ettermiddag er det valpekurs. Forhåpentligvis får vi noen svar da. Jeg håper han viser denne atferden der, slik at kursleder får se det i live action. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Vi får prøve å holde motet oppe, og fokusere på de gode stundene og øktene. Heldigvis er han ikke helt borte. Vi har kontakt ellers, men bare IKKE på tur. Der mister han hodet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

SNAKKES i neste innlegg 🙂

Takket være en superhyggelig melding fra kursleder på valpekurset, så ble vi gjort oppmerksom på at Boris muligens kunne være overstimulert. Fram til dagens dato har jeg vært bekymret for det motsatte, hvilket er at han kunne være understimulert. Hennes tanke var at Boris antagelig kan få veldig mye inntrykk i løpet av en dag. Det gir jo veldig mening, med tanke på at vi bor i byen. Selv en enkel luftetur for å tisse gir Boris MASSE inntrykk og stimuli. Hun videreformidlet at hun hadde erfaring med denne typen atferd hos en unghund som også bor i byen. For denne hunden hjalp det å trappe ned på treningen/mengden stimuli. Jeg respekterer hun jeg fikk meldingen av, så om hun gir råd, så hører jeg etter. Etter at jeg fikk denne meldingen, var jeg kjapp på å søke opp ”overstimulert valp” på google. Det første som kom opp, var;

 “Det kan være vanskelig å vite om en valp er overstimulert. Noen blir synlig trøtte, andre blir bare enda mer aktive. Ofte vil man merke at den begynner å bite ekstra i hender, hår og det meste annet den kommer over, og den biter ofte hardere”

Annonsørinnhold

Get Inspired: Introtilbud og nyheter på salg opptil 70%

(https://hunomhund.no/sosialisering-av-valp/)

Kremt kremt…. det beskriver Boris ganske godt. Han ser bare ut til å få mer og mer energi etter hvert som vi trener. Deretter biter han etter både hender, føtter og det han generelt sett får tak. Boris er overstimulert!!

Grunnen til at dette har skjedd, er min egen feil. Jeg har vært opptatt av å være proaktiv i treningen, og derfor ta tak i ting før det blir et problem. I tillegg er hund hobbyen min. Jeg elsker å trene hund, lære om hund, se på hund, se framgang og ikke minst føle at jeg mestrer noe. Men tydeligvis kan det bli for mye av en god ting. Løsningen på dette problemet er selvsagt ikke å slutte å trene med Boris. Om jeg slutter å trene han, vil jeg nok få andre problemer. Unasett, det jeg må gjøre er å strukturere treningsøktene litt bedre og holde dem kort og konkret. Jeg må lære Boris bedre å kjenne og ikke tvinge han med på tur bare fordi jeg tenker det kan være koselig. Ser jeg at Boris vill sove, så MÅ han få sove. Den ekstra turen i parken trenger han ikke.

Aktivitetsmengden denne formiddagen var perfekt. Han virket helt fin og hoppet eller bet ikke.  Han var ikke så ivri på å gå tur ute, men supergira på å trene triks inne. Han var den godgutten jeg kjenner og er så UTROLIG glad i.

Dette snudde dramatisk når vi kom ut i skogen. Det var nesten som om han ble en helt annen hund. Jeg kjente ikke Boris igjen. Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal si eller skrive. Jeg blir bare så utrolig lei meg. Fornuften i meg sier at jeg må gi dette tid, men akkurat nå vill jeg bare gi fra meg hele BISJA. Jeg vet han er valp/unghund, at tennene klør og at hormonene er i sving. Kanskje jeg må unngå turer i skogen en liten periode, da dette som oftest skjer der. Jeg vill jo ikke lage dette til en vane. Jeg vet ikke!!

SNAKKES i neste innlegg.

Ingen dager er lik. Det har jeg bare fortsette å erfare etterhvert som dagene har gått. Lørdag den 6. juli fikk jeg virkelig kjenne på dette. Boris var et mareritt uten like. Dagen startet helt greit. Jeg sto opp ca 06:30, min kjære dro på jobb og Boris lo å sov til klokken nærmet seg 13:00 ca. Da kom min kjære hjem. På den tiden hadde jeg rukket å gjøre litt husarbeid, sprunget 15 km på mølla og gått i dusjen. Vanligvis er Boris sammen med meg på disse aktivitetene. Han ligger vanligvis framfor mølla, vandrer etter med når jeg bretter klær osv. Men ikke idag. Sånn sett så er det jo bra at han blir mer selvstending, men det er uvant. Uansett, når Boris først våknet, så begynte alt å bare gå nedover.

Det som var casen var at Boris ikke ville la buksebeina våre være. Denne lørdagen hadde vi noen æren i byen, så vi tok Boris med oss i bilen. For å komme oss til bilen, så er vi nødt å gå ca 4-5 minutter. Når vi ankom bilen så forsøkte jeg å trene litt med Boris. Det for å gi han litt stimuli før han måtte ligge litt i bilen. Det jeg tror skjedde med Boris var at han var så full av stress i utgangspunktet at han ikke greide å samle seg selv. Det som er , er nemlig at han fikk bære leken sin ned til bilen, hvilket medførte at han lekte litt med den underveis. Å gå i en travel by = stress. Å leke med leken = stress. Å oppleve å måtte jage leken når vi ankom bilen. Det fordi vi var så dum å kaste den = stress. Hodet til Boris var fullt av stress. Hvordan kan jeg tro at han skal kunne roe ned å trene med meg da. Jeg gjorde et godbitsøk før jeg begynte å trene, men det var ikke nok. Det jeg skulle ha gjort var å bare droppe treningsøkten og gjøre enda flere godbitsøk. Han plukket jo bare med seg dårlige erfaringer. Vi begge opplevde en overstresset umulig Boris. Han hoppet og styrte og det var helt UMULIG å få kontakt med han. Det gikk faktisk så langt at han hoppet opp og bet min kjære i ræva. Haha, det er lovt å flire litt, men offff. Det er jo overhode ikke bra at det går så langt. Heldigvis roet han seg etterhvert. Jeg fikk gjort noen godbitsøk og avsluttet med å gjøre noen triks han kan veldig godt. Jeg måtte avslutte med noe bra. Jeg har hørt fra, jeg tror det var Maren Teigen, at det er lurt å avslutte med noe hunden mestrer. Det fordi det er det hunden husker. Sååå, det var nu baktanken med det.

Dagen fortsatte og vi gjorde de ærene vi måtte. Når jeg trodde at alt skulle bli bedre så oppsto de noe som jeg er ekstremt redd for skal påvirke Boris til det negative. Når vi var på senteret for å plukke opp noe greier på apoteket, gikk bilalarmen av i bilen vår. Det som hadde hendt var at bilen hadde blott låst med et uhell. Vi kjører Volvo, så det som skjer er at , dersom vi låser bilen, så går sirenen av dersom noe beveger seg inni bilen. Inni bilen lo Boris. Bilen ble låst. Og etter 5 minutter gikk sirenen av. Heldigvis hørte jeg sirenen og skjønte med en eneste gang at det var min bil. Jeg raste ut, men var ikke rask nok. Ved første øyekast, så det ikke ut til at Boris hadde blitt påvirket overhode, men jeg er ikke sikker. Med tanke på hva som skjedde senere den ettermiddagen, så er jeg redd for at det kan ha tuklet med hjernen hans. Gjort han redd eller noe. Jeg vet ikke. Kanskje jeg overreagerer, men jeg er så redd for å gjøre Boris usikker og engstelig. Han ble jo mest sannsynlig skremt og kunne ikke flykte noen steder. Senere den dagen dro vi en tur i Kirkeparken. Her var han relativt grei. Han hoppet og styrte litt, men det var overkommelig. For meg virket det ikke som at han hadde blitt påvirket av bilalarmen. Dette var i starten av økten. Jeg fikk kontakt med han her, men han var ikke 100% Vi gjorde litt lydighetstrening, øvde litt på innkalling, før vi så gidde oss. Etter det dro vi hjem, hvor vi så gjorde litt hverdagslige gjøremål + litt montering av rullegardiner. Boris fikk med andre ord ikke sovet noe på den tiden.

Når klokken bikket 17:30 så måtte min kjære tilbake på jobb. På det tidspunktet så hadde vi vært hjemme i ca 1 t 40 min. Boris hadde ikke fått sovet et eneste minutt. Hvorfor måtte jeg på død og liv på tur da. Jeg tror nok ikke jeg tenkte på Boris sine behov der og da, men mest mine egne. Jeg vill på tur, men Boris var sliten og trengte hvile. Det var veldig tydelig når jeg tok han i bilen for å dra. Han sovnet med en eneste gang. Når vi kom til Håkvikskogen(der vi skulle gå tur) kledde jeg på han langlinen. Han ville ikke gå. Han satt seg ned vær 10 -ene meter. Men jeg presset på. Etter bare 100 meter begynte hoppingen og bitingen. Han låste seg helt. Jeg fikk ikke kontakt. Ikke en gang karbonader fungerte. Å avlede med leke eller noe annet fungerte heller ikke. Etter 500 meter gidde jeg rett og slett opp. Jeg hadde forsøkt alt jeg visste om at jeg kunne gjøre. Han sluttet ikke å hoppe og bite uansett hva jeg gjorde. Han knurret, best etter godbitposen, armene, skoene og t-skjorte kanten. Hode til Boris hadde forlatt jorden, og det var virkelig vondt å se. Jeg vente om og gikk tilbake mot bilen. Da ble det fart i han. Det var tydelig at han ville til bilen. Men hoppingen tok ikke slutt på vei tilbake. Den var ikke like ille, men likevell. Den stoppet ikke før jeg var 100 meter fra bilen. Da roet han seg. Jeg sørget for å rose han masse når han bare gikk ved siden av meg uten å verken hoppe eller bite. Jeg satte han i bilen og borte var han. Han sloknet med en eneste gang. Jeg var hjemme rundt 19:00. Siden den tid har Boris sovet, spist og vært ute å tisset.

Det er søndag den 07.juli, og klokken er 12:00 når jeg skriver dette. Boris ligger ennå å sover. Han har sovet i ca ett sett siden klokken 23:00 i går kveld. Det er vanligvis helt normalt at Boris sover lenge om dagene, men jeg er litt bekymret. Er det bare tennene som plager han, har han vondt noen plasser, ble han påvirket av bilalarmen eller er han bare Boxer. Jeg har fått kommentarer på at dette er slik Boxer-rasen og valper generelt sett kan være, men så ille?? Er det normalt? Det jeg tenker er at Boris mest sannsynlig bare var veldig sliten i går, men jeg vet ikke!

En faktor jeg tror kan ha veldig mye å si er at jeg kanskje ikke var helt i slaget. Hunder plukker opp dersom vi ikke legger hele oss inn i hundetreningen. Jeg var antagelig litt engestelig og frustrert før vi gikk ut døren første gang denne lørdagen. Belønningene kom kanskje ikke fra hjerte slik den vanligvis gjør. Jeg hadde mye ting jeg skulle rekke å få gjort denne dagen og hadde litt tidsklemme på klokkeslett også. Min egen feil. Dette plukker sikkert Boris opp. For øyeblikket leser jeg en bok skrevet av Maren og Jørgen Teien Rørvik. Denne heter Best sammen: Det usynlig båndet mellom deg og hunden din. I boken sier de at det er lite tvil om at du kan tenke en hund dårlig ved å tenke deg selv dårlig. Det er mulig å bryte hunden ned ved å sende feile signaler. Om man eksempelvis over lang tid har frustrert seg over at hunden trekker i båndet, så vil den irritasjonen påvirke ikke bare relasjonen mellom hund og eier, men også hunden isolert sett. Det blir til et selvforsterkende problem at hunden opplever at man er missfornøyde med den. Slik er det sikkert med meg og Boris. Jeg frustrerer meg veldig over denne hopping og bitingen på tur. Så det har blitt til at jeg tenker på den før jeg overhode har dratt på tur. DET ER IKKE BRA. Det er derfor jeg vil ta tak i det NÅH! Det før relasjonen vår er brutt helt ned. Løsningen som blir fremstilt i boken er ganske enkel men samtidig utrolig vanskelig. Jeg må jobbe med meg selv. Jeg må trene tankene mine og med det være bevist i hundetreningen. Når jeg nå skal dra på tur, så er jeg nødt å tenke godt om Boris. Ikke konstant tenke, åhh, nå blir han å hoppe og bite, men heller: <<Han er den beste hunden i hele verden, og kan få til alt>> Det har jeg en vei å gå, men dette skal jeg klare. Jeg har opplevd så mye drit i livet, så dette skal jeg får til. Dagen var nok skikkelig drit denne lørdagen, men fra nå av blir det bare å gå oppover.

Hovedgrunnen til at han er som han er handler jo selvfølgelig ikke bare om meg. Han er i 5-7 måneders fasen, hvilket betyr at han er midt i den første kjønnsmodningen. Jeg har jo hørt mange plasser at valper har en tendens til å bli ulydige men…? Uansett, det vi skal kjøre på med nå er konsekvent trening, mye positiv forsterkning, kontakt og legge inn litt mer vile. Vi skal, med bakgrunn i råd fra kursleder på valekurset legge inn godbitsøk på steder hvor vi ser han mister hode. Ikke la han leke med seg selv på tur. Lek skal gå gjennom oss på tur. Tror det blir å hjelpe Boris til å kontrolere stresset.

SNAKKES i neste innlegg<3

Forhåpentligvis har jeg fått noen svar og resultater da.

Etter onsdagens valpekurs har jeg tenkt mye på det med kontakten mellom meg og Boris. Jeg har selvsagt skjønt at det er viktig å ha en god kontakt, men enda viktigere er det kanskje med Boris. Tidligere la jeg fram problemstillingen vi har med at Boris hopper og biter etter oss når han kjeder seg, eventuelt er overstimulert. Kontakt har vist seg å være svaret på utfordringen. Det jeg har sett er nemlig at dette tullet han driver med går hardere ut over min samboer enn meg selv. Han trener nemlig ikke like mye med Boris som jeg gjør. Antagelig er nok det min egen feil. Hundetrening er min lidenskap og hobby, så jeg bruker selvsagt mye av fritiden min på det. Hva min kjære angår, så har han nok et helt annet forhold til hundetrening. Han sitter gjerne og ser på eller gjør noe helt annet mens jeg holder på. Det gjør meg ingenting, men konsekvensen av dette ser vi på Boris. Vi begge merker at Boris hører myyyye bedre på meg enn på han.

Han sier det ikke gjør noe for han at jeg tar styringen, og at hundetrening ikke er hans greie meeeeen… Jeg tror nok det må bli hans greie om vi skal få bort den tullfæren hans. Noe som er så fint, er at vi fikk tips om noen veldig enkle øvelser, som bygger på akkurat dette med kontakt, på valpekurset. Øvelser som min kjære fint kan gjøre litt nå og da på dagen. Jeg vet at han ikke kommer til å være like entusiastisk i hundetreningen slik som meg selv. Og det er greit!! Vi er forskjellig. Alle kan ikke være hundetrenere, men vi alle må gjøre en innsats for å gi hunden det livet den trenger og fortjener.

Du leste sikkert overskriften kan jeg tro. Boris trenger en leder og ikke en sjef. Det jeg legger i det er at jeg som eier skal legge til rette for at Boris lykkes. Min oppgave er med det å forsterke positiv atferd og jobber proaktivt for å forhindre dårlig atferd. Når jeg sier jobbe proaktivt for å forhindre dårlig atferd, så innebærer det at jeg tar tak i problemet før det oppstår. Nå har vi merket at Boris hopper og biter etter jakkearmer ol. Da er det på sin plass at vi NÅH går inn og forsterker den positive atferden vi ønsker han skal gjøre i stedet. Eksempelvis er det og foretrekk at han setter seg ned i skogen og går på plassen sin når han er hjemme. Selvsagt får vi ikke til dette dersom Boris ikke har kontakt med oss. Jeg ser på hundetrening som å bygge et hus. Vet rar sammenligning, men… uansett. Når du bygger et hus må du starte med grunnmuren. I vårt tilfelle er det kontakt. Dropper man dette steget, og bare kjører på videre, så vil huset falle til slutt. Jeg kan jobbe så mye jeg vill med at boris skal sitte, ligge, gi lapp, trykke på en knapp, bamse ol. MEN om kontakten ikke er det, så vil han gjøre en repetisjon, før han så kjeder seg og begynner å hoppe og bite etter med. Fordi for han blir jeg bare en leke og ikke en leder. Fordi at jeg har jobbet med denne grunnkontakten med Boris, så går det relativt fort å få kontakt når han ”mister hodet”, men for min kjære!!! Offff!! Jeg får så vondt i meg når jeg ser at Boris ikke responderer like godt. Jeg vet jo hvor glad Glenn er i Boris. Og ikke minst hvor glad Boris er i han. Saken er bare at Boris jah??? MISTER HODET!! Denne grunnmuren, i form av kontakt, er ikke like sterk i deres relasjon. Og akkurat det må vi jobbe med. Jeg må jobbe med meg selv, i form av at jeg lar Glenn trene med Boris. Og Glenn må jobbe med kontakt med Boris. Enkel løsning på et problem som er meget tydelig for samfunnet rundt.

På den andre siden. Det er kanskje dumt at jeg skriver dette, men jeg liker at vi har litt utfordringer med han. Jeg liker å ha et problem, for så å løse det til slutt. Man kjenner litt på den mestringsfølelsen. Det uavhengig av om jeg får hjelp fra andre eller ikke. Jeg tenker litt sånn. Hadde det å trene en Boxer vært lett, så hadde alle gjort det. Og det å få hjelp og veiledning fra andre ser jeg på som en styrke. Å innrømme at jeg ikke kan alt var vanskelig for meg før. Jeg slet kanskje med det flink pike syndromet som alle snakker om. Hvilket bare var noe tull. INGEN kan være 100% hele tiden. Og det er ikke jeg heller. Jeg har mine utfordringer med Boris. De er jeg åpen om. Ærlighet varer lengst og gjør at man kommer seg enda lengre. Jeg er så takknemlig for at jeg har flinke folk rundt med som enten kjenner Boxer-rasen eller som jobber med hund på fulltid. Uten de så er jeg ikke sikker på om jeg hadde funnet ut hvordan vi skulle ha løst denne utfordringen.

Så nå fremover skal jeg, Boris og min kjære bare jobbe på. Jobbe på for å gi Boris det livet han fortjener. Et liv hvor han ikke trenger å miste hodet så ofte. Et liv hvor han kan støtte seg enda mer til oss enn hva han gjør den dag i dag. Han trenger hjelp med stresset og vi SKALL hjelpe han. Jeg betaler gjerne store summer for at det skal skje. Penger kommer og går, men det finnes bare en GODGUTT med navn BORIIIIIIS <3

SNAKKES i neste innlegg

Gårsdagens valpekurs var utrolig interessant. Hovedtematikken på teoridelen omhandlet hundespråket, mens den praktiske baserte seg på kontakt. To ekstremt spennende og viktige temaer å ha kunnskaper om.

Særlig viktig er hundespråket. Innledningsvis bet jeg meg merke i at en av hovedgrunnene til å kunne noe om hundespråket omhandler sikkerhet. Da særlig sikkerhet for andre og deg selv. Til nå har jeg bare tenkt at det er viktig å vite for å kunne trene hunden i ulike situasjoner, men… det innebærer så mye mer enn det.

Forstår du hundespråket er sanssynligheten for å få en agressiv hund eksremt liten. Saken er nemlig at, dersom du forstår hundestråket, så forstår du kanskje litt mer om hvorfor hunder blir agressive i utgangspunktet.

Hundespråket

Kurset hjalp meg virkelig til å forstå hvorfor mange “småhunder” eksempelvis utagerer. Det mot fremmede, men også egen eier og familie. Kort oppsummert så handler dette om at hundens dempede og tydelige signaler har blitt ignorert eller oversett. Kursleder forklarte dette gjennom en pyramide. Under ser du en liten illustrasjon.

Dempede signaler:

Nå blir jeg ikke å greie å gjenfortelle det nøyaktig slik kursleder fortalte det, men jeg vil forsøke ut fra hva jeg skjønte. Slik jeg forsto det så sender gjerne hunden ut dempende signaler når det oppstår situasjoner den finner ubehagelig. Deriblant snuteslikk, gjesping, snu seg vekk, snuse på bakken ol. For å illustrere dette, trakk kursleder fram en av sine egne hunder under behandling av en sår pote. Det vi så var en middels stor hund som satt rolig og pent, samtidig som at den lot eier håndtere poten. På lik linje så vi tydelige snuteslikk. Hund godtok situasjonen, samtidig som at den syntes det var litt ukomfortabelt. Den likte det ikke, men tolererte det i denne settingen.

Tiltak:

Om hunden så begynner å gjøre tiltak, kan det gjerne bety at den forsøker å unngå situasjonen. Eventuelt undersøke og kartlegge hva den skal gjøre. Her ble det lagt fram et eksempel hvor en liten hund ikke ønsket å komme til eier. Det fordi den hadde erfart at dersom den gjorde det, så ville eier bøye seg over den og plukke den opp. Hvilken den oppfattet som ubehagelig og skummelt. Det vi så på videoen var at hunden eksempelvis gikk til en annen person eller snuste rundt. Hunden forsøkte å løse situasjonen selv og med det unngå situasjonen hvor eier ble å plukke den opp.

Tydelige tegn, Avstandsøkende signaler & Bitt

Eksempler på tydelige tegn kan være at hunden stivner, veiver med blikket eller bjeffer på gjenstanden eller personen. Noe som er særdeles viktig å merke seg er at overgangen fra tydelige tegn, avstandsøkende signaler og tiltak er veldig kort. Dersom hunden eksempelvis stivner, forsøker å lene seg bort fra situasjonen, så går det ganske kort tid før den, begynner å flekke tenner og knurre og til slutt biter til. Å lene seg bort eller veive med øynene kan være tydelige tegn. Å knurre eller løfte leppen kan være avstandsøkende signaler. Og tiltak vil da være at den biter til.

Hendelse Chila – Bichon Frise 1 år

I den forbindelse har jeg faktisk et eksempel fra en situasjon jeg har opplevd selv, men min tidligere Bichon Frise Chila. Merk: hun lever ennå i beste velgående og er blitt hele 9 år. Uansett, det som skjedde var at vi var på tur sammen med mine onkler og onkelunger. Chila er ikke veldig glad i å bli dullet og kost og det respekterer vi. Dette er veldig uheldig med tanke på hvor søt og liten hun er. Det som hadde skjedd flere ganger på den turen var at Chila hadde trukket seg unna barn for å få være i fred. Vi hadde i tillegg informert både foreldre og barn og at Chila ikke hadde lyst til å bli koset med. Selvsagt var det en av disse barna som ikke greide å respektere dette. Foreldrene så ikke ut til å bry seg, og barnet ville ikke høre på oss. Det som til slutt skjedde var at et av barna braste bort til Chila bakfra. Chila satt i det øyeblikket og spiste på, jeg husker ikke, en pølsebit. Chila skvatt og forsøkte å trekke seg unna. Hun tok med seg pølsebiten og la seg ned et annet sted. Barnet tok ikke hintet og raste mot Chila i neste sekund. Chila slapp pølsebiten og knurret. Barnet bøyde seg ned for å plukke den(pølsebiten) opp. Og da fikk Chila nok. Hun røsket tak i jakkearmet det barnet. Ingen bitt, men en tydelig advarsel. Signalene Chila hadde sendt ut var SÅ tydelige, men det ble ikke respektert. Alt dette skjedde på under et minutt. Nå skal det sies at det antagelig var en kombinasjon av tre ting. For det første så er Chila overhodet ikke glad i å bli koset med. Hun syntes på den tiden at fremmede var skummelt. Og hadde og har ennå litt ressursforsvar.

Det som frustrerer meg så er at jeg ikke var nært nok til å ta barnet før han sprang mot henne den første gangen. Og at jeg ikke hadde kunnskapen jeg har i dag. Dersom jeg skulle trent Chila i dag, så ville jeg ALDRI satt henne inn i en slik situasjon igjen. Det samme angår Boris. Det at jeg nå, i enda større grad, en klar over hvilke tegn jeg skal se etter, vill gjøre hverdagen så mye bedre for Boris. Jeg kan nå unngå å sette Boris inn i situasjoner han ikke vil være i. Jeg gjorde det ikke før heller, men nå har jeg enda bedre kunnskap om de bittesmå tegnene jeg kan se etter. Nå skal det sies at de tegnene jeg nevnte ovenfor ikke nødvendigvis betyr at hunden ikke liker situasjonen. Man må selvsagt se på hele bildet. At hunden gjesper etter at den har våknet er eksempelvis normalt. Men dersom den begynner å gjøre det mye sammen med andre hunder, mennesker eller gjenstander, så må vi følge med, og eventuelt, om nødvendig, gjøre tiltak.

Jeg er så takknemlig for at dette var temaet på gårsdagens (03.07.2024) valpekurs. Dette var noe jeg absolutt trengte å høre, uten at jeg visste det. Jeg tror dette blir temaet i dagens innlegg, så får vi se hva morgensdagen bringer. Kanskje litt om kontakt. Du får vente å se.

SNAKKES i neste innlegg:D

Boris er nå blitt hele 5 måneder og er dermed ennå i fasen hvor han feller og får nye tenner. Valpebitingen er noe vi har slitt ekstremt med. Heldigvis begynner ting å roe seg, men vi er ikke ferdig med valpetullet ennå. Vår store utfordring med Boris er at han ”KLIKKER PÅ TUR”. Da snakker jeg tur i skogen. I byen har det blitt mye bedre, men det handler veldig om hvordan vi har løst utfordringen der. Det kommer jeg litt tilbake til senere.

Det som vanligvis skjer i skogen, spesielt når han er løs, er at han blir urolig i kroppen. Merk: det hender også når han er i bånd. Han begynner å småhoppe litt, før han så ”angriper” oss. Det han gjør er at han hopper opp og forsøker å ta tak i jakkearmen eller skjorte-kanten. Får han ikke tak i noen av de delene, så går han etter buksebena. Det jeg legger merke til er at kroppsspråket hans forteller at dette er lek. Jeg har lekt MYE med Boris. Han logrer vanligvis høyt med halen, hopper rund og lager en form for knurrelyd. Slik er han også når han hopper etter buksebena våre. Jeg skjønner at dette bare er en type lek for han, men for oss er det ikke spesielt morsomt, som du sikkert skjønner med tanke på dette innlegget.

Annonsørinnhold

Endelig i butikk: Vårens fineste sneakers

Dette skjer vanligvis bare når vi er i skogen. På turene vi går i byen, så har vi funnet metoder for å forhindre at det skjer i utgangspunktet. Jeg er nemlig ekstremt observant på hvordan Boris oppfører seg i by- omgivelser. Det med tanke på at han ennå trener på å gå pent i bånd og passeringer. Det som vanligvis skjer, er at han begynner å bli litt urolig i båndet. Urolig i form av at han småhopper litt, eller retter oppmerksomheten mot noen annet. Han går eksempelvis ved siden av meg, før han så gjør et miniatyrhopp. Løsningen på tilfellene i byen er at jeg ber han om å sitte. Av og til ber jeg han om å ligge også, eller eventuelt gjøre et godbitsøk. Å snuse på bakke og spise godbiter er nemlig tiltak som reduserer stress (Tema på valpekurs). Slik jeg ser det, skjer dette fordi Boris blir stresset. Han vet ikke helt hva han skal finne på, så det blir rett og slett for mye for det lille hjernen å takle. Det han ender opp med å gjøre er med det, det første som faller han inn. Hvilket har vært å hoppe og bite etter oss dessverre.

Dette problemet har vi også hatt hjemme, men der har det løst seg ganske fint. Det vi har lært han, er at han skal gå på plassen sin dersom han ikke vet helt hva han skal gjøre. Han har nemlig erfart at dersom han går dit, så får han godbit og oppmerksomhet. Veldig enkel logikk bak akkurat denne handlingen. Hunder vill alltid gjøre det som gagner dem. Dette kan man spille på under inntrenging av nye ferdigheter ol.

Samtidig kan dette også få oss til å forstå hvorfor Boris hopper og biter etter oss på tur. Under inntrenging av for eksempel ”På plass” så får han en godbit, hvilket er en belønning. I et tidligere innlegg nevnte jeg at det finnet flere former for belønning. Godbit, lek, ros/kost og til slutt, det hunden ønsker å gjøre selv. Det hunden ønsker å gjøre selv! Der har vi svaret. Boris har dessverre fått det for seg at, når han kjeder seg på tur, så lønner det seg for han å hoppe og bite etter oss. Det er gøy for han og han får oppmerksomhet. Drømmen for en hund. Et MARERIT for oss. Jeg har mange ganger tenkt ”FORFOR KAN VI IKKE BARE GÅ EN TUR I SKOGEN!!!!!”.

Løsningen på problemet:

I hjemmesituasjoner har vi fått løst dette ganske bra, men det er i skogen vi sliter. Når vi er to kan vi ganske enkelt avlede med at vi bytter på å ta han. Dersom det er jeg som tar Boris i første omgang, så ta min kjære samboer over dersom han begynner å hoppe på meg. Og motsatt. Dette forhindrer han i å praktisere dårlig adferd. Vi har absolutt ikke lyst til at dette skal bli en uvane han praktiserer mye. Det hunder gjør mye av blir de nemlig veldig gode på. Dette gjelder alt! Bjeffing, hopping, tigging osv.

Uansett, det er ikke alltid jeg får med meg min samboer på tur. I slike tilfeller er jeg alene om saken. Nå skal det nevnes at dette problemet ikke oppstår når jeg går tur sammen familie eller andre venninner. I slike tilfeller er det så mye som skjer rundt, at Boris ikke rekker å ”skjede seg”. Jeg trener normalt sett mer med han når vi er sammen med folk. Det fordi jeg vill han en rolig og behersket hund i møte med andre. Der jobber vi også en del. Han blir lett overivrig, men klarer til slutt å hente seg inn, med litt hjelp fra meg selvsagt.

Med det sagt, så er turene alene de mest problematiske, som du sikkert har skjønt. Det som har fungert til nå er å bli helt passiv og vente til han roer seg litt ned, før jeg så ber han om å sitte. Dette fungerer det fleste gangene. Om det fungerer eller ikke avhenger av om jeg og min samboer greier å forholde oss rolig i situasjonen.

Vi er selvsagt mennesker vi også, så det hender at jeg mister tålmodigheten. Selvsagt gjør jo det situasjonen mye være. Det jeg gjør når jeg blir frustrert er at jeg forsøker å ”tvangskose” det vekk eller dytte han fra meg. ”Tvangskose” som i å holde han helt i ro. Med det stressnivået han har i kroppen på det tidspunktet på fungerer jo ikke det. Han vrir seg unna, knurrer og biter. Å dytte han unna er nok det dummeste jeg kan gjøre. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg har gjort det. IKKE HARDT SVELVFØLGELIG! Men bare et puff 1/5 meter unna. For han oppfattes det som lek, hvilket gjør han enda mer gira. Med de tabbene gjort, gjerne etter hverandre, så har det alltid vert en ting som har fungert. Det er å bli passiv, stå rett opp og ned, snu ryggen til han og be han sitte når han har roet seg litt. Absolutt ikke gøy for han, men effektivt for meg. Det eneste er at dette bare fungerer dersom jeg forholder meg rolig. Og ikke bare jeg, men min samboer også.Det er ikke å legge skul på at jeg er mer interessert i hundetrening en hva han er, hvilket medfører at jeg ser hva som må gjøres i enkelte situasjoner mye fortere. Så min jobb blir ikke bare å lære meg selv å trene hund, men også å lære min samboer å trene hund. Det samtidig som at jeg må passe på at ingen bedrevitende idioter på gata duller med Boris uten mitt samtykke. Off, det er en annen utfordring.

Med alt det tatt i betraktning så tror jeg det er på tide å avrunde dette innlegget. Livet med Boxer er ikke en dans på roser. Selv om alt ser rå rosenrødt ut på Instagram eller Facebook, så er det ikke alltids det. Boris sliter per i dag med at han ikke greier å takle stresset på tur. Han trenger arbeidsoppgaver hele tiden. Vi jobber hver dag med å gi han det beste livet han kan få, men det betyr ikke at han kan gjøre som han vill. Fremover vil vi komme til å nå ut til folk med erfaring. Folk som har hundeatferd som fagfelt. Det er nok det eneste rette å gjøre. Boris fortjener det. Jeg har ikke nok kunnskap til å vite at det vi gjør nå er rette. Det trenger jeg bekreftelse på fra en proff. Dere hører sikkert fra meg når jeg har fått innspill på dette temaet.

Del gjerne erfaringer du har rundt dette temaet. Jeg håper at vi ikke er de eneste som sliter med dette.

SNAKKES i neste innlegg:D

Helgen 28 til 30.Juni.2024 tok jeg og min kjære oss en tur til Svolvær på en liten kjærestetur. Selvfølgelig tok vi med oss den lille Pøbelfisen vår BORIIIIIIIS. Etter jobbtid på fredag pakket vi bilen og satte nesen mot Svolvær. Vi ankom ca kl 20:30, så vi tok oss god tid. Vi startet vell å kjøre ca 15:45. Hva kjøreturen angår, så skal jeg ærlig si at den var et mareritt. Ikke fordi Boris var vanskelig å ha med å gjøre, men fordi gradestokken viste temperaturer over 20 grader hele ettermiddagen og kvelden. Super aircondition i bilen + store mengder vann var det som reddet oss og Boris.

Neste utfording fikk vi når vi ankom hotellet. Denne gangen tenkte vi å prøve et hotell vi ikke har ligget på tidligere. Scandic Vestfjord Lofoten. Tror det blir første og siste gangen. Rommene hadde ekstremt dårlig aircondition og var utrolig små og klaustrofobisk. Dette fikk Boris og vi kjenne veldig på første natten. På tross av at vi kunne ha vinduet på hvit gap, så hjelp ikke det noe på temperaturen på rommet. For utenom det, så er det ingenting å si på betjeningen og servicen på hotellet. Det var spott one.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Heldigvis sank temperaturen natt til lørdag. Skulle virkelig ønske det var bare det som skjedde. Vi fikk, i motsetning til fredag, BARE regn hele lørdagen. Å dra på Djevelporten eller Svolværgeita måtte vi derfor skrinlegge. Vi får ta det igjen i slutten av juli. På tross av det dårlige været, så fikk vi presset inn en tur langs de få gatene som er i Svolvær sentrum. Turen endte opp med det de kaller ”Fiskekona”. Det var en våt tur, med utrolig forfriskende. Når klokken nærmet seg 12, dro vi på Kabelvågmarkedet. Veldig koselig marked. Utrolig hyggelige mennesker. Om man vill oppleve skikkelig lofot-kultur, så er det plassen å dra. God stemning og sikkelig ”LOFOTEN”, om jeg kan si det sånn. Av erfaring, så ble ikke Boris med. Han lo trykt og godt å sov i bilen. Å ta han med inn på markedet hadde ikke vært uforsvarlig av oss. Turen til ”Fiskekona”, kombinert med enormt mange inntrykk i Svolvær sentrum, var nok mer en nokk for den lille Boxer-hjernen hans. Vi ønsker selvsagt ikke en overstimulert han heller. Og med tanke på at Boris fikk ekstremt lite søvn natt til lørdag, så var han i tillegg i manko på det. En trøtt valp er en umulig valp, hvilket vi ble påmint om på valpekurset.

Lørdags ettermiddag var som sagt preget av store mengder regn, så tiden mellom 15:00 og 18:00 brukte vi til å restituere og trene litt enkel lydighet litt her og der. Når klokken nærmet seg 18:00 sørget vi for at Boris var nok stimulert til å ligge i bilen alene. Det mens vi dro ut og spiste sammen med min kjære, hans far og farens samboer. Etter middagen dro jeg tilbake til hotellet med Boris, mens min kjære ble igjen. Hvilket var helt innafor for min del.  Jeg elsker å ha kvalitetstid sammen med lille Boris. Føler han blir litt annerledes når han er sammen med bare meg. Litt roligere kanskje. Nå er det jo jeg som trener mest med han, mens min kjære kanskje er blitt litt mer kompis og lekekamerat. Jeg vet ikke. Å være sammen med BARE Boris var nu ihvertfall utrolig koselig. Spesielt koselig ble det når jeg så at han fant roen så fint på lørdagskvelden. Dette hadde nok mye med at temperaturen hadde sunket betraktelig. Det kombinert med at han hadde fått rett mengde stimuli og at vi hadde slått oss litt mer til ro selv. Fredagen var jo tross alt en varm og stressende dag for oss også. Dette merket han sikkert veldig godt. Uansett, kort oppsummert. Natt til lørdag gikk knirkefritt.

Når søndags morgen kom, så var det ikke mye å legge fingeren på. Vi gikk en kort tur i sentrum før vi så pakket sammen og satte nesen hjemover. Det fordi min kjære samboer skulle på jobb senere den ettermiddagen. Kjøreturen hjem gikk som forventet. Boris er glad i å kjøre bil, men blir selvsagt urolig han også. Korte pauser med lek, lydighetstrening og sosialisering var fasiten på en rolig hund i bilen. Det grusomme fisen hans kunne vi imidlertid ikke få en stopper på. Det ble et rent gasskammer i bilen. Det kom sikkert av godbitene, så selvforskylt var det nok. Haha:D Han lever opp til sitt navn. PØBELFIS!

Alt i alt en grei helgetur til Svolvær. Selvsagt hadde vi våre utfordringer, men det løste seg greit. Utfordringer som temperaturen, dårlig vær og det at han leker med buksebena våre når han kjeder seg eller blir sliten. Men dette jobber vi oss gjennom. Det kommer nok et innlegg på akkurat dette med at han hopper og biter etter bukseben og jakkearmer.

SÅ FØLG MED….

SNAKKES i neste innlegg <3