Boxermamma Hverdagen med Boxervalp. Veien til hundetrener og konkurranse innenfor lydighet

Etter onsdagens valpekurs har jeg tenkt mye på det med kontakten mellom meg og Boris. Jeg har selvsagt skjønt at det er viktig å ha en god kontakt, men enda viktigere er det kanskje med Boris. Tidligere la jeg fram problemstillingen vi har med at Boris hopper og biter etter oss når han kjeder seg, eventuelt er overstimulert. Kontakt har vist seg å være svaret på utfordringen. Det jeg har sett er nemlig at dette tullet han driver med går hardere ut over min samboer enn meg selv. Han trener nemlig ikke like mye med Boris som jeg gjør. Antagelig er nok det min egen feil. Hundetrening er min lidenskap og hobby, så jeg bruker selvsagt mye av fritiden min på det. Hva min kjære angår, så har han nok et helt annet forhold til hundetrening. Han sitter gjerne og ser på eller gjør noe helt annet mens jeg holder på. Det gjør meg ingenting, men konsekvensen av dette ser vi på Boris. Vi begge merker at Boris hører myyyye bedre på meg enn på han.

Han sier det ikke gjør noe for han at jeg tar styringen, og at hundetrening ikke er hans greie meeeeen… Jeg tror nok det må bli hans greie om vi skal få bort den tullfæren hans. Noe som er så fint, er at vi fikk tips om noen veldig enkle øvelser, som bygger på akkurat dette med kontakt, på valpekurset. Øvelser som min kjære fint kan gjøre litt nå og da på dagen. Jeg vet at han ikke kommer til å være like entusiastisk i hundetreningen slik som meg selv. Og det er greit!! Vi er forskjellig. Alle kan ikke være hundetrenere, men vi alle må gjøre en innsats for å gi hunden det livet den trenger og fortjener.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Du leste sikkert overskriften kan jeg tro. Boris trenger en leder og ikke en sjef. Det jeg legger i det er at jeg som eier skal legge til rette for at Boris lykkes. Min oppgave er med det å forsterke positiv atferd og jobber proaktivt for å forhindre dårlig atferd. Når jeg sier jobbe proaktivt for å forhindre dårlig atferd, så innebærer det at jeg tar tak i problemet før det oppstår. Nå har vi merket at Boris hopper og biter etter jakkearmer ol. Da er det på sin plass at vi NÅH går inn og forsterker den positive atferden vi ønsker han skal gjøre i stedet. Eksempelvis er det og foretrekk at han setter seg ned i skogen og går på plassen sin når han er hjemme. Selvsagt får vi ikke til dette dersom Boris ikke har kontakt med oss. Jeg ser på hundetrening som å bygge et hus. Vet rar sammenligning, men… uansett. Når du bygger et hus må du starte med grunnmuren. I vårt tilfelle er det kontakt. Dropper man dette steget, og bare kjører på videre, så vil huset falle til slutt. Jeg kan jobbe så mye jeg vill med at boris skal sitte, ligge, gi lapp, trykke på en knapp, bamse ol. MEN om kontakten ikke er det, så vil han gjøre en repetisjon, før han så kjeder seg og begynner å hoppe og bite etter med. Fordi for han blir jeg bare en leke og ikke en leder. Fordi at jeg har jobbet med denne grunnkontakten med Boris, så går det relativt fort å få kontakt når han ”mister hodet”, men for min kjære!!! Offff!! Jeg får så vondt i meg når jeg ser at Boris ikke responderer like godt. Jeg vet jo hvor glad Glenn er i Boris. Og ikke minst hvor glad Boris er i han. Saken er bare at Boris jah??? MISTER HODET!! Denne grunnmuren, i form av kontakt, er ikke like sterk i deres relasjon. Og akkurat det må vi jobbe med. Jeg må jobbe med meg selv, i form av at jeg lar Glenn trene med Boris. Og Glenn må jobbe med kontakt med Boris. Enkel løsning på et problem som er meget tydelig for samfunnet rundt.

På den andre siden. Det er kanskje dumt at jeg skriver dette, men jeg liker at vi har litt utfordringer med han. Jeg liker å ha et problem, for så å løse det til slutt. Man kjenner litt på den mestringsfølelsen. Det uavhengig av om jeg får hjelp fra andre eller ikke. Jeg tenker litt sånn. Hadde det å trene en Boxer vært lett, så hadde alle gjort det. Og det å få hjelp og veiledning fra andre ser jeg på som en styrke. Å innrømme at jeg ikke kan alt var vanskelig for meg før. Jeg slet kanskje med det flink pike syndromet som alle snakker om. Hvilket bare var noe tull. INGEN kan være 100% hele tiden. Og det er ikke jeg heller. Jeg har mine utfordringer med Boris. De er jeg åpen om. Ærlighet varer lengst og gjør at man kommer seg enda lengre. Jeg er så takknemlig for at jeg har flinke folk rundt med som enten kjenner Boxer-rasen eller som jobber med hund på fulltid. Uten de så er jeg ikke sikker på om jeg hadde funnet ut hvordan vi skulle ha løst denne utfordringen.

Så nå fremover skal jeg, Boris og min kjære bare jobbe på. Jobbe på for å gi Boris det livet han fortjener. Et liv hvor han ikke trenger å miste hodet så ofte. Et liv hvor han kan støtte seg enda mer til oss enn hva han gjør den dag i dag. Han trenger hjelp med stresset og vi SKALL hjelpe han. Jeg betaler gjerne store summer for at det skal skje. Penger kommer og går, men det finnes bare en GODGUTT med navn BORIIIIIIS <3

SNAKKES i neste innlegg

Gårsdagens valpekurs var utrolig interessant. Hovedtematikken på teoridelen omhandlet hundespråket, mens den praktiske baserte seg på kontakt. To ekstremt spennende og viktige temaer å ha kunnskaper om.

Særlig viktig er hundespråket. Innledningsvis bet jeg meg merke i at en av hovedgrunnene til å kunne noe om hundespråket omhandler sikkerhet. Da særlig sikkerhet for andre og deg selv. Til nå har jeg bare tenkt at det er viktig å vite for å kunne trene hunden i ulike situasjoner, men… det innebærer så mye mer enn det.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Forstår du hundespråket er sanssynligheten for å få en agressiv hund eksremt liten. Saken er nemlig at, dersom du forstår hundestråket, så forstår du kanskje litt mer om hvorfor hunder blir agressive i utgangspunktet.

Hundespråket

Kurset hjalp meg virkelig til å forstå hvorfor mange “småhunder” eksempelvis utagerer. Det mot fremmede, men også egen eier og familie. Kort oppsummert så handler dette om at hundens dempede og tydelige signaler har blitt ignorert eller oversett. Kursleder forklarte dette gjennom en pyramide. Under ser du en liten illustrasjon.

Dempede signaler:

Nå blir jeg ikke å greie å gjenfortelle det nøyaktig slik kursleder fortalte det, men jeg vil forsøke ut fra hva jeg skjønte. Slik jeg forsto det så sender gjerne hunden ut dempende signaler når det oppstår situasjoner den finner ubehagelig. Deriblant snuteslikk, gjesping, snu seg vekk, snuse på bakken ol. For å illustrere dette, trakk kursleder fram en av sine egne hunder under behandling av en sår pote. Det vi så var en middels stor hund som satt rolig og pent, samtidig som at den lot eier håndtere poten. På lik linje så vi tydelige snuteslikk. Hund godtok situasjonen, samtidig som at den syntes det var litt ukomfortabelt. Den likte det ikke, men tolererte det i denne settingen.

Tiltak:

Om hunden så begynner å gjøre tiltak, kan det gjerne bety at den forsøker å unngå situasjonen. Eventuelt undersøke og kartlegge hva den skal gjøre. Her ble det lagt fram et eksempel hvor en liten hund ikke ønsket å komme til eier. Det fordi den hadde erfart at dersom den gjorde det, så ville eier bøye seg over den og plukke den opp. Hvilken den oppfattet som ubehagelig og skummelt. Det vi så på videoen var at hunden eksempelvis gikk til en annen person eller snuste rundt. Hunden forsøkte å løse situasjonen selv og med det unngå situasjonen hvor eier ble å plukke den opp.

Tydelige tegn, Avstandsøkende signaler & Bitt

Eksempler på tydelige tegn kan være at hunden stivner, veiver med blikket eller bjeffer på gjenstanden eller personen. Noe som er særdeles viktig å merke seg er at overgangen fra tydelige tegn, avstandsøkende signaler og tiltak er veldig kort. Dersom hunden eksempelvis stivner, forsøker å lene seg bort fra situasjonen, så går det ganske kort tid før den, begynner å flekke tenner og knurre og til slutt biter til. Å lene seg bort eller veive med øynene kan være tydelige tegn. Å knurre eller løfte leppen kan være avstandsøkende signaler. Og tiltak vil da være at den biter til.

Hendelse Chila – Bichon Frise 1 år

I den forbindelse har jeg faktisk et eksempel fra en situasjon jeg har opplevd selv, men min tidligere Bichon Frise Chila. Merk: hun lever ennå i beste velgående og er blitt hele 9 år. Uansett, det som skjedde var at vi var på tur sammen med mine onkler og onkelunger. Chila er ikke veldig glad i å bli dullet og kost og det respekterer vi. Dette er veldig uheldig med tanke på hvor søt og liten hun er. Det som hadde skjedd flere ganger på den turen var at Chila hadde trukket seg unna barn for å få være i fred. Vi hadde i tillegg informert både foreldre og barn og at Chila ikke hadde lyst til å bli koset med. Selvsagt var det en av disse barna som ikke greide å respektere dette. Foreldrene så ikke ut til å bry seg, og barnet ville ikke høre på oss. Det som til slutt skjedde var at et av barna braste bort til Chila bakfra. Chila satt i det øyeblikket og spiste på, jeg husker ikke, en pølsebit. Chila skvatt og forsøkte å trekke seg unna. Hun tok med seg pølsebiten og la seg ned et annet sted. Barnet tok ikke hintet og raste mot Chila i neste sekund. Chila slapp pølsebiten og knurret. Barnet bøyde seg ned for å plukke den(pølsebiten) opp. Og da fikk Chila nok. Hun røsket tak i jakkearmet det barnet. Ingen bitt, men en tydelig advarsel. Signalene Chila hadde sendt ut var SÅ tydelige, men det ble ikke respektert. Alt dette skjedde på under et minutt. Nå skal det sies at det antagelig var en kombinasjon av tre ting. For det første så er Chila overhodet ikke glad i å bli koset med. Hun syntes på den tiden at fremmede var skummelt. Og hadde og har ennå litt ressursforsvar.

Det som frustrerer meg så er at jeg ikke var nært nok til å ta barnet før han sprang mot henne den første gangen. Og at jeg ikke hadde kunnskapen jeg har i dag. Dersom jeg skulle trent Chila i dag, så ville jeg ALDRI satt henne inn i en slik situasjon igjen. Det samme angår Boris. Det at jeg nå, i enda større grad, en klar over hvilke tegn jeg skal se etter, vill gjøre hverdagen så mye bedre for Boris. Jeg kan nå unngå å sette Boris inn i situasjoner han ikke vil være i. Jeg gjorde det ikke før heller, men nå har jeg enda bedre kunnskap om de bittesmå tegnene jeg kan se etter. Nå skal det sies at de tegnene jeg nevnte ovenfor ikke nødvendigvis betyr at hunden ikke liker situasjonen. Man må selvsagt se på hele bildet. At hunden gjesper etter at den har våknet er eksempelvis normalt. Men dersom den begynner å gjøre det mye sammen med andre hunder, mennesker eller gjenstander, så må vi følge med, og eventuelt, om nødvendig, gjøre tiltak.

Jeg er så takknemlig for at dette var temaet på gårsdagens (03.07.2024) valpekurs. Dette var noe jeg absolutt trengte å høre, uten at jeg visste det. Jeg tror dette blir temaet i dagens innlegg, så får vi se hva morgensdagen bringer. Kanskje litt om kontakt. Du får vente å se.

SNAKKES i neste innlegg:D

Boris er nå blitt hele 5 måneder og er dermed ennå i fasen hvor han feller og får nye tenner. Valpebitingen er noe vi har slitt ekstremt med. Heldigvis begynner ting å roe seg, men vi er ikke ferdig med valpetullet ennå. Vår store utfordring med Boris er at han ”KLIKKER PÅ TUR”. Da snakker jeg tur i skogen. I byen har det blitt mye bedre, men det handler veldig om hvordan vi har løst utfordringen der. Det kommer jeg litt tilbake til senere.

Det som vanligvis skjer i skogen, spesielt når han er løs, er at han blir urolig i kroppen. Merk: det hender også når han er i bånd. Han begynner å småhoppe litt, før han så ”angriper” oss. Det han gjør er at han hopper opp og forsøker å ta tak i jakkearmen eller skjorte-kanten. Får han ikke tak i noen av de delene, så går han etter buksebena. Det jeg legger merke til er at kroppsspråket hans forteller at dette er lek. Jeg har lekt MYE med Boris. Han logrer vanligvis høyt med halen, hopper rund og lager en form for knurrelyd. Slik er han også når han hopper etter buksebena våre. Jeg skjønner at dette bare er en type lek for han, men for oss er det ikke spesielt morsomt, som du sikkert skjønner med tanke på dette innlegget.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Dette skjer vanligvis bare når vi er i skogen. På turene vi går i byen, så har vi funnet metoder for å forhindre at det skjer i utgangspunktet. Jeg er nemlig ekstremt observant på hvordan Boris oppfører seg i by- omgivelser. Det med tanke på at han ennå trener på å gå pent i bånd og passeringer. Det som vanligvis skjer, er at han begynner å bli litt urolig i båndet. Urolig i form av at han småhopper litt, eller retter oppmerksomheten mot noen annet. Han går eksempelvis ved siden av meg, før han så gjør et miniatyrhopp. Løsningen på tilfellene i byen er at jeg ber han om å sitte. Av og til ber jeg han om å ligge også, eller eventuelt gjøre et godbitsøk. Å snuse på bakke og spise godbiter er nemlig tiltak som reduserer stress (Tema på valpekurs). Slik jeg ser det, skjer dette fordi Boris blir stresset. Han vet ikke helt hva han skal finne på, så det blir rett og slett for mye for det lille hjernen å takle. Det han ender opp med å gjøre er med det, det første som faller han inn. Hvilket har vært å hoppe og bite etter oss dessverre.

Dette problemet har vi også hatt hjemme, men der har det løst seg ganske fint. Det vi har lært han, er at han skal gå på plassen sin dersom han ikke vet helt hva han skal gjøre. Han har nemlig erfart at dersom han går dit, så får han godbit og oppmerksomhet. Veldig enkel logikk bak akkurat denne handlingen. Hunder vill alltid gjøre det som gagner dem. Dette kan man spille på under inntrenging av nye ferdigheter ol.

Samtidig kan dette også få oss til å forstå hvorfor Boris hopper og biter etter oss på tur. Under inntrenging av for eksempel ”På plass” så får han en godbit, hvilket er en belønning. I et tidligere innlegg nevnte jeg at det finnet flere former for belønning. Godbit, lek, ros/kost og til slutt, det hunden ønsker å gjøre selv. Det hunden ønsker å gjøre selv! Der har vi svaret. Boris har dessverre fått det for seg at, når han kjeder seg på tur, så lønner det seg for han å hoppe og bite etter oss. Det er gøy for han og han får oppmerksomhet. Drømmen for en hund. Et MARERIT for oss. Jeg har mange ganger tenkt ”FORFOR KAN VI IKKE BARE GÅ EN TUR I SKOGEN!!!!!”.

Løsningen på problemet:

I hjemmesituasjoner har vi fått løst dette ganske bra, men det er i skogen vi sliter. Når vi er to kan vi ganske enkelt avlede med at vi bytter på å ta han. Dersom det er jeg som tar Boris i første omgang, så ta min kjære samboer over dersom han begynner å hoppe på meg. Og motsatt. Dette forhindrer han i å praktisere dårlig adferd. Vi har absolutt ikke lyst til at dette skal bli en uvane han praktiserer mye. Det hunder gjør mye av blir de nemlig veldig gode på. Dette gjelder alt! Bjeffing, hopping, tigging osv.

Uansett, det er ikke alltid jeg får med meg min samboer på tur. I slike tilfeller er jeg alene om saken. Nå skal det nevnes at dette problemet ikke oppstår når jeg går tur sammen familie eller andre venninner. I slike tilfeller er det så mye som skjer rundt, at Boris ikke rekker å ”skjede seg”. Jeg trener normalt sett mer med han når vi er sammen med folk. Det fordi jeg vill han en rolig og behersket hund i møte med andre. Der jobber vi også en del. Han blir lett overivrig, men klarer til slutt å hente seg inn, med litt hjelp fra meg selvsagt.

Med det sagt, så er turene alene de mest problematiske, som du sikkert har skjønt. Det som har fungert til nå er å bli helt passiv og vente til han roer seg litt ned, før jeg så ber han om å sitte. Dette fungerer det fleste gangene. Om det fungerer eller ikke avhenger av om jeg og min samboer greier å forholde oss rolig i situasjonen.

Vi er selvsagt mennesker vi også, så det hender at jeg mister tålmodigheten. Selvsagt gjør jo det situasjonen mye være. Det jeg gjør når jeg blir frustrert er at jeg forsøker å ”tvangskose” det vekk eller dytte han fra meg. ”Tvangskose” som i å holde han helt i ro. Med det stressnivået han har i kroppen på det tidspunktet på fungerer jo ikke det. Han vrir seg unna, knurrer og biter. Å dytte han unna er nok det dummeste jeg kan gjøre. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg har gjort det. IKKE HARDT SVELVFØLGELIG! Men bare et puff 1/5 meter unna. For han oppfattes det som lek, hvilket gjør han enda mer gira. Med de tabbene gjort, gjerne etter hverandre, så har det alltid vert en ting som har fungert. Det er å bli passiv, stå rett opp og ned, snu ryggen til han og be han sitte når han har roet seg litt. Absolutt ikke gøy for han, men effektivt for meg. Det eneste er at dette bare fungerer dersom jeg forholder meg rolig. Og ikke bare jeg, men min samboer også.Det er ikke å legge skul på at jeg er mer interessert i hundetrening en hva han er, hvilket medfører at jeg ser hva som må gjøres i enkelte situasjoner mye fortere. Så min jobb blir ikke bare å lære meg selv å trene hund, men også å lære min samboer å trene hund. Det samtidig som at jeg må passe på at ingen bedrevitende idioter på gata duller med Boris uten mitt samtykke. Off, det er en annen utfordring.

Med alt det tatt i betraktning så tror jeg det er på tide å avrunde dette innlegget. Livet med Boxer er ikke en dans på roser. Selv om alt ser rå rosenrødt ut på Instagram eller Facebook, så er det ikke alltids det. Boris sliter per i dag med at han ikke greier å takle stresset på tur. Han trenger arbeidsoppgaver hele tiden. Vi jobber hver dag med å gi han det beste livet han kan få, men det betyr ikke at han kan gjøre som han vill. Fremover vil vi komme til å nå ut til folk med erfaring. Folk som har hundeatferd som fagfelt. Det er nok det eneste rette å gjøre. Boris fortjener det. Jeg har ikke nok kunnskap til å vite at det vi gjør nå er rette. Det trenger jeg bekreftelse på fra en proff. Dere hører sikkert fra meg når jeg har fått innspill på dette temaet.

Del gjerne erfaringer du har rundt dette temaet. Jeg håper at vi ikke er de eneste som sliter med dette.

SNAKKES i neste innlegg:D

Helgen 28 til 30.Juni.2024 tok jeg og min kjære oss en tur til Svolvær på en liten kjærestetur. Selvfølgelig tok vi med oss den lille Pøbelfisen vår BORIIIIIIIS. Etter jobbtid på fredag pakket vi bilen og satte nesen mot Svolvær. Vi ankom ca kl 20:30, så vi tok oss god tid. Vi startet vell å kjøre ca 15:45. Hva kjøreturen angår, så skal jeg ærlig si at den var et mareritt. Ikke fordi Boris var vanskelig å ha med å gjøre, men fordi gradestokken viste temperaturer over 20 grader hele ettermiddagen og kvelden. Super aircondition i bilen + store mengder vann var det som reddet oss og Boris.

Neste utfording fikk vi når vi ankom hotellet. Denne gangen tenkte vi å prøve et hotell vi ikke har ligget på tidligere. Scandic Vestfjord Lofoten. Tror det blir første og siste gangen. Rommene hadde ekstremt dårlig aircondition og var utrolig små og klaustrofobisk. Dette fikk Boris og vi kjenne veldig på første natten. På tross av at vi kunne ha vinduet på hvit gap, så hjelp ikke det noe på temperaturen på rommet. For utenom det, så er det ingenting å si på betjeningen og servicen på hotellet. Det var spott one.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Heldigvis sank temperaturen natt til lørdag. Skulle virkelig ønske det var bare det som skjedde. Vi fikk, i motsetning til fredag, BARE regn hele lørdagen. Å dra på Djevelporten eller Svolværgeita måtte vi derfor skrinlegge. Vi får ta det igjen i slutten av juli. På tross av det dårlige været, så fikk vi presset inn en tur langs de få gatene som er i Svolvær sentrum. Turen endte opp med det de kaller ”Fiskekona”. Det var en våt tur, med utrolig forfriskende. Når klokken nærmet seg 12, dro vi på Kabelvågmarkedet. Veldig koselig marked. Utrolig hyggelige mennesker. Om man vill oppleve skikkelig lofot-kultur, så er det plassen å dra. God stemning og sikkelig ”LOFOTEN”, om jeg kan si det sånn. Av erfaring, så ble ikke Boris med. Han lo trykt og godt å sov i bilen. Å ta han med inn på markedet hadde ikke vært uforsvarlig av oss. Turen til ”Fiskekona”, kombinert med enormt mange inntrykk i Svolvær sentrum, var nok mer en nokk for den lille Boxer-hjernen hans. Vi ønsker selvsagt ikke en overstimulert han heller. Og med tanke på at Boris fikk ekstremt lite søvn natt til lørdag, så var han i tillegg i manko på det. En trøtt valp er en umulig valp, hvilket vi ble påmint om på valpekurset.

Lørdags ettermiddag var som sagt preget av store mengder regn, så tiden mellom 15:00 og 18:00 brukte vi til å restituere og trene litt enkel lydighet litt her og der. Når klokken nærmet seg 18:00 sørget vi for at Boris var nok stimulert til å ligge i bilen alene. Det mens vi dro ut og spiste sammen med min kjære, hans far og farens samboer. Etter middagen dro jeg tilbake til hotellet med Boris, mens min kjære ble igjen. Hvilket var helt innafor for min del.  Jeg elsker å ha kvalitetstid sammen med lille Boris. Føler han blir litt annerledes når han er sammen med bare meg. Litt roligere kanskje. Nå er det jo jeg som trener mest med han, mens min kjære kanskje er blitt litt mer kompis og lekekamerat. Jeg vet ikke. Å være sammen med BARE Boris var nu ihvertfall utrolig koselig. Spesielt koselig ble det når jeg så at han fant roen så fint på lørdagskvelden. Dette hadde nok mye med at temperaturen hadde sunket betraktelig. Det kombinert med at han hadde fått rett mengde stimuli og at vi hadde slått oss litt mer til ro selv. Fredagen var jo tross alt en varm og stressende dag for oss også. Dette merket han sikkert veldig godt. Uansett, kort oppsummert. Natt til lørdag gikk knirkefritt.

Når søndags morgen kom, så var det ikke mye å legge fingeren på. Vi gikk en kort tur i sentrum før vi så pakket sammen og satte nesen hjemover. Det fordi min kjære samboer skulle på jobb senere den ettermiddagen. Kjøreturen hjem gikk som forventet. Boris er glad i å kjøre bil, men blir selvsagt urolig han også. Korte pauser med lek, lydighetstrening og sosialisering var fasiten på en rolig hund i bilen. Det grusomme fisen hans kunne vi imidlertid ikke få en stopper på. Det ble et rent gasskammer i bilen. Det kom sikkert av godbitene, så selvforskylt var det nok. Haha:D Han lever opp til sitt navn. PØBELFIS!

Alt i alt en grei helgetur til Svolvær. Selvsagt hadde vi våre utfordringer, men det løste seg greit. Utfordringer som temperaturen, dårlig vær og det at han leker med buksebena våre når han kjeder seg eller blir sliten. Men dette jobber vi oss gjennom. Det kommer nok et innlegg på akkurat dette med at han hopper og biter etter bukseben og jakkearmer.

SÅ FØLG MED….

SNAKKES i neste innlegg <3

Som konsulent er kan dagene fort bli litt ensom. Jeg jobber ekstremt mye hjemmefra og har derfor ikke så mye folk rundt meg om formiddagene. Jeg deltar selvsagt på en rekke teamsmøter, men det å snakke med folk over internettet blir overhodet ikke det samme som å møte folk fysisk. Heldigvis bor jeg i byen så å ikke se kjennfolk, eller folk generelt, er praktisk talt umulig.

Likvell, det er ikke altid jeg ønsker å småprate med fremmede. Fordi de venninnene jeg har gjerne har sine ting de holder på med, så blir det ofte slik at jeg gjør ting alene eller sammen med min kjære. Når min kjære må jobbe, så rømmer jeg ofte til fjells eller i skogen. Selvsagt er jeg ALDRI alene. Boris er altid med. Grunnen til at jeg er så utrolig glad for at jeg har Boris, er fordi han tar opp tiden min.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Han holder meg opptatt i løpet av dagen. I følge min kjære samboer så har jeg ”makk i ræva”. Jeg greier ALDRI å sitte stille. Om jeg sitter stille, så betyr det gjerne at jeg har hvert over aller fjell og fjorder først. Selvom jeg ikke har påvis ADHD, så kan jeg vedde på at jeg har det.

Uansett, poenget er at dersom jeg ikke har noe å drive dagene med, så har jeg lett for å miste meg selv og gå helt ned i kjelleren. Det er ikke noe tvil om at hunder gir oss bedre psyksik helse. Gjennom tunge tider er det ikke noe tvil om at Boris hjelper oss mer en hva et familiemedlem ville gjort. Dette kjenner ihvertfall jeg meg igjen i.

På en superstressende arbeidsdag, så vill jeg veldig skjeldent sette meg ned å snakke om det. Det jeg trenger er å gå en tur og flytte fokuset over på noe annet. Eventuelt, dersom hoften min slår seg vrag, så hjelper det altid å gå en rolig tur, trene, leke og ligge i sofa med Boris. Han er et lys i hverdagen. Den som syr sammen bitene, når alt raser sammen. Han hjelper meg og min kjære med å komme oss gjennom ting sammen og hver for oss. Han er vår lille reddende engen i form av en pøbelfis.

Å ha Boris er det samme som å ikke være alene<3

En liten milepæl i Boris sitt liv fant sted 26.juni.2024. Første dagen på valpekurs!! Kursholder Kristine Strøm fra Narvik hundesenter ledet oss på denne dagen gjennom tematikken vedrørende hundens behov, belønning og tankesett. Å oppsummere kurset vill jeg ikke gjøre her. Det med tanke på at det helhetlig sett er bedre å ta kurset hennes selv, også har jeg ikke gå god hukommelse. Likevel, det jeg vill gjøre er å raskt legge fram ting jeg bet meg merke i. Temaer som jeg fant interessant, og som vi må tenke enda mer på, når det gjelder treningen med Boris.

Teoridelen:

• God ide å kartlegge mål i hundetreningen:

Det førte handlet om å definere og kartlegge hva som er viktig for oss i hundetreningen. Hva er det viktig at Boris er god på i forhold til hva vi skal bruke han til. Jeg tenker at jeg antagelig vill skrive ett innlegg om akkurat dette. Hvilket antagelig kommer ut førstkommende mandag (01.07.2024). Dette er nemlig noe jeg har tenkt på, men ikke nødvendigvis spesifisert veldig tydelig. Jeg vet hva jeg vill at jeg og Boris skal oppnå sammen, men jeg har ikke definert hva som er viktig for at vi skal komme oss dit. Dette må jeg gruble litt mer på. Uansett. Det neste temaet omhandler utfordringer på veien til målet. Jeg snakker selvsagt om å….

• Kjenne sin egen hund og dens stress

Å vite når hunden er overstimulert eller understimulert er særdeles viktig. Det som skjer dersom vi bare pøser på med trening hele tiden er at stresset til hunden øker, hvilket medfører at hunden kan bli helt tullerusk I den forbindelse ble det påpekt at det å kjenne hunden sin godt er særdeles viktig. Noen hunder tåler mer stimuli enn andre. Dette er noe jeg merker veldig godt når jeg eksempelvis sammenligner Boris med min Labrador Theo. Boris blir ekstremt lett overstimulert. Mens Theo var litt mer mottakelig for alt. Jeg kalte han ofte for en sosial diamant. Han fikk liksom aldri nok av folk. Uansett, det som ofte hender med Boris, nå han er overstimulert eller understimulert, er at han begynner å bite oss i buksebena eller i båndet. I starten, når vi fikk han, så var det veldig vanskelig å se om bitingen i buksebena var fordi han var overstimulert/sliten eller fordi han bare var/er valp. Nå, når han begynner å bli større, så er det mye lettere å se tegnene på at han er sliten. Det som ofte hender er at han retter fokuset på noe annet enn oss. Energinivået er det samme, men konsentrasjonen er tapt. Vender vi ikke nesen hjemover da, så får vi en hund som biter oss i bena før vi rekker å si ”Menneskelig tyggeleke”. Jeg synes Kristine Strøm illustrerte og forklarte denne typen hendelse veldig fint. Jeg kan nok ikke forklare like bra meg jeg kan forsøke.

Over ser du de forskjellige hendelsene som gjerne kan oppstå dersom man skal gå en tur midt i byen. Det som skjer når hunden eksponeres for alle disse forskjellige hendelsene, er at stresset bate øker og øker. Den røde linjen illustrerer dette. Dersom man bare fortsetter å kjøre på til man kommer hjem, så er hunden i besittelse av så mye stress at den ikke vet hva den skal gjøre. Resultatet av det er at den eksploderer på tur hjem eller når den kommer hjem. I den forbindelse er det vår jobb å hjelpe hunden med dette. Dette handlingsforløpet kan gjenspeile seg veldig i Boris for 1-2 måneder siden. Nå gikk vi ikke inn på så veldig mye om hundens stress og stress-signaler, men det ble nevnt enkelte tips for å redusere stresset på tur. Eksempler var å la hunden snuse, gi den noe å tygge på eller fjern hunden fra situasjonen. Dette er tiltak vi veldig ofte er nødt til å benytte oss av med Boris. En fjerte ting vi prøver å fokusere på er tidspunkt. På hvilken tid av døgnet er vi i parken. Dette avhenger veldig av dagen, men en regel er gjerne at vi ikke drar på de mest folksomme tidene eller dagene. Eksempelvis lørdag og søndags formiddag, eller rett etter skoletid. Dersom vi drar i parken på disse tidene, er det da viktig at vi; For det første er der en kort stund. For det andre unngår å la Boris hilse. Og for det tredje har med gode belønninger som er stressreduserende. Med andre ord ikke leke, men heller godbiter og/eller tyggeben.

• Belønning

Dette bringer oss inn på en annen tematikk, som ikke bare er viktig generelt, men også for første kursdags praktiske øvelse.  Jeg snakker da om belønning. Grovt sett var det fire former for belønning som kunne brukes i treningen. Disse var godbit, leke, ros eller kos og til slutt det hunden vill.

Med ”det hunden vill” menes eksempelvis snusing på bakken. Ligge å snage på en pinne ol.

I den forbindelse kom det fram at hunden gjerne belønner seg selv mer enn vi tror. For eksempel når den bjeffer på en forbipasserende. For hunden er dette selvbelønnende fordi hundens ønske er å jage personen bort. Når personen har gått fordi legger hunden sammen handlingen med belønningen av å ha greid å få denne personen vekk.

Eventuelt, dersom man lar hunden dra seg bort til en fremmed. En fremmed som vill hilse, verd å merke. Hunden legger handlingen ”dra i båndet” betyr ”jeg får hilse på personen”. Det er egentlig veldig enkelt, men det er ikke alltid vi tenker over det som hundeeier. Jeg vet at jeg antagelig har latt Boris få dra seg bort til fremmede, hvilket det er slutt på fra og med NÅH. Fortsetter jeg å gjøre denne feilen, får jeg en tung hund som jeg ikke greier å holde igjen.

Teori i praksis

Etter en meget innholdsrik teoridel beveget vi oss ut for å sette teori i praksis. Dagens praktiske øvelse var sladretrening og litt ro-trening. Sladretrening i seg selv er veldig enkelt, men samtidig uhyrlig viktig. Konseptet går ut på at hunden ser en annen person, du sier belønningsordet og hunden får godbit. Formålet med denne øvelsen er at hunden skal assosiere andre hunder, mennesker eller distraksjoner med at det skjer noe godt hos eier.

Når vi skulle øve på dette sammen med Boris på banen, så skjønte jeg selvsagt, før vi startet, at Boris kom til å trekke i båndet mot de andre valpene. Hvilket han gjorde uten tvil. Boris sin utfordring omhandler er passering av andre hunder. Det i tillegg til andre mennesker som, enten kommer dirkete til oss for å prate, eller som ser tar kontakt med han uten å spørre oss. Folk som eksempelvis strekker ut hånden eller sier ”ååååh, så fiiiin gutt”. I slike situasjoner går han fr 0 til 100 på 2 sekunder. Derfor ble jeg så glad for at vi faktisk ble med på dette kurset med Boris også. Dersom vi ikke hadde blitt med, så hadde vi nok ikke fått den påminnelsen om at sladretrening må gjøres mye av. Vi har fra tidligere av jobbet med det, men ikke nok.

Vi fikk i tillegg en påminnelse om godbitsøk når vi snakket med instruktøren, hvilket var så bra hun sa. Jeg hadde jo helt glemt av det. Vi bruker det en god del når vi er ute i byen. Når jeg eksempelvis på å plukke hundebæsje. Det jeg gjør er at jeg ber Boris sitte i ro et øyeblitt (når jeg finner frem bæsjeposen), før jeg så lar han snue etter godbiter på bakken (når jeg plukker bæsj). Dette er supereffektivt. Kommer det folk forbi, når jeg plukker, så er han opptatt med godbitene. Så lenge folk ikke kommer direkte bort til Boris så går alt superfint. Offfff, så skal det sies at det har hendt. Jeg hadde akkurat plukket opp en relativt bløt hundebæsj, så kom det en gammel mann gående mot Boris. Jeg hadde løkken til båndet rundt håndleddet jeg hadde hundebæsjen i. Mannen kom fra venstre, jeg hadde hundebåndet rundt høyre håndledd. ”ÅÅÅÅH, så fiiiin gutt” sa mannen. SKLÆTT, sa bæsjen mot venstrearmen min. Denne hendelsen viser viktigheten av sladretrening. Mer sladretrening gjør at jeg unngår slike hendelser. Ønsket scenario er at Boris ser mannen og sladrer til meg om det. Nå vi har nok en del jobb å gjøre der. Avslutningsvis i kurset trente vi litt på å finne roen og i tillegg ta en parr sett med ”BLI” når de andre kursdeltakerne hadde dratt.

BILDE

Med det sagt er det kan jeg kanskje avslutte med å legge fram noe som gjorde det litt ekstra gøy å være på kurset. Til sammen var det fem valper. Boris og broren Robert var 2 av disse. Utrolig gøy. Kan ikke vente med å se hvordan de begge utvikler seg. Robert er bare en supergod valp, men noen herlige eiere. Så dette skal bli gøy. Supert kurs, engasjert kursholder, nydelige valper og fantastiske eiere. Ser fram til 04.juli.2024. Da blir det en ny dag med kurs.

NEI, er svaret!

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt folk si at de ikke har behov for valpekurs fordi de har såpass mye erfaring med hund. Mitt spørsmål til det er ”Hvor mye erfaring har du?” Det jeg tenker er at hvis du ikke er en atorisert hundetrener eller jobber med hund på fulltid,  så vill det altid være nyttig med valpekurs.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg skal ikke lyve. Med tanke på min store interesse for hund og hundetrening så tror jeg nok at Boris hadde klart seg fint uten et valpekurs, men likevell.. Nå er jeg bare et mennske og jeg trenger oppfriskning og påminndelse om forskjellige temaer. Jeg går eksempelvis ikke å husker på alt alle hundens faser eller synlige tegn på stress. Jeg tenker litt sånn at jo mer jeg vet, jo mindre vet jeg. Vi slutter nok aldri å lære noen av oss.

Selvsagt, det er ingen tvang å gå på valpekurs, og vi alle oppdrar valpen slik vi vill. Jeg tenker bare at vi alle har lett for å tro at vi er eksperter på et område. Sammenliknet med autoriserte hundetrenere så kan jeg nok bare en brøkdel av det de kan. Og det vet jeg!! Det er akkurat derfor jeg drar på valpekurs, og etterhvert andre kurs.

Saken er at, selvom jeg tror at jeg ikke blir å lære noe nytt, så lærer jeg nok noe kanskje. Jeg blir kanskje enda mer oppservang på kroppspråk mitt. Eventuelt finner jeg kanskje ut at noen former for belønning ikke fungerer så godt som jeg trodde. Om ikke jeg som eier lærer noe, så lærer Boris noe. Han får trening og/eller repetisjon av noen han kanskje allerede kan.

Så NEI valpekurs er ikke bullshitt:)

Noe vi alltid får ekstremt mye kommentarer på, fra familie og venner, er at vi lar Boris sove i sengen og ligge i sofa. Denne tematikken er ekstremt omdiskutert bland mange hundeeiere har jeg skjønt. Vi ser ikke problemet med å la Boris sove i sengen sammen med oss. At han ligger i sofaen gjør ihvertfall ikke noe. Jeg personlig ser på det som en del av kosen med å ha hund. Andre ser kanskje på det som uhygienisk. Men for oss er han en del av familien. Ja, det kommer sikkert en del hundehår, men hva er problemet. Hundehår vill det bli uansett.

Det som er positivt ved at vi lar Boris sove i sengen er at vi bytter sengetøy oftere enn vi ville gjort dersom han ikke fikk lovt. Noe som også er greit å bite seg merke i, er at det er lovt å bruke sengeteppet over dynen. Fordi at vi gjør akkurat det, så unngår vi faktisk hundehår dirkete på sengetøyet. Det eneste vi trenger å gjøre er å bytte sengeteppe 1-2 ganger i uken. Hundehår i sengen-problemet løst.

Når det gjelder å ha hunden i sofa, så synes jeg det bare er koselig. Nå har vi heldigvis en sofa som er enkel å støvsuge og vaske. Dette kommer godt med, uavhengig av om man har hund eller ikke. Vi har vell alle vært uheldig å velte potetgull-skålen eller brusbokser. Å ikke ha muligheten til å vaske sofaputene hadde jeg ikke greid.

Uansett, dersom man skulle sett bort fra argumentet vedrørende renslighet, hva skulle argumentet vært da. Jeg ser ikke poenget med å skaffe hund dersom jeg ikke kan nyte selskapet den gir. Jeg skaffet meg ikke hund for at den skulle ligge til pynt på gulvet. Jeg skaffet meg hund for å ha noen å nyte hverdagen sammen med. Jeg føler ikke at jeg får gjort det 100 % dersom Boris skulle måtte ligge på gulvet på dagen eller i et hundebur om natten.

Jeg er opptatt av å ha en god relasjon til Boris. Det på lik linje som å ha god kontakt. Maren Teien Rørvik sier i sesong tre at det er viktig å gjøre noe for hundene våre. Noe de setter pris på. Eksempler hun drar opp er eksempelvis å dele matpakke eller gi hunden er massasje. Når Boris ligger sammen med oss i sofa så er det gjerne fordi han ønsker å ligge sammen med oss, og da gjerne bli klødd på magen. Å bli klødd på magen/ få massasje sammen med oss ser jeg derfor på som relasjonsbyggende. Ja, vi kan sitte på gulvet, men jeg personlig føler at jeg kommer nærmere Boris, dersom han er sammen med oss 100%.

Nå tror du kanskje at vi lar Boris gå fritt fram og lar han legge seg i sofa og/eller senge som han vill. Det gjør vi ikke. Vi har noen regler rundt akkurat dette. Vårt eneste krav er at Boris, for det første, går ut av sofa eller sengen når vi ber han om det. Regel nr.2 er at han ikke får oppholde seg i sengen om dagen. Noe som også er verd å si i denne sammenheng er at han gjerne går frivillig inn i dusjen om kvelden. Fred på badet får jeg som oftest ikke:D

Til slutt er det også slik at han ikke får leke i sofa eller sengen. Ja, han kan ligge å gnage på et ben eller lignende. Men ingen «RAPPTUS» skjer på disse stedene. At han er rolig er med andre ord det tredje og siste kravet.

Med det sagt så tror jeg tiden er inne for å avslutte dette innlegget. Jeg setter stor pris på dersom dere legger igjen en kommentar på hva dere synes er greit. Men husk at alle hundehold er forskjellig. Ingenting er rett eller galt. Alle må få ha egne preferanser. Dette er våre og sånn er det:)

Jeg har mange ganger lurt på om treningsmetoden vi bruker er riktig. Svært ofte møter jeg på folk som prøver å fortelle meg hvordan vi (jeg og min samboer) skal trene Boris. Til nå har vi basert all treningen vår på positiv forsterkning og proaktiv tilnærming.

I hundetrening refereres positiv forsterkning til prosessen der hunden lærer å assosiere ønsket atferd med positive resultater. Med andre ord, når hunden gjør noe du vill at den skal gjøre, belønner du den. Dette kan være alt fra en godbit, til ros, til lek. Hunden lærer snart at denne spesifikke atferden fører til noe bra, og er derfor mer sannsynlig til å gjenta atferden i fremtiden. (https://www.xn--veterinrklinikk-3lb.no/artikler/bruk-av-positiv-forsterkning-i-hundetrening/)

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Av erfaring har vi merket meg at denne treningsformen fungerer best for oss. Vi begge finner det svært ukomfortabelt å skulle dra vår egen hund i nakkeskinnet, fordi den eksempelvis bykser mot en annen hund. Det vi tenker er at; vi kan unngå slike situasjonen gjennom å øve på hva vi vill Boris skal gjøre i forkant. Dette handler om å være proaktiv i hundetreningen. Innlæringsteknikkene vi gjerne bruker kalles Shaping og Lokking. Shaping er utrolig smart fordi, teknikken lærer hunden å lære. Lokking kan enhver hund få til. Her lokker du bare hunden med en godbit eller leke. Shaping brukte vi for å lære Boris å trykke på en knapp, bli og gå på plassen. Mens lokking brukte vi for å lære han å sitte og gå pent i bånd.

Grunnen til at vi er så for positiv forsterkning og minimal bruk av ”straff” handler om relasjon. Gjennom positiv forsterkning har jeg erfart at min relasjon til Chila, Theo og Boris har blitt sterkere. Hunder ser gjerne på eieren som en leder. Jeg vet ikke med dere, men jeg ser heller at lederen min forteller meg hva som er forventet, enn å kjefte på meg for at det jeg gjør er feil. Saken er nemlig at jeg ikke kan gjøre rett dersom jeg ikke vet hva som er rett. Hva hundetrening angår, så vil jeg tørre å påstå at det samme gjelder her. Ved å fortelle hva du som eier ønsker, er jeg sikker på at båndet mellom hund og eier blir forsterket. Dette på lik linje som at hundens stress reduseres kraftig. Hunder er nemlig ikke så ulik oss mennesker. I vanskelige situasjoner trenger de å bli fortalt hva de skal gjøre og hva de gjør bra. De trenger en som kan lede dem gjennom vanskelige situasjoner og bygge selvtilliten deres opp.

Fordi Boris er en Boxervalp, så har han ekstreme mengder energi, når han først er våken. Han er ung, ny og vet ikke hvordan han skal håndtere stresset og alt som foregår rundt. Noe vi har bitt oss merke i er at Boris har lettere for å bite oss i buksebena dersom han befinner seg i en situasjon hvor stresset blir altfor høyt. Situasjon hvor han ikke vet hvordan han skal oppføre seg. Eksempelvis etter lek med oss, andre hunder eller mennesker. Etter at vi har lekt med Boris, er det derfor ekstremt viktig at vi gjør noe for å senke stresset hans. Å eksempelvis leke i parken, for så å bare brått gå videre fungerer ikke. Gjør vi det, så har vi en 20 kilos hund hengene etter buksebena eller jakkearmene. Vi ungår selvsagt dette ved å gjøre stressreduserende øvelser med han før vi forlater. Vi lar han for eksempel snuse etter godbiter på bakken og gjøre 2-3 triks, før vi så går videre. Dersom vi nå skulle tatt han i nakkeskinnet eller holdt han i bakken, så har han gått fra 100 til 10 000 på null sekunder. For oss er det viktig å finne ut av årsaken til at Boris oppfører seg som han gjør og ikke minst gjøre noe med det. Av erfaring har vi skjønt at når stresset til Boris øker, så øker også sannsynligheten for at han finner på noe tull. Vi jobber derfor proaktivt med å senke stresset hans ved å fortelle hva vi ønsker at han skal gjøre. Eksempelvis ber vi han gjerne om å gå på plassen sin, dersom han begynner å bite etter buksebena våre hjemme. Hopper han etter jakkearmene våre ute, så ber vi han om å sitte. For å unngå uønsket atferd, så sørger vi for å holde stresset hans nede. Og på toppen av det hele, er ro-trening og øvelse på kontakt nøkkelen til suksess for oss.

Basert på min erfaring, mener jeg nemlig at en god kontakt og relasjon, kombinert med tydeliggjøring av ønsket handling og belønning av god atferd, skaper den perfekte firbente følgesvennen.

Å bo i byen med hund har sine fordeler, men også ekstremt mange ulemper. En av dem omhandler folk som ikke har hund, og som dermed ikke forstår hundens behov. Vi bor i en leilighet midt i sentrum, hvilket betyr at vi er nødt å ta Boris ut på gaten for å tisse. Slik jeg ser det, skal det ikke være noe problem i at hunden tisser eller bæsjer på gangfeltet, så lenge vi plukker opp etter oss. Hvilket vi ALLTID gjør. For våre naboer er det tydeligvis ikke greit. Til nå har vi fått tilsnakk fra alle kanter. Tematikken har alltid vært den samme. Kan du ikke ta med deg hunden din for å tisse en annen plass. Dette har vi til og med opplevd i parken.

Du leste riktig. I PARKEN?? Midt på gressplenen eller på bros-steinen. Vi begge to skjønner selvsagt at vi ikke skal la Boris tisse på privat eiendom, på trapper, benker, søppelbokser, parkeringsautomater, husvegger ol, men i PARKEN!!! På gressplenen!!! Eller midt på gangfeltet!! Hva er det jeg ikke skjønner? Her om dagen tisset Boris midt på gangfeltet rett ved der vi bor. En av de som bor et stykke bortfor oss ble sint og sa at vi måtte ta med hunden en annen plass. Kanskje det bare er meg, men jeg ser ikke problemet med at hunden tisser på gangfeltet. Det var ikke personen sin eiendom, ingen biler eller andre gjenstander fikk tiss på seg. Så hva er det jeg ikke forstår?? Dersom problemet skulle være at tisset lukter, så vet jeg ikke hva jeg skal si. Hunden tisser ute, lukten forsvinner i løpet av 2 minutter. Vinden tar det med seg! Det argumentet blir for dumt.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Nå er det heller ikke slik at vi går til den samme plassen hver gang vi er ute og lufter Boris. Så vi har ingen fast plass han tisser, men jeg holder meg vanligvis innenfor ett rimelig stort område på formiddagene. 1 km hver vei ca. Jeg har nemlig ikke tid til å ferdes så veldig langt på denne tiden, grunnet jobb.

Likevel, på tross av at vi veldig sjeldent lar han tisse på samme plass hver dag, så får vi ennå kjeft fra folk rundt oss. Hvorfor må du la hunden din tisse her, på gangfeltet, på bro-stenen (i en av byens parker), på gresset, ved siden av trappen (trapper i byen, ikke ved innganger) osv. Det bare virker som at hvor enn vi går, så er det feil av oss å la Boris tisse der. Nå skal det jo sies at vi ikke er de eneste i byen som har hund. Så det kan nok hende at vi får skylden for mer enn urinen Boris legger fra seg. Men likevel. Når vi får tilsnakk, så får vi det når Boris akkurat har tisset.

Jeg vet ikke. Hele greia gjør meg bare oppgitt. Jeg kan da ikke bestemme når og hvor hunden min skal tisse. Dette er også det vi forteller folk når de brøler ut til oss ”TA MED DEG HUNDEN ET ANET STED”. Ta deg selv til et annet sted er det responsen min egentlig skulle hvert, men!! Det er nok ikke det smarteste å si til en irritert fremmed jeg ikke kjenner. Jeg vill jo på ingen måte være i konflikt med noen rundt meg. Det misliker jeg ekstremt sterkt. Men når jeg blir behandlet urettferdig så setter jeg foten ned. Uansett, saken er at jeg ikke kan kontrollere hvor Boris velger å tisse. Eller, til en viss grad kan jeg det, men hvorfor skal ikke Boris kunne tisse på gangfeltet. Det skjønner jeg ikke. Våre naboer har, akkurat som oss, valgt å bo i byen. Vi eier ingenting av området utenfor leiligheten vår. Så med en eneste gang vi setter foten utenfor trappen så er vi over på offentlig eiendom. Det betyr at Boris kan tisse der så mye han vill.

Del gjerne dersom du har opplevd noe lignende. Kjenner jeg blir så frustrert!!!