Det er ekstremt vanskelig å holde motivasjonen oppe, når det føles ut som at jeg sklir lengre og lengre unna Boris. Jeg er så utrolig glad i den lille gullgutten vår og vill han alt godt. Fornuften i meg sier at dette kommer til å gå fint. Jeg har folk rundt meg som vet hva de snakker om, og som kommer med gode råd og erfaringer. Det er bare så trist at Boris oppfører seg slik. Tiden leger alle sår, men når man er midt oppi det, så føles det ut som at ingenting hjelper. Søvnløse netter er det mange av og jeg skal innrømme. Tårene har trillet myyyyyye.

Jeg vet, nå syter jeg sikkert veldig. Det er sikkert ekstremt mange som sliter med dette, så jeg er nok ikke alene. Også visste jeg jo at det kom til å bli utfordrende å trene en Boxer, så det kom ikke helt ut av det blå. Men jeg skal være ærlig på det. Jeg trodde ikke dette skulle være en av utfordringene vi skulle støte på. Men selvgjort er velgjort som de sier. Vi må bare stå i det. For det er IKKE SNAKK OM at jeg gir opp Boris. Han er lille baby.

I ettermiddag er det valpekurs. Forhåpentligvis får vi noen svar da. Jeg håper han viser denne atferden der, slik at kursleder får se det i live action. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Vi får prøve å holde motet oppe, og fokusere på de gode stundene og øktene. Heldigvis er han ikke helt borte. Vi har kontakt ellers, men bare IKKE på tur. Der mister han hodet.

Annonsørinnhold

Dette er julekalenderne mannfolk vil ha

SNAKKES i neste innlegg 🙂