Boxermamma Hverdagen med Boxervalp. Veien til hundetrener og konkurranse innenfor lydighet

Som valpeeier møter man gjerne mange forskjellige mennesker i løpet av en dag. Dette spesielt om man har valgt å bo midt i Narvik sentrum, slik jeg og min samboer har gjort. Å bare ta Boris ut i gaten for å tisse i mårnkåpen og flippflopps er dessverre ikke mulig. Eller? Det er jo mulig, men da er det som å be om å få litt blikk her og der. Uansett. Når vi først går ut døren, så kan du banne på at vi møter på en eller annen fremmed person som vil hilse på lille Boris. Han er jo en casanova ute like. Han er supersøt, liten, og hvem kan vel motstå en liten valp som logrer med halen når han ser deg. Jeg hadde nok selv syntes det er veldig søtt, men det betyr ikke at jeg hadde gått bort til valpen uten å spørre eier.

Selvfølgelig er det ekstremt viktig i valpens sosialiseringsperiode at den få møte forskjellige mennesker. Men det er der jeg tror veldig mange misforstår litt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Når vi sier at jeg skal sosialisere valpen, så betyr ikke det at den nødvendigvis skal hilse på alle den møter. I mine øyne så handler det om å eksponere hunden for forskjellige omgivelser, hunder og mennesker. Slik jeg har forstått det, så handler det om å finne en balanse. Jeg tenker at det kan være greit å la Boris hilse på noen mennesker, men ikke en tilfeldig fremmed på gaten. De menneskene jeg ønsker at Boris skal hilse på, vill jeg gjerne skal være mennesker som har litt kjennskap til det å ha hund. Forhåpentligvis har disse også litt kjennskap til hundens kroppsspråk. På en tilfeldig tissetur kan jeg tillate at Boris hilser på en fremmed, dersom han sitter før han hilser. Det er bare koselig at folk vill hilse, så ikke misforstå. Det at han lære hvordan han skal oppføre seg med forskjellige mennesker er viktig. Men det er ikke alltid vedkommende respekterer at jeg stiller krav. Saken er at jeg gjerne ønsker å spille på lag med Boris. Når vi møter mennesker så vill jeg at han skal vite at vi går inn i situasjonen sammen. Jeg vil at han skal se på meg som en god leder. En som ikke setter han inn i situasjoner hvor han blir stresset eller utilpass, men heller velger ut situasjoner hvor han kan skinne. Så når folk ikke respekterer dette kjenner jeg at jeg blir frustrert.

For et par dager siden var jeg eksempelvis ute og luftet Boris rett før jeg skulle inn i et møte. Han gikk rolig og pent ved siden av meg, og rundt hjørnet kom det plutselig en person. Vedkommende så Boris og begynte å gå direkte mot oss, mens han utrykket hvor søt han syntes at han var. Han fortsatte med å si ” Han kan ikke være gamle karen, vill du hilse?” Jeg svarte med å si at han skulle få hilse, dersom jeg bare kunne få han til å sitte først. Sinnstilstanden til Boris var klar nok til at han skulle få til det. ”Neida, du trenger ikke sitte” var hans respons. Også gikk han bare bort til han. Saken med Boris er at han ikke greier å styre seg selv, når ukjente mennesker kommer innenfor en bestemt avstand. Så når vedkommende først kom innenfor denne grensen, så var det gjort. Grensen er verd å merke blitt mindre med tiden. Folk kan fint gå forbi Boris på under en meters avstand, men når vedkommende bøyer seg ned, lager pipestemme og strekker hendene mot han, så blir saken litt annerledes. Nå var dette en person som Boris likte, men jeg blir likevel frustrert.

SE PÅ SELEN!

For å unngå slike situasjoner så bestemte jeg med tidlig for å skaffe bånd og vester som var merket med ”Trener -Ikke forstyrr” eller ”In treaning”. Jeg tenkte en refleks-vest var tydelig nok. Men nei!! Altså, kan ikke folk lese!!!! Kjenner jeg blir oppriktig lei meg og provosert. Jeg bruker bare slike merker og vester når jeg faktisk trener. Hvordan mitt kroppsspråk er i slike tilfeller er nok veldig tydelig det også. Godbitposen er fremme, fokuset mitt er på hunden og det kommer gjerne et ‘Brah” i ny og ned. Hvordan kan folk unngå å registrere at jeg trener hund????

KONSEKVENSEN AV Å IKKE LESE OG HØRE

For meg er det viktig at jeg har en hund som greier å gå forbi enhver distraksjon på gaten. Så når jeg trener så ønsker jeg at all interaksjon med Boris skal gå via meg. Konsekvensen av at enkelte ikke respekterer hva jeg sier som eier, er at jeg ikke får trent Boris så mye som jeg ønsker. Dersom jeg ikke får trent Boris på å gå forbi fremmede på gaten, så har jeg et STORT problem. Om hver eneste person skal hilse på han, så blir han å erfare at han kan hilse på alle han vill. Dersom dette fortsetter, så vill jeg henge som et slips etter Boris på tur veldig snart. Å trene på kontakt og det å gå pent i bånd kan jeg gjøre mye av. Men treningen blir absolutt sabotert når vedkommende jeg går forbi strekker ut hendene, lager pipestemme og går mot Boris. Hvordan skal jeg kunne trene gjennom det?? En ennen konsekvens av at noen ikke greier å la være å hilse, er at de som ikke vil hilse lett kan bli skremt. Om 2-3 måneder så vill Boris være mye større, og har nok passert 20 kg kan jeg tenke meg. Man man i utgangspunktet er redd store hunder, så hjelper det ikke at en 20 kilos hund hopper mot deg. Det hjelper ikke å unnskylde det med at hunden bare vill leke. Er man redd store hunder som oppfattes det som skummelt uansette. Så det at enkelte ikke greier å la være å hilse, og rett og slett gir fan i hva eier sier, kan i hverste fall gjøre andre redd. Vi som hundeeier har et stort ansvar for å trene hunden, men det finnes grenser for hvor mye vi kan si og gjøre. Jeg sier ifra klart og tydelig til folk jeg møter. Velger de å ikke høre på hva jeg sier, så må jeg bli veldig konsekvent i andre omgang. Det har hendt at jeg har måttet bli så bestemt at jeg har dratt Boris fra vedkommende og gått.

Med det sagt vill jeg avslutte med å avklare hva jeg som hundeeier trenger fra forbipasserende. Det jeg  først og fremst trenger er at det står på selen til Boris blir lest! For det andre, så må de forhører seg med meg før de hilser på Boris. Og til slutt! IKKE FORSTYRR betyr IKKE FORSTYRR!!

Valpebitingen er nok det som setter ting litt i perspektiv når man først skaffer seg valp. Vi ser gjerne for oss den perfekte valpen som bare vill ligge å kose i armkroken vår. Men slik er det dessverre ikke for oss alle. Når jeg, og min samboer, hentet lille Boris så skjønte vi ikke at tiden fremover skulle bli et blodbad. Den første hunden vi hadde sammen slapp vi billig unna med. Theo bet egentlig bare på sine egne ting. Kanskje litt på sofahjørnet og bordbena, men det var alt. Med Chila (Bichon frieen) var valpebitingen der, men likevel. Hun var så liten, så vi merket ikke så mye til de små tennene hennes.

BORIS!!!! offff, en helt annen historie. Vi kunne ikke engang ta på han, uten at hånden vår ble røsket tak i. Om folk ikke visste vi hadde valp, så kunne det sett ut som at vi drev med selvskading. Beklager hvis referansen er litt grotesk, men jeg vet ikke om noe annet det kunne sett ut som. For en som meg, som er veldig opptatt av å gi hundene mine det beste livet de kan få, så tok jeg dette som et stort nederlag. Valpebiting føles så personlig. Det kom absolutt dager hvor jeg følte at jeg var en dårlig hundeeier. Dager hvor jeg trodde at jeg hadde ødelagt hunden. Dager hvor jeg helt oppriktig trodde Boris var aggressiv. Hvilket har overhodet IKKE er. Han er bare valp.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

På grunn av mine besteforeldre sitt syn og uheldige opplevelse med en aggressiv Boxer, så møtte jeg myyyye motgang når jeg fortalte om lille Boris. At jeg skulle skaffe meg en til hund syntes de var veldig bra, men en BOXER. Det måtte jeg absolutt ikke skaffe meg. ”Det er FARLIGE vakthunder” Farlige vakthunder???? Jeg har en helt annen oppfatning av rasen, for å si det sånn.

Uansett, på grunn av slike innvendinger fra folk rundt, så trodde jeg at valpebitingen var et tegn på at Boris var farlig. Heldigvis, takket være andre folk i livet mitt, som driver med Boxer og/eller andre raser, så ristet jeg den tanken fort fra meg. Saken er bare at, når man står mitt oppi det, hunden biter etter hendene, lager en typisk Boxer-leke-lyd og leken bare eskalerer. Det fordi man i nøkker til seg hendene, fordi det gjør vondt. Så er det lett å tenke at man har en voldelig hund.

Under valpetiden er det mye som skjer. Det samtidig som at man i tillegg har en jobb og dagligdagse gjøremål man må få gjort. Frustrasjonen over valpebitingen blir derfor så stor at enkelte, slik som meg selv, overtenker situasjonen, og dermed glemmer av hvorfor valpen egentlig biter.

Grunnen til at valper biter er veldig enkel. Det klør i tennene. Valper mister og gror nye tenner fram til de er ca 6-7 måneder. Veldig avhengig av rase! Dette fører til store smerte i munnen, hvilket får de til å bite og gnage på alt de kommer over. Kombinert med dette, så er valper i det man kaller sosialiseringsfasen. Alt skall undersøkes og hvordan undersøker valper. Gjennom munnen.

En tredje grunn, som vi erfarte med Boris, var at bitingen ble veldig ekstrem når han måtte tisse eller bæsje. Måten vi oppdaget dette på var litt uheldig.

Det som ofte skjedde var at Boris begynte å bite og styre, deretter ble han litt roligere, så tisset han inne. Så fort vi skjønte dette så gjorde vi den feilen med at vi tok han ute med en eneste gang han begynte å bite veldig på oss. Grunnen til at jeg sier feil, er fordi at dette lett kunne blitt en uvane. Vi vill jo selvsagt ikke at han skal si ifra til oss, om at han må på do, på andre måter enn det.

Uansett, disse tre tingene, kombinert med at valper generelt har mye energi når de først er våken hjelper ikke akkurat. Ja, valper sover mye, MEN, når de først er våken. Da er de VÅKEN!!. De har masse energi og vill gjerne leke. Slik de gjorde med søsknene sine i valpekassen. Forskjellen nå er bare at søsknene ikke er her for å leke. Så hvem går det ut

over?? Oss selvsagt! Så hvordan kan vi unngå å bli bitt til blods og/eller skape uheldig bitevaner.

Hvordan avlede/unngå valpebiting:

Ikke la den gnage på hender ol

Først og fremst ikke la hunden bite på hendene. Skal du få bort valpebitingen og ungå å lage en dårlig vane, ikke la den øve på å bite deg. Biting på hender, føtter og klær er ikke grit. Lar vi den gjøre det i starten, for så å si at det ikke er greit etter en stund, så gir vi valpen forskjellige signaler. Hvilket kan føre til at den blir forvirret og frustrert.

Ha en stor variasjon av tyggeleker

Gi hunden rikelig med forskjellige tyggeleker av forskjellig materiale. Men ikke ha alle fremme på en gang. Sørg for å ha rotasjon i tyggelekene. Grunnen til det er for at valpen ikke skal gå lei lekene. Ligger lekene fremme til enhver tid, blir de som en stol i stuen for oss. Den bare er der, og vi finner den ikke spesielt interessant

-Eksempler på tyggeleker som Boris elsket/elsker er alt som har vært i fryseren. Vi har eksempelvis en tauleke, som vi skyller i vann og lar ligge i fryseren. Denne er en sikker vinner på kvelden, rett før sengetid. Det vi har erfart er at Boris blir veldig rolig på kvelden dersom han får tyggeleker som dette.

Isoler deg selv fra valpen

-For å unngå at biting blir en vanesak, så er en løsning å isolere deg selv fra valpen. Her er valpegrind en ypperlig løsning. Valpegrinden er selvsagt ikke som et bur. Vår valpegrind er veldig stor og dekker nesten hele stuen. Konseptet er bare å vise valpen at vis den biter, så vill ikke du være sammen med den. Det å gå fra valpen fungerer vanligvis fordi dette gjerne er noe søsknene gjør i valpekassen.

Lag pipelyd

-Eventuelt er det også en ide å lage en høy pipelyd når valpen biter. Grunnen til dette er fordi valper gjerne setter i et hyl dersom en av søsknene er for hardhendt under lek. Det er ikke sikkert dette fungerer på alle hunder. Dette tipset fungerte overhodet ikke på Boris. Han tok det som at vi bare ville leke ennå mer. At vi isolerte oss fra han, fungerte mye bedre for vår del.

Mulig uvane

-Når det gjelder uvanen vi nesten holdt på å gi Boris. Det med å ta han ut for å tisse hver gang han begynte å bite mye, løste vi veldig enkelt. Vi satt han i valpegrinden, ventet til han ble rolig, for så å slippe han ut og la han gå til døren selv. Eventuelt lede han til døren, hvilket vi måtte i starten. Nå har det løsnet, og Boris går til døren når han må tisse.

Ikke gjør brå bevegelser

Det aller siste lille tipset jeg vill gi omhandler det å nøkke til seg hender og føtter. For all del, ikke gjør noen brå bevegelser, dra til deg hender, føtter eller jakkearmer. Det gjør saken verre. Det er fort gjort å dra til seg armen i ren frustrasjon eller sjokk. Tro meg. Jeg har gjort det selv. Jeg husker jeg satt i et teams-møte, og skulle akkurat til å svare på et spørsmål i møtet. Jeg slo akkurat på mikrofonen, og før jeg rakk å si noe, så hang den en boxervalp i leggen min. Jeg satt i et brøl og trakk til meg foten. Brølet hørte alle i møtet for å si det sånn. Og Boris ble ikke akkurat rolig av at jeg trakk til meg fotet og satt i et hyl.

Ha ha ha, jeg får ennå spørsmål fra mine kollegaer om de blir å få høre et brøl i møtet ;D

Hei,

mitt navn er Kristine Landsem og på bildet ser dere min kjære Boxer, men navn Boris. Boris er idag 4 måneder, født og oppvokst i Narvik. En by som ligger godt oppe i Nord.

Annonsørinnhold

Sjokolade, godteri og overraskelser: Dette er årets beste påskeegg

Kort om meg!

Mitt navn er som sagt Kristine Landsem og jeg definerer meg selv som en skikkelig Narvik-jente. Jeg er født og oppvokst her, og trives godt med det. I sentrum av Narvik bor jeg sammen med min samboer Glenn, hvilket jeg har gjort i ca 1 1/5 år nå. Jeg kunne ikke forestilt meg et liv uten han.

Konsulent!

Per idag driver jeg mitt eget enkeltpersonsforetak hvor jeg leverer konsulenttjenester, innenfor ERP- systemer og arkivering, til en statlig bedrift. Jeg har egentlig en bakgrunn innenfor økonomi, men jobber ikke per idag med økonomi-relaterte oppgaver. Konsulent-livet er som det er. Jeg har i likhet som mange andre en 8 til 4 jobb. Dette på grunn av kunden jeg leverer konsulentarbeid til. Med en så stressende jobb som jeg har, så er det godt å kunne ta avbrekk å fokusere på det som gir meg glede. Hvilket er hund, trening av hund og det å omgås hunder. Dere har sikkert skjønt hva lidenskapen min er.

Riktig, min lidenskap er hund,
og den store drømmen er å kunne delta i konkurransegrenen lydighet og/eller rally. Basert på at jeg ikke er noe autorisert hundetrener, så er læringskurven bratt per dags dato. På lik linje med drømmen om å konkurrere, har jeg ufattelig lenge ønsket å kunne kalde meg selv hundetrener. Men for å kunne bli hundetrener så kreves det at jeg må kunne en del. Og ikke minst må man ha erfaring. I og med at jeg bare er 24 år, så har jeg ikke rukket å bygge opp all verden med kunnskaper. Men litt kan jeg. Kurs og googling gir kunnskap, ingen tvil om det. Men det er erfaring som gjør at teorien siter. Det har noe med at teori må settes ut i praksis.

Mine hunder/ min erfaring:

Chila: Min første hund var en Bichon Frise tispe. Hun fikk jeg når jeg var ca 16 år. Jeg kan vell egentlig ikke si at hun var min?? Det var vell en familiehund, men det var nu jeg som sto for trening, kurs, mating og stellet av henne, så jeg definerer henne per idag som min egen.

Theo: Min andre hund fikk jeg for ca 1 år og 4 måneder siden. Theo var en labrador retriever og er dessverre ikke med meg lengre idag. Han måtte jeg ta farvel med veldig brått 28.februar.2024.

Boris: Min tredje, og neppe siste, hund er Boris. Boris er en 4 måneder gammel Boxer. Han ble født 02.februar.2024 i Narvik. Kullet er registrert i NKK om noen er interessert.

Valpeperioden!!

Med tanke på at han bare er 4 måneder, så er vi med det i den krevende valpeperioden. Valpebiting, feiling av tenner, trening på hva som er greit og ikke osv. Det vi trener på er så mangt. Her om dagen fikk vi for eksempel en helomvending når det gjelder kloklipp.

Formålet med bloggen:

Så utfordringene kommer og går. Med det sagt så ville jeg avrunde dette første innlegget på bloggen. Det som er saken er at jeg, som mange andre, støter på problemer med hundeoppdragelse som bare kan finnes svar på dersom man kjøper et eller annet hundeprogram. Jeg skulle ønske at informasjon og deling av erfaringer var litt mer åpent for allmenheten. Dersom jeg ikke hadde hatt en så stor interesse for hund som jeg har, så ville jeg aldri funnet ut av hva jeg skulle gjøre med valpebiting for eksempel. Ja, du finner mye informasjon om du googler, men hvilke kilder skal man høre på. Det som beroliget meg var at jeg hadde bekjente som har litt kunnskap om hund, som kunne fortelle meg hva de hadde opplevd og hvordan det til slutt endte.

Det er det jeg vill ha frem med denne Bloggen. Jeg vill legge fram hverdagslige hendelser mange kvier seg for å fortelle om.

Mitt navn er Kristine Landsem, 

og husk på: Hunden lærer, om du er villig til lære å lære!!