Boris er nå blitt hele 5 måneder og er dermed ennå i fasen hvor han feller og får nye tenner. Valpebitingen er noe vi har slitt ekstremt med. Heldigvis begynner ting å roe seg, men vi er ikke ferdig med valpetullet ennå. Vår store utfordring med Boris er at han ”KLIKKER PÅ TUR”. Da snakker jeg tur i skogen. I byen har det blitt mye bedre, men det handler veldig om hvordan vi har løst utfordringen der. Det kommer jeg litt tilbake til senere.

Det som vanligvis skjer i skogen, spesielt når han er løs, er at han blir urolig i kroppen. Merk: det hender også når han er i bånd. Han begynner å småhoppe litt, før han så ”angriper” oss. Det han gjør er at han hopper opp og forsøker å ta tak i jakkearmen eller skjorte-kanten. Får han ikke tak i noen av de delene, så går han etter buksebena. Det jeg legger merke til er at kroppsspråket hans forteller at dette er lek. Jeg har lekt MYE med Boris. Han logrer vanligvis høyt med halen, hopper rund og lager en form for knurrelyd. Slik er han også når han hopper etter buksebena våre. Jeg skjønner at dette bare er en type lek for han, men for oss er det ikke spesielt morsomt, som du sikkert skjønner med tanke på dette innlegget.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Dette skjer vanligvis bare når vi er i skogen. På turene vi går i byen, så har vi funnet metoder for å forhindre at det skjer i utgangspunktet. Jeg er nemlig ekstremt observant på hvordan Boris oppfører seg i by- omgivelser. Det med tanke på at han ennå trener på å gå pent i bånd og passeringer. Det som vanligvis skjer, er at han begynner å bli litt urolig i båndet. Urolig i form av at han småhopper litt, eller retter oppmerksomheten mot noen annet. Han går eksempelvis ved siden av meg, før han så gjør et miniatyrhopp. Løsningen på tilfellene i byen er at jeg ber han om å sitte. Av og til ber jeg han om å ligge også, eller eventuelt gjøre et godbitsøk. Å snuse på bakke og spise godbiter er nemlig tiltak som reduserer stress (Tema på valpekurs). Slik jeg ser det, skjer dette fordi Boris blir stresset. Han vet ikke helt hva han skal finne på, så det blir rett og slett for mye for det lille hjernen å takle. Det han ender opp med å gjøre er med det, det første som faller han inn. Hvilket har vært å hoppe og bite etter oss dessverre.

Dette problemet har vi også hatt hjemme, men der har det løst seg ganske fint. Det vi har lært han, er at han skal gå på plassen sin dersom han ikke vet helt hva han skal gjøre. Han har nemlig erfart at dersom han går dit, så får han godbit og oppmerksomhet. Veldig enkel logikk bak akkurat denne handlingen. Hunder vill alltid gjøre det som gagner dem. Dette kan man spille på under inntrenging av nye ferdigheter ol.

Samtidig kan dette også få oss til å forstå hvorfor Boris hopper og biter etter oss på tur. Under inntrenging av for eksempel ”På plass” så får han en godbit, hvilket er en belønning. I et tidligere innlegg nevnte jeg at det finnet flere former for belønning. Godbit, lek, ros/kost og til slutt, det hunden ønsker å gjøre selv. Det hunden ønsker å gjøre selv! Der har vi svaret. Boris har dessverre fått det for seg at, når han kjeder seg på tur, så lønner det seg for han å hoppe og bite etter oss. Det er gøy for han og han får oppmerksomhet. Drømmen for en hund. Et MARERIT for oss. Jeg har mange ganger tenkt ”FORFOR KAN VI IKKE BARE GÅ EN TUR I SKOGEN!!!!!”.

Løsningen på problemet:

I hjemmesituasjoner har vi fått løst dette ganske bra, men det er i skogen vi sliter. Når vi er to kan vi ganske enkelt avlede med at vi bytter på å ta han. Dersom det er jeg som tar Boris i første omgang, så ta min kjære samboer over dersom han begynner å hoppe på meg. Og motsatt. Dette forhindrer han i å praktisere dårlig adferd. Vi har absolutt ikke lyst til at dette skal bli en uvane han praktiserer mye. Det hunder gjør mye av blir de nemlig veldig gode på. Dette gjelder alt! Bjeffing, hopping, tigging osv.

Uansett, det er ikke alltid jeg får med meg min samboer på tur. I slike tilfeller er jeg alene om saken. Nå skal det nevnes at dette problemet ikke oppstår når jeg går tur sammen familie eller andre venninner. I slike tilfeller er det så mye som skjer rundt, at Boris ikke rekker å ”skjede seg”. Jeg trener normalt sett mer med han når vi er sammen med folk. Det fordi jeg vill han en rolig og behersket hund i møte med andre. Der jobber vi også en del. Han blir lett overivrig, men klarer til slutt å hente seg inn, med litt hjelp fra meg selvsagt.

Med det sagt, så er turene alene de mest problematiske, som du sikkert har skjønt. Det som har fungert til nå er å bli helt passiv og vente til han roer seg litt ned, før jeg så ber han om å sitte. Dette fungerer det fleste gangene. Om det fungerer eller ikke avhenger av om jeg og min samboer greier å forholde oss rolig i situasjonen.

Vi er selvsagt mennesker vi også, så det hender at jeg mister tålmodigheten. Selvsagt gjør jo det situasjonen mye være. Det jeg gjør når jeg blir frustrert er at jeg forsøker å ”tvangskose” det vekk eller dytte han fra meg. ”Tvangskose” som i å holde han helt i ro. Med det stressnivået han har i kroppen på det tidspunktet på fungerer jo ikke det. Han vrir seg unna, knurrer og biter. Å dytte han unna er nok det dummeste jeg kan gjøre. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg har gjort det. IKKE HARDT SVELVFØLGELIG! Men bare et puff 1/5 meter unna. For han oppfattes det som lek, hvilket gjør han enda mer gira. Med de tabbene gjort, gjerne etter hverandre, så har det alltid vert en ting som har fungert. Det er å bli passiv, stå rett opp og ned, snu ryggen til han og be han sitte når han har roet seg litt. Absolutt ikke gøy for han, men effektivt for meg. Det eneste er at dette bare fungerer dersom jeg forholder meg rolig. Og ikke bare jeg, men min samboer også.Det er ikke å legge skul på at jeg er mer interessert i hundetrening en hva han er, hvilket medfører at jeg ser hva som må gjøres i enkelte situasjoner mye fortere. Så min jobb blir ikke bare å lære meg selv å trene hund, men også å lære min samboer å trene hund. Det samtidig som at jeg må passe på at ingen bedrevitende idioter på gata duller med Boris uten mitt samtykke. Off, det er en annen utfordring.

Med alt det tatt i betraktning så tror jeg det er på tide å avrunde dette innlegget. Livet med Boxer er ikke en dans på roser. Selv om alt ser rå rosenrødt ut på Instagram eller Facebook, så er det ikke alltids det. Boris sliter per i dag med at han ikke greier å takle stresset på tur. Han trenger arbeidsoppgaver hele tiden. Vi jobber hver dag med å gi han det beste livet han kan få, men det betyr ikke at han kan gjøre som han vill. Fremover vil vi komme til å nå ut til folk med erfaring. Folk som har hundeatferd som fagfelt. Det er nok det eneste rette å gjøre. Boris fortjener det. Jeg har ikke nok kunnskap til å vite at det vi gjør nå er rette. Det trenger jeg bekreftelse på fra en proff. Dere hører sikkert fra meg når jeg har fått innspill på dette temaet.

Del gjerne erfaringer du har rundt dette temaet. Jeg håper at vi ikke er de eneste som sliter med dette.

SNAKKES i neste innlegg:D