Den siste tiden har jeg skjønt at Boris sitt stressnivå skyter i været av ingenting. Dette er veldig uheldig, i og med at vi bor midt i Narvik sentrum. Her er det ingen fred å få, selv om vi er i vår egen leilighet. Sosialisering kan skje fra stuevinduet, hvilket er veldig uheldig. Vi er vant med alle lydene og trafikken rundt oss, men det har ikke slått meg før nå, at dette ikke er det beste for Boris. Nå skal det sies at mengden stress han håndterer vil øke med tiden, men inntil da er vi bare nødt til å omstrukturer treningen litt annerledes, samtidig som vi reduserer den betraktelig. Det som inngår i dette at vi må rette aktiviseringen inn på alternativer som ikke innebærer at han løper rundt som en tulling. Han kan ikke være løs i skogen. Han girer seg opp, finner en eller annen pinne å leke med og mister hodet totaaaaaalt. Vi kan være i skogen, men jeg tror ikke vi kan legge om til at han løper rundt i løs, uten at han har noe å gjøre.

Aktiviseringen vi må fokusere på i skogen kan være nosework, søk etter leke eller spor. På gårsdagens valpekurs fikk vi introdusert disse eksemplene. Og jeg må si det er veldig gøy å se på. Boris fikk prøve seg på å gå spor, hvilket var veldig gøy å se. Likevel, jeg tror jeg personlig har mer sansen for nosework. Nosevork baserer seg på at hunden skal finne en spesiell lukt i terrenget ol og deretter rapportere det til eier. Enten ved å holde snuten på lukten, komme tilbake eller gi hals som det heter. Det betyr å bjeffe. Grunnen til at jeg falt for nosework, er fordi det er en sport for alle hunder og stimulerer hundens naturlige behov for å bruke nesen. Hunden lærer å problemløse duft-utfordringer og ikke minst konsentrere seg. Det TRENGER BORIS å lære. Han er ofte på mars og snuser sååå, det hadde vært fint å han holdt hodet på jorden i ny og ned. Uansett! Det jeg også liker veldig godt er at nosework er en teamsport. Tatt i betraktning av at det er hunden som i all hovedsak gjør oppgaven, så er vi som legger til rette for at oppgaven kan skje i utgangspunktet. Etter at vi har lagt til rette, så får hunden bare være hund. Dersom man tar aktiviteten et skritt lenger, og får noen andre til å gjemme prøven med lukt, kan dette lære meg som eier å kjenne Boris bedre. Dersom jeg som eier lærer å lese Boris bedre, kan dette styrke kommunikasjonen mellom oss. Og ikke minst gi enorm mestringsfølelse for både Boris og meg selv.

Selv om jeg fikk sansen for nosework, så skal jeg absolutt ikke utelukke de andre formene for aktivisering. Søk etter leke gjorde jeg MYE med labradoren min Theo. Han elsket det. Men Boris er ikke Theo! Så jeg er litt usikker på hvordan det blir å gå med Boris, da han til nå har vært litt utålmodig når jeg har forsøkt. Theo var en hund som håndterte det meste han ble satt ut i. En skikkelig hardhudet kompis. Å bruke nesen falt veldig naturlig for han. Og på topen av det hele hadde var han definisjonen på talmodighet, når det gjaldt slike ting. Boris derimot. Han har til nå ikke vært så veldig på å bruke nesen, men vi får se. Han mister talmodigheten veldig lett, hvilket fører til at vi må hjelpe han en det ganger. Vi må vise han hvor det skjer. Men han trenger sikkert bare å gjøre det flere ganger, så kommer det seg nok. Han er imidlertid ekstremt godt på å vite om jeg har en godtbit i vesken. Så kanskje jeg skal investere i en så leke hvor man kan gjemme godbitene inne. Han er ganske 50/50 på hvilken belønning som fungerer best! Så vi får se.

Med det sagt så er det en siste ting jeg vill poengtere. Det handler om ro-trening. Vi ble i går påmint om å tenke på hvordan vi ville at Boris skulle være i ulike situasjoner. Hjemme ønsker vi selvsagt at han skal være rolig. Dette har vi jobbet mye med. Men!!! Det er en ting vi kunne gjort annerledes. Når vi fikk Boris, så hadde vi masse leker på gulvet. Det på grunn av at det klødde/klør i denne hans. Etter hvert som han ble eldre så tok vi dem gradvis vekk. Mest fordi jeg ikke syntes han trengte den. Det han valgte å tygge på var som regel tyggelekene sine og ikke grisen eller ballen. Jeg samlet derfor alle leke lekene i en kurv som jeg satt i hyllen. Den dag i dag bruker jeg denne kurven som en type aktivitetsleke. Det jeg gjerne gjør er å strø godbiter nedi kurven med leker, slik at han må greve og snuse etter dem. Når han er ferdig med dette er han gjerne rolig, men jeg lar kurven stå på gulvet. Fordi den står på gulvet, så oppdager han gjerne grisen for eksempel. Det lar han seg gire opp av, og hele poenget med at han skal roe seg ned blir borte. Min egen feil. I tillegg blir jo også verdien av lek  borte, når jeg lar han ha tilgangen til den alene. Så fra dags dato er alle lekene, som kan gire opp Boris, flyttet til trenings-beggen hans. Jeg vil være den som kontrollerer når han skal leke eller ikke. Og ikke minst så vil jeg at leking skal gå via meg. På den måten kan jeg også trene på det å sette grenser for når det er greit å lek og ikke. Dersom han har lekene tilgjengelig hele tinden så får jeg ikke mulighet til å gjøre dette. Han vi tror at det er lovt å ha full fest hele tiden.

Med det sagt, så ønsker jeg å avslutte med å si at motet vårt er litt høyere nå. Jeg har fått bekreftet at Boris sin oppførsel er helt normal, og at det finnes verktøy for å håndtere det. Det vanskeligste blir nok å endre på hvilke aktiviteter jeg gjør med Boris. Det jeg er glad i å gjøre er å gå en tur i skogen og trene lydighet. Trene lydighet kan jeg gjøre, men de lange rolige spaserturene i skogen kan jeg se langt etter for øyeblikket. Boris takler det ikke. Han blir urolig i hodet, og vet ikke hva han skal gjøre med seg selv. Selvsagt er det veldig trist for meg at det blir slik, men jeg kan trøste meg med, at det blir bedre. Vi finner en måte å løse dette på.

SNAKKES i neste innlegg