Når man snakker om menneskets beste venn, er det lett å tenke på de mest kjente rasene: labrador, golden retriever eller kanskje border collie. Men for de som virkelig kjenner Boxer-rasen, er det ingen tvil: denne energiske, lojale og elskverdige hunden er en av de mest bemerkelsesverdige og elskbare hunderasene som finnes. Fra sitt karakteristiske utseende til sin uimotståelige personlighet, er Boxeren en rase som etterlater et varig inntrykk – ikke bare på hjertet, men også i livet til dem som er så heldige å dele det med en. Vi har Boris, og det går ikke en dag uten at vi er takknemlig for det.
For deg som har lest de tidligere innleggene, så vet du at Boris har være litt av en prøvelse til tider. Men hvilken valp og unghund er ikke det. Okei, vår første hund, Theo(Labrador Retriever), var veldig medgjørlig, men der hadde vi gullhår. Du har kanskje sett en tiltok, hvor det blir lagt fram video av hunden som fikk deg til å kjøpe din andre hund. Theo var en slik hund. Men så fikk vi Boris…… Og JAH, han var djevelen selv, for å si den sånn. Men nå, som han er blitt eldre, er ting har falt litt på plass og treningen begynner å sitte, er ting litt annerledes. Men det har ikke kommet kommet gratis. Det gjør vell egentlig ingenting i livet. Mitt livsmotto er, om du vil ha noe så må du JOBBE for det. Og det har jeg fått kjent på det første året med Boris. Han har presset oss til det ytterst på alle områder, også områder vi ikke var klar over. Uansett!
Du lurer kanskje på hvorfor jeg skriver dette innlegget. Svaret er enkelt. Perspektiv. Jeg har til nå bare lagt fram alle utfordringene vi har hatt, og med det fokusert lite på de MANGE fine sidene ved å eie en boxer. Sidene som MANGE overser.
For mange av de vi passerer på gaten, så har Boris et bemerkelsesverdig utsende: en kraftig og muskuløs kropp, kort og glatt pels, et karakteristiske “bokseransiktet” med kort snute og store og uttrykksfulle øyne. Boris har et nesten menneskelig uttrykk ved seg, som viser både nysgjerrighet, glede og rampete intensjoner. Det finnes få ting som er mer sjarmerende enn de gangene Boris tilter hodet nysgjerrig mens han forsøker å forstå hva vi sier. Til tiden virker det nesten som han forstår. Om du som leser dette ikke betrakter boxer-rasen som en pen hund, så får du bare ta deg en bolle. Jeg kjøpte ikke Boris for utsendet sin del, men for lynnet.
Personlighet med stor P
Boris har nemlig en personlighet med stor P. Han er livlig, sosial og ekstremt lojal. Boxer-rasen blir ofte omtalt som “et evig barn”, det på grunn av sin lekne natur og ungdommelige oppførsel. Dette er Boris et godt eksempel på. Han er alltid klar for å leke og følger etter meg fra rom til rom. Er stemningen litt dyster eller trist, ja da kan du vedde på at Boris forsøker å by opp til lek. Kjeder han seg i 2 sekunder, så kommer valpen fram. Boris er vår klovn – ikke i negativ forstand, men fordi han elsker å underholde. Han er klønet, løper gjerne i et tre, «bokser» til ballen, tar et svalestup dersom ballen er havnet i et hull og så mye mer. Han fyller dagene våre med latter og underholdning. Måten han snurrer kroppen rundt som en kidneybønne når han vill ha kos. Sumiene han får når når vi girer han opp med vår lyse stemme bestående av ros over hvor fin han er. Og de øynene. På dårlige dager legger han hodet sitt i fanget vårt og viser med hele kroppen , men ikke minst med blikket, hvor mye han elsker oss. Boxere sies å være ekstremt menneskeorienterte, og at de nesten glemmer at de er hunder. Dette kjenner vi igjen i Boris. Boris er vår ekstra hårete lille gutt på fire bein.
En Intelligente og trenbare energibunt
Av folk rundt oss har vi fått høre at boxere har lett for å bli aggressive, og at valget vårt av rase ikke var så lurt. Det fordi det er en rase som ikke er «akseptert av samfunnet». Om den er akseptert av samfunnet bryr jeg meg fint lite om. Og for deg som tror at boxer-hunden er aggressive og voldsomme, ta på deg lesebrillene, og les fra nå av et ord av gangen, NØYE. Boxeren er smarte hunder – noen ganger til og med litt for smarte for sitt eget beste. De lærer raskt, hvilket kan slå ut i både positiv og negativ retning. Som en eier av en boxer er det derfor viktig at du vet hva du holder på med. En boxer kan være kreative og finner gjerne måter å “gå rundt” regler på. Derfor er det viktig med konsekvent trening og positiv forsterkning. De responderer veldig godt på ros og belønning, og kan lære både enkle og avanserte kommandoer. Som første gangs hundeeier er det ikke anbefalt å kjøpe boxer, da den kan lære en uvane like fort som den lærer å hente skoen til deg, hvilket Boris kan!!
En veltrent Boxer er en glede å ha – den er lydig, oppmerksom og glad i å samarbeide. Den liker å bli utfordret mentalt, og trives godt med aktiviteter som agility, lydighetstrening eller sporarbeid. Dette har vært vårt fokus når det kommer til Boris. Fokuset på lydighet, konsekvent trening og ro har gitt resultatet. Boris har per idag et lite problem med passeringstrening av andre hunder. Men det er et VANLIG problem. Tenk deg om. Når du har passert små hunder på gaten, hvor mange av de bjeffer mot andre hunder? Tenkte meg det. Forskjellen mellom Boris og disse små hundene er størrelsen på kroppen og det ytre. På grunn av størrelse og utsende vil en boxer som har passeringsproblemer se langt mer voldsomt ut enn om en liten terrier eller spisshund gjør det.
Med det sagt, er det verd å merke seg at en godt fysisk og psykisk trent hun er en rolig hund. Boxere, og da også Boris, er ingen sofapotet. Boris er aktiv, og har masse energi. Han trenger både fysisk og mental stimulering. Lange turer, lek i hagen, løping, og utfordrende leker er viktig for at han skal ha det bra. En understimulert Boris kan fort bli destruktiv, ikke fordi han er slem – men fordi den kjeder seg. Det er ikke til å stikke under en stol at Boris, i en periode, har kjedet seg på tur sammen med oss. Vi har løst dette ved å gi han oppgaver. Han bære for eksempel på en «dummy», blir bedt om å sitte eller gå fot.Når han ikke gjør noe av dette så er hans oppgave å trekke. I påsken var dette hans oppgave på trugeturene. Stoppet vi var hans oppgave å «sitte» og «bli». Eventuelt ligge på plassen sin. En form for fysisk og psykisk aktivisering på de dagene vi ikke var på tur var trening på å avlevere ballen til oss, apport eller søk. Etter en god tur eller en aktiv dag, er det ingen tvil om at vi får kjenne på boxer-kjærligheten. Det lite som slår en trøtt Boxer som krøller seg sammen ved siden av deg og snorker fornøyd.Som sagt, godt aktivisert hund, er en fornøyd hund.
Litt ramp, men alltid elskverdig
Med det sagt, så vil jeg avslutte med å si at ingen raser er perfekt – og Boxeren kan være en håndfull. Boris har vært en håndfull. Han har vært rampete, og da spesielt i alle fasene han har vært i til nå.På noen dager fungerer INGENTING, og det virker nesten som at han ikke er trent overhode. Han herjer på tur, stjeler doruller eller nekte å gå ut av bilen. Måten vi løser dette på er bare å forhindre at slike ting skjer. Som for eksempel, kan vi forhindre at han stjeler ting, ved å ikke gi han muligheten til å gjøre det i utgangspunktet. Merker vi på Boris at han har «den dagen», så unngår vi rett å slett å gå en tur, det for å unngå at han øver seg på å rive og slite i jakkeermene våre eller i båndet. Et alternativ for oss har vært å kaste ball eller trene apport. Er han ikke mottakelig for å avlevere til oss, så lar vi han løpe rundt som en «idiot». Når den verste energien er borte, da kan vi ta fram annen metal aktivisering. Eksempelvis søk eller lydighet, dersom han er mottakelig for det. På en skikkelig dårlig dag er han vanligvis ikke det. Så da går det for det meste i at han «løper rundt», vi kaster ball og gjør litt søk for å roe han ned, før vi så avslutter dagen med litt lydighet hjemme.
Den siste tiden har han funnet ut at han skal leke med båndet når vi er på tur. Igjen, når små hunder gjør det er det bare irriterende, men når Boris gjør det! Da river han oss overende. Men det ordner seg. Løsningen er å gi han en annen oppgave! I tillegg til å ha tallmodighet og bare trene på. Vi bombesikker på at Boris blir å vokse opp til å bli en harmonisk og elsket følgesvenn. Konsekvent trening, men fokus på positiv forsterkning, er nok alt som skal til. Bare se hvor langt vi har kommet oss idag. For leden dag, gikk jeg en trugetur på om lag 5-7 km, med en annen hund til stede, uten at han viste noen tegn til å begynne å hoppe og bite. Han lyttet til kommandoene mine, og oppførte seg i grunnen veldig harmonisk. Sprudlende og glad var han, men det er fordi han er boxer. Den voldsomme atferden vi har slitt med tidligere er dabbet av, nettopp fordi vi har trent, og fordi Boris er blitt eldre og nå begynner å skjønne reglene.
«Akseptert av samfunnet»?
Med det sagt ønsker jeg å avslutte dette innlegget med å si; Poenget var ikke å forsøke å overbevise deg som ikke liker boxer-rasen om å skaffe deg boxer. Rasen er definitivt ikke for alle. Målet var å få deg til å forstå grunnen til at vi valgte Boris. Jeg har nemlig fått vite at det er noen som stiller store spørsmålstegn med vårt valg av rase. Noen som ser på rasen som voldsom, aggressiv og uhåndterbar. Noen av dere har til og med kommet med råd som handler om at jeg bør skaffe meg en hund som er mer «akseptert av samfunnet». Jeg baserte valgte av rase på min livsstil, mitt behov og mine interesser. Jeg ville ha en rase som kunne være aktiv og som kunne hjelpe meg gjennom hverdagen. En som kunne være ved min side i enhver situasjon. En som kunne få meg ut av mitt eget hode ved å tilby lek og latter. Jeg tengte en hund som er modig, lojal, morsom, fulle av kjærlighet og som utfordret meg som person. For meg er ikke Boris bare en hund, han er min livsledsager, lekekamerat, klovn og ikke minst mitt eget speilbilde. Han utfordrer meg på områder Theo ALDRI kunne gjort. Han tvinger meg til å være den beste utgaven av meg selv i vanskelige situasjoner. Han tvinger meg til å jobbe med å mestre mitt eget stress. Det fordi at han speiler meg. Er jeg stresset, så kan du banne på at han er stresset. Han drar meg inn i «nuet».
Avslutning
Boris er en boxer! Han er av en rase som tar plass – i sofaen, i hverdagen, og i hjertet. Han krever sitt, men gir tilbake i overflod. Han er ikke bare en vakker hund med kraftig fysikk og sterke instinkter – han er også følsom, kjærlig og trofast. Boris elsker helhjertet, og forventer det samme i retur. Det er bare vi som gir Boris kjærlighet, som forstår hvor mye kjærlighet han gir tilbake.
Jeg har ikke greid å gi Boris det han trenger. For de av dere som har møtt oss i gatene i Narvik, når dere selv har gått tur med deres egen hund. Jeg beklager!
Problemet til Boris har til nå vært at han ikke har kunnet gå en normal tur, uten å skyte seg selv opp i stress, og hoppe og bite etter eier. På den fronten har vi jobbet mye, og jeg er nå i stand til å gå turer med godgutten. Noe jeg imidlertid ikke har fått øvd på, er passering av andre hunder. Der sliter vi. Han utagerer rett og slett mot mot dem det dag idag. Ser han en hund, stivner han til, før han så legger seg helt fram i båndet. Begynner jeg å dra i båndet, får å skape avstand, så eskalerer det bare, og han begynner å bjeffe og sutret.
Det som er mest vondt å se, er nok at han kan finne på å gjøre noe lignende med mennesker også. Dersom jeg møter på en person, som aktivt tar kontakt med meg, så vil han så gjerne hilse på vedkommende, at han glemmer hvordan han oppfører seg. Når vedkommende er kommet innenfor en spesifikk avstand, så er det gjort. Han hopper mot vedkommende! Jeg må selvsagt dra i båndet for at vedkommende ikke skal bli overfalt, og da har vi det gående. Med en eneste gang det båndet blir stramt, greier han ikke gi slipp på den tanken om at han SKAL hilse. Jeg føler at han bare blir verre og verre, og at tolleranusevinduet for når det går fint å passere, bare blir mindre og mindre. Nå kan han faktisk finne på å reagere på en annen hund, som går på motsatt side av veien. Jeg skjønner selv veldig godt hva hovedgrunnen er. Han mangler sosialisering og passerings-trening! Og det er ikke til å stikke under en stol, at det er min feil!
Passerings-treningen vet jeg hvordan jeg skal løse, men sosialisering er vanskelig. Den krever jo folk. I min familie har det vært litt vanskelig å få folk til å stille opp. Folk er gjerne opptatt med sitt og har sjeldent tid til sånt. Boris er en superglad og voldsom boxer, hvilket i tillegg kan bli litt mye for mange i min familie. De er definitivt ikke vant med den type energi. Boris trenger tid for å greie å roe seg ned med fremmede. Også må den fremmede opptre rolig og avbalansert for at det skal skje. Til nå roer han seg fint med de han har brukt mer tid med og hatt besøk av. Grunnen til at han roen seg rund disser er nok antagelig fordi settingen er helt annerledes. Han er vant med å ikke hilse på besøk, også befinner vi jo oss tross alt inne. Å snakke med noen på gaten i bånd blir noe helt annet. Jeg vil bare legge til. Når vi har besøk, så skal han være på plassen sin. Kanskje kjedelig for han, men beroligende for oss. Det er ikke han som har besøk, det er vi. Så vi føler at det er rett og rimelig. Også har vi også opplevd situasjoner hvor de vi har hatt besøk av er redd hunder. Så da er det fordelaktig at Boris ikke vandrer rundt og skal kose med alle gjestene, selv om han mener det godt.
Uansett, vår store drøm er at Boris skal kunne gå forbi andre hunder på gaten, uten å hive seg i båndet etter dem. Videre ønsker vi at vi skal kunne gå forbi en kjenning på gaten, slå av en prat, uten at Boris løper ned vedkommende, og deretter blir en hysterisk kanonkule når han innser at han ikke får hilse på. Jeg har vært så opptatt av å sosialisere Boris. Vi har gått mye turer meg andre hunder, hvor vi ikke har latt han hilse. Det i håp om at det skal gjøre passeringen av andre hunder enklere.
Men akkurat nå, så ser det ikke ut til at det har fungert!!
Jeg synes det er flaut å komme ut med at jeg sliter med dette, ettersom hundetrening er noe jeg virkelig brenner for. Også får jeg ikke til noe så elementers som passeringstrening og det å møte på folk. Med det sagt så vil jeg avslutte med å si at jeg er tilhenger av ærlighet og ydmykhet. Selv om vi har kommet langt med Boris, så er han LANGT UNNA perfekt. Men en ting er sikkert; Boris må slutte å bykse mot folk som bare vil ha en normal samtale med oss.
Nå skal det sies at folk vanligvis ikke vil snakke med oss. Boris er en skikkelig casanova og damemagnet. Så oppmerksomheten er vanligvis rettet mot han. Oss driter de i. Haha, neida. Joda. Neida. Eller? Men sånn er vell vi hundefolk. Hvilken farge jakke eieren vi møtte hadde husker vi ikke, men rase, navn, alder, fødselsdato og hvilket mat hunder spiser husker vi.
Offf, digresjon. Tilbake til saken. Jeg ville bare legge fram at vi har ting vi sliter med når det kommer til Boris. I den siste tiden har jeg fått kommentarer av folk, hvor de sier at de er så imponert over hva vi har fått til med han, at vi er så gode og dedikerte hundeeiere. Jeg mener det bare er tull. Vi har en hund som ennå hopper på min samboer, det er bare jeg som kan gå tur med han. Han bykser mot andre hunder på gaten, blir overivrig i møte med andre mennesker, han promper så mye at jeg fysisk må forlate rommet eller lukke opp vinduet. Okei, prompingen er faktisk bare morsomt og koselig, men uansett! Du skjønner hva jeg mener!
Poenget mitt er; dersom du sitter hjemme og tenker på alle uvanene din egen hund har, ser på bloggen eller Instagram-kontoen min og tror at jeg har alt på stell med Boris, så har jeg en tilståelse til deg. Jeg har ikke det. Det har ingen. Alle hunder, hundeeiere og selv andre hundetrenere har noe de må jobbe med. Nå skal det sies at Boris er i unghund-fasen hvilket kan gjøre at han glemmer det han kunne i går. MEN! Det er ikke en gyldig unnskyldning for å ikke jobbe med problemet.
Jeg vil påstå at det hardeste er ikke utfordringen i seg selv, men å tørre å være ærlig om at man har den, og ikke minst tørre å spørre om hjelp. Vi sliter med det sosiale(at han ikke roer seg i møte med andre) akkurat nå. Kanskje du som leser dette også gjøre det. I den forbindelse vil jeg gjerne avslutte innlegget med å komme med en oppfordring. Om du sliter med dette, eller har vært gjennom dette tidligere. Ta kontakt med meg. Jeg tror vi kan hjelpe hverandre. Enten det er gjennom å trene på passeringer, eller trening på å møte hverandre på gaten. Til slutt vill jeg bare si. All treningen jeg gjør er ikke noe jeg finner på selv. Jeg forhører meg bare med fagfolk. Og hvem vet, kanskje jeg kan få leid inn noe fagfolk til å hjelpe oss. Dersom du ikke er intecresert i å trene sammen med meg. Kontakt meg gjerne dersom du har erfaring vedrørende tematikken.
Jeg har troen på det å være ærlig om problemet og på å spørre om hjelp. Nå trenger jeg og Boris hjelp. Og denne gangen kan jeg ikke gjøre jobbe alene. Jeg trenger at de rundt meg kjenner til utfordringen, dersom jeg skulle møte noen på gaten.
Boris er en boxer! Det boxere kanskje er mest kjent for er den store energimengden, som for noen kan virke skremmende. Noen finner kanskje boxere uberegnelig og til og med skummel. Og det å se en boxer-eier bli hoppet på, og revet i jakkeermene av sin egen hund, hjelper kanskje ikke på. Jeg har opplevd at folk han byttet gangfelt og/eller stoppet opp for å se på meg slite. Ufattelig irriterende og frustrerende. En av disse folkene kunne for noen år siden vært min egen samboer. Hele barndommen og ungdomstiden har han fryktet boxere, og til og med byttet gangfelt dersom han syntes den kom for nært. Men så møtte han meg!! HA HAAAAAA:D Jeg har alltid hatt en stor forkjærlighet for denne rasen. De er påslått, litt rare, morsome, trofaste mot eier og sørger for at ingen dager er lik. For boxere er hver dag en fest. Vår kjæreste Boris finner alltid på noe tull. Å stjele sokker fra tørkestativet er en favoritt. Eller løpeskoene mine etter jeg å trent. Og for ikke å snakke om ALT DET SIKKELET. De svarte buksene våre er aldri svart, men full av hvite flekker på de mest upassende stedene 😀
Også har vi det stressa hodet hans da. Det har kommet med både fordeler og ulemper. Ulempene er du sikkert fult klar over, dersom du har lest de tidligere innleggene, men fordelene! De har faktisk reddet oss! Fordi at Boris trenger at det skjer noe hele tiden, og at han er så sterkt tilknyttet til oss, har det vært en lek å trene lydighet med han. Han er PÅ! Han ELSKER å få oppgaver, beskjeder og oppmerksomhet fra oss. Selvsagt, å hele tiden kommandere han rundt er ikke noe vi ønsker å gjøre hele livet hans. Men nå som han er ung, så er det viktig at vi legger inn mye trening, slik at han vet hva vi forventer av han.
I midten av desember begynte ting virkelig å løsne for oss. Selv om vi helt siden starten har trent mye med Boris, så gjorde vi noen tilpassinger i hundeholdet, som gjorde Boris roligere. Deriblant å plassere han bake i bilen, trene enda mer på at han må beherske seg og ikke minst bruke den grunnleggende lydigheten i praksis. Av Kristine Strøm (Driver av Narvik hundesenter) har vi fått noen UTROLIG GODE RÅD når det gjelder Boris sin voldsomme atferd. Jeg kommer ikke til å gå i detalj om alle rådene vi har fått, for de er mange og GODE, men jeg vil trekke fram to. Disse handler om grunnmuren i hundetreningen og fokus på ro.
Fokus må ro:
På bilder ser du Boris i venstre hjørne. Han er lært opp til å sitte å vente når vi tar pause på tur.
Noe vi har gjort MYE med Boris er godbitsøk og det å gå spor. Jeg vi si at godbitsøk er det vi har hatt størst fokus på. Det er enkelt å få til og kan gjøres hvor som helst. Vi har gjort det både hjemme og «ute på tur». Hjemme gjør vi gjerne søk med maten hans, mens ute, er vi av og til nødt å bruke noe som er litt mer spennende. Den enkle grunnen til det er rett og slett fordi Boris fort kan bli mer stresset ute. Dette kommer selvsagt an på hvor vi er å trener.
Liten tilleggsinformasjon: Når jeg skriver «ute på tur» så betyr det ikke at vi har gått en tur. Det kan vell regnes mer som en «benstrekk» eller en «lufting». Det vi har gjort er at vi har dratt en plass, parkert bilen, og gått fram og tilbake rett ved bilen. Det har faktisk vært så ille at Boris ikke kunne gå 10 meter, før han begynte å hoppe og bite etter jakke-armer og/eller bukseben. Disse turene eller luftingene har derfor handlet mye om å belønne riktig atferd, samt lære han å roe seg ned selv. Nettopp ved å gjøre godbitsøk. For folk rundt, ser det sikkert veldig teit ut, at vi går frem og tilbake på en parkeringsplass, men vet du hva. DET DRITER JEG LODDRETT I. Jeg gjør det gjerne, om det hjelper Boris.
Uansett, poenget er at godbitsøk har fått Boris til å bruke nesen MYE mer. Fra tidligere kurs jeg har vært på, men Narvik kundesenter, har jeg fått hvite at det å snuse reduserer stress. Dette har jeg sett i praksis. Det jeg erfarte senes denne morgenen (søndag den 26.januar.2025) var at Boris nå putter snuten ned på bakken i det han begynner å bli stresset. Tegnene han viser når han er stresset er gjerne at takten han går i blir mer ujevn. Han kan finne på å småtrippe litt, slenge labbene litt hit og dit. Eller så vingler han veldig med hodet, slikker seg på nesen eller tar ørene bak. Det vi da har gjort når han har vist antydning til disse tegnene er å strø godbiter på bakken. I starten fungerte det ikke, men det var ikke fordi metoden er dårlig, men fordi timingen min var feil. Jeg presenterte godbitsøket alt for sent. Det jeg gjorde vår å gi han søket når han hadde begynt å hoppe. Det jeg skulle ha gjort var å presentere det når jeg så disse små tegnene. Når jeg skjønte det, skjøt progresjonen i været. Og nå, får jeg han ut av det ved å bare si «OPS!». Det er enkelt og greit fordi, hver gang han har blitt litt for stresset i språket og begynt med små-hoppingen, har jeg ut av refleks sagt «OPS» og presentert et godbitsøk. Det han har lært er at når han hører onomatopoetikonet(lydordet) «OPS» så skal han være rolig, og rette nesen ned på bakken, for DER venter det noe godt. Antall ganger han faktisk får godbiter har redusert de siste 2 ukene. Det fordi han selv velger å bare snuse videre, etter mitt «OPS». Fordelaktig for meg og magen hans , uten å gå i for mye detalj:D
Grunnmuren:
Bildet er tatt ved havnet i Narvik. Bilen står 50 meter lengre bort. Fokuset denne dagen var å “terpe” på kommandoen “sitt”.
Den andre grunnen til av vi nå slipper den voldsomme atferden i hverdagen, handler om grunnmuren. Her tenker jeg på lydighetstreningen. Når jeg før hørte ordet lydighet, så tenkte på konkurranse-lydighet. Og at man ikke trengte den typen trening i hverdagslige situasjoner. Men JOH!!!!!!!! Det gjør man. Noen kommandoer vi har fokusert veldig på er «sitt» og «bli»
Kommandoene «sitt» og «bli» har vi fått veldig bruk for på tur. Når vi var på kanskje det verste punktet fikk jeg et veldig godt råd. Vårt problem var at Boris gikk rett i angrepsmodus etter at han hadde tisset og/eller bæsjet ute. Vi snakker, rett etter han hadde gjort fra seg, så hoppet han opp på oss og rev tak i det han kunne nå. Rådet vi fikk var å be han «sitte» og «bli» rett etter at han hadde gjort fra seg. Jeg hadde aldri tenkt at all den lydighetstreningen jeg hadde gjort, bare for gøy, skulle hjelpe oss med dette problemet. Nå står Boris automatisk i ro etter han har bæsjet. Dette gjør det å plukke opp etter han sååååå mye enklere. Selvsagt han er en hund, så det hender at han går å snuser i grøften rett etter han er ferdig, men det gjør meg ingenting. Det jeg vill er bare at han skal oppholde seg rolig i slakt bånd-avstand fra meg, mens jeg plukker opp. Og når jeg har plukket opp, så kan han gå videre. Det fordi jeg sier «okei», hvilket er fordi vi har trent mye på at han skal vente og beherske seg.
Jeg vet ikke om dette innlegget var til så veldig mye nytte, men det var nu et innblikk i metodene vi bruker mest, for å hanskes med Boris sin voldsomme atferd. For vår energiske, stressa, rastløse boxer-gutt har disse tiltakene fungert ekstremt godt.
NÅR DE ER BLITT GJORT RETT OG REGELMESSIG OVER EN LANG PERIODE!
Nøkkelen til å komme seg på tur er nemlig tålmodighet, konsekvent jobbing, rett metode og håp. MYE HÅP!Å bygge en god grunnmur, med fokus på selvbeherskelse er utrolig nyttig. Det kombinert med stress-reduserende tiltak er gull. Akkurat nå, gleder jeg meg bare til hva fremtiden vil bringe. Vi kommer til å få drømme-hunden dersom vi fortsetter med denne treningen. Smertefrikk vil det ikke være. Jeg er 99% sikker på at han kommer til å ta opp denne atferden noen ganger til. Vi er langt i fra helt i mål, men vi er konsekvent. Så lenge vi er det, så mener jeg at vi skal få Boris til. Vår rare, energiske, siklende boxer-gutt.<3 Vi fikk en RØFF start, men det er de resterende kapitlene som teller. Og en ting er sikkert. De skal bli god!
Dersom du sliter med dette! Ha håpet oppe! Ting vill bli bedre, dersom du er konsekvent i treningen. Ta det fra en som har vært på bunnen, og opplevd sitt verste mareritt. Det var alt for idag.
Det har nå gått ganske lang tid siden sist jeg publiserte et innlegg her. Dette har mye med at vi har vært ganske langt nede når det kommer til Boris. Vi har gjentatt en ganger følt på at Boris er og forblir ødelagt, hvilket vi nå i en senere tid har innsett bare er tull. Boris er en 11 måneder gammel Boxer-gutt som har slitt, og sliter, med mye stress. Han blir enkelt og greit så gira, ivrig og glad at han tyr til overslagshandlinger. Overslagshandlinger som baserer seg på at han hopper og biter etter armer og ben. Dette skjer for det meste når vi er ute på tur alene. Når vi er sammen med andre mennesker og/eller hunder er saken helt annerledes. Da er han snill som et lam og spaserer som en konge sammen med oss. Null tull.
Men vi kan ikke alltid gå på tur sammen med andre. Noen dager MÅ vi gå alene. Disse dagene har vært brutale, triste og uutholdelige. Hoppingen og bitingen etter armer og ben, har ført til at det har vært vanskelig for oss å aktivisere Boris fysisk, hvilket naturlig nok har ført til at han bare bygger opp mer og mer innestengt energi. Energi som han får ut på uheldig måter. Derbland ved å tygge i stykker sofaen vår, inventar i bilen og alt han kommer over. Bena på salongbordet vårt har virkelig fått kjørt seg. Nå er bordet så skjevt at kaffekoppen glir av.
Heldigvis ser ting helt annerledes ut nå, enn hva det gjorde tidligere. Vi har de siste 3 månedene jobbet på og trent på alt som trenes kan. Fram til midten av november hadde vi ikke sjans å kontrollere Boris dersom han begynte å hoppe etter jakkeermene våre på tur. Og når han først fikk tak i dem, så var det gjort. Da var det bare å prøve å holde seg på bena til vi fant en plass å feste han fast. Og når vi så hadde festet han fast, ble han stående i en evighet å bjeffe, gnage på båndet, hoppe rundt i selen, you name it. Han ble skikkelig frustrert. Men hva skulle vi gjøre? Å la han stå og rive i stykker jakker og bukseben var aktuelt. Da fikk han jo praktisere dårlig atferd, hvilket da betyr at han bare blir flinkere og flinkere på å, jah, hoppe og bite etter oss!
For oss var det ingen konkret løsning på problemet. Vi måtte gå tilbake til roten. Kontakt og grunnleggende lydighet. Ikke misforstå, denne problematferden har han ennå! Forskjellen nå er at vi får Boris ut av denne «transen» han tidligere kom inn i. Videre vill jeg gjøre rede for noen av verktøyene og treningsmetodene vi brukte for å få kontroll på denne ‘’uartige atferden’’:
Tiltak i hundeholdet:
Plassering i bilen:
Det første vi gjorde var å plassere Boris i bagasjerommet på bilen. Tidligere har Boris sittet i baksetet i bilsele. Det som gjorde at vi måtte endre på plasseringen av han var at han bare ble mer og mer urolig i bilen over tid. Han bet i stykker trekket han satt på, inventar i bilen og generelt alt han kunne få tak i. Dette merket vi ikke noe til før midten av oktober. I begynnelsen var det ingen problemer, men når han bikket 7 måneder begynte endringen. Mye av grunnen til at vi hadde han i baksetet i utgangspunktet var fordi vi ikke fant et bilbur som passet. Jeg kjører en Volvo V40, hvilket betyr at bagasjerommet er lite og dypt. Å få et stort nok bilbur inn greide vi ikke. Så løsningen ble å gi han hele bagasjerommet med en grind som separerer baksetet fra bagasjerommet.
Noen som var ekstremt gøy, var at Boris, ved hjelp av tilvenning, fant roen ekstremt fort i bagasjerommet. Første gangen han skulle inn, så tok jeg han inn fra siden. Han turte ikke hoppe opp bakfra. Etter han hadde erfart at bagasjerommet var et kult sted å være, fordi han ble overøst med ros og godbiter, så hoppet han med glede opp den neste gangen jeg forsøkte å få han inn bakfra. Trikset var å få første gangen i bagasjerommet til å bli noe supergøy for han. Bagasjerommet skulle være hans trygge sted.
Trening på ro:
Videre har vi også innført en rekke retningslinjer inne. Disse retningslinjene baserer seg veldig på ro. Noen av de er som følger:
Boris skal ligge på plassen sin når vi lager mat og når vi spiser
Ingen lek i sofa eller møbler.
Bare rolig kos er tillatt.
Når Boris maser skal han bli bedt om å gå på plassen sin
Bjeffer Boris, skal han gå på plassen sin
Å fore Boris i matskål er forbudt. All foring skal skje gjennom lydighetstrening, søk eller på snusematte
Behandling av Boris i hverdagen:
I den forbindelse vill jeg legge inn litt om hvordan vi behandler Boris i hverdagen. Boris sitt ønske er å få oppmerksomhet fra oss. For han spiller det ingen rolle hvilken. Derfor har vi vært ekstremt opptatt av å belønne riktig atferd. I den sammenheng jeg snakker om å belønne riktig atferd, så går det veldig hånd i hånd med å belønne Boris når han greier å beherske seg. Merker vi at han er litt urolig, før han så velger å sette seg ned, i stedet for å hoppe, så roser vi det.
Andre eksempler på selvbeherskelse vi praktiserer, har vært at han skal:
Vente med å gå ut utgangsdøren til vi sier «Okey»
Vente med å ta maten på snusematten, godbitene eller beinet til vi sier «Okey»
Vente med å hoppe ut av bilen til vi sier «Okey»
Vente med å løpe fra oss, eller at vi har tatt av båndet, til vi sier «Okey»
Ved at vi har trent på disse tingene tror vi at Boris har fått en større forståelse for hva som forventes av han. Vi har erfart at han bevarer roen så mye bedre dersom vi er tydelige på hva vi ønsker. Er vi fraværende og utydelig i hva vi ønsker, så stresser Boris seg opp og det blir bare kaos. Da kan du vedde på at det blir hull i en genser.
Aktivisering av Boris
Du lurer kanskje på, hvilke aktiviteter vi gjorde med Boris, når vi ikke kunne gå vanlige tisseturer med han. Vell! Listen er lang! Vi har prøvd nesten alle former for hundesport, og har nok sett oss ut en favoritt. Du skjønner sikkert hvilken, når du leser første punkt.
Lydighetstrening (sitt, ligg, bli, fot, hand-target, knapp, bamse, High Five osv.)
Lære inn apport
Gjøre mye søk, samt gå spor
Klikker-trening. Ekstremt gøy å se at Boris bruker hodet og faktisk tilbyr atferd.
Leke med Boris ute
Løpe sammen med han.
De to siste punktene her vill jeg utdype litt. De går nemlig litt sammen. Når jeg sier at jeg har lekt mye med Boris ute, så handler det om mer enn bare å kaste en ball. Jeg snakker om den formen for lek som bygger relasjon. Eksempelvis det å la hunden jage deg. Når jeg og Boris leker så har han gjerne en ball i munnen. Jeg kaster ballen. Han får løpe etter den, før han så kommer tilbake til meg. Også løper vi sammen litt. Han er glad i fart, så denne typen lek, liker han veldig godt. Da skjer det noen hele tiden og han får ikke tiden til å tenke på så mye annet. På den andre siden har denne formen for lek også vært litt skummel å gjennomføre. Det med tanke på at alle former for lek en hund gjør øker stresset. Å løpe fort kan øke stresset. Mye inntrykk kan øke stresset. Alle disse tingene gjør jeg når jeg løper og leker sammen med Boris. Nøkkelen har vært å kjøre korte økter og virkelig fokusere på å roe han ned på slutten. Dersom det skulle oppstå en situasjon hvor han skulle begynne å hoppe, så har vi avsluttet leken øyeblikkelig. Hvordan? Vi har alltid lekt sammen med Boris når vi har vært:
Med andre ord. Vi leker aldri med Boris dersom vi ikke vet hva vi skal gjøre dersom han begynner med tullet sitt. Når han oppfører seg dårlig mot oss, avbryter vi leken. Ingenting gøy skjer når han begynner på den måten.
Det siste jeg vil nevne, før jeg avslutter dette innlegget, handler om det som er aller vanskeligst å endre på. Oss selv! Da tenker jeg særlig på å holde vårt eget stress nede. Ikke bli sinte eller frustrert, samt overivrige. Boris plukker veldig opp våre følelser. Blir jeg irritert for noe, så kan du banne på at han også blir urolig. Derfor har noen generelle huskeregler for oss vært:
Snakk alltid med rolig stemme rundt Boris
Aldri kjeft når Boris er i nærheten.
ALDRI kjeft på Boris direkte. Han forstår ikke sinne. Han forstår bare oppmerksomhet
Det at vi begge har blitt mer observant på hvordan vi kommuniserer med hverandre, så har Boris blitt mer, kan jeg kalle det ‘’stabil’’, i væremåten. Dette kan komme av at han også er blitt litt endre, men jeg tror ikke det er bare det. Stress arver stress, og sinne og frustrasjon mener jeg er noe av det mest stressende i hele verden.
Uansett, med det sagt, er vi kommet til enden på dette innlegget. Boris er en fantastisk gutt, og vi er evig takknemlig for at vi fikk muligheten til å ha han. Tiden fremover ser nå mye lysere ut. Vi kan i dag gå turer i skogen, dra på skiturer og leve det livet vi elsker. Friluftslivet. Og best av at! Vi kan endelig gjøre det med godgutten vår. Ja, han har ennå utfordringer, men de greier vi å håndtere. Jeg fikk juleønsket mitt for 2024 oppfylt 21.desember.2024, da Boris var på sin første skitur. Siden da har jeg ikke hatt en dårlig dag sammen med Boris. Det hjelper å jobbe for det man ønsker seg. Man må nå bunnen for å komme seg til toppen. Det er denne reisen med Boris et bevis på.
Tromsø viste seg fra sin vakreste side ettermiddagen den 20.august. Klokken var om lag 17:28 og jeg, min kjære samboer, og det vi trodde var den lille godgutte vår Boris, sto og så ut over utsikten fra Rundfjellet i Håkøyboten. Lite viste vi at den blendende solen og det åpne fjellandskapet skulle være faktorer vi skulle forbinde med den tristeste turen vi noensinne hadde hatt. I det vi startet ferden nedover, litt småkalde begge to, ble alt svart. Boris SNAPPET. Jeg satt i et hyl, Boris bet tak i armen, blodet sprutet, himmelen ble svart, regnet bøttet ned, det tordnet, vinden hopet seg opp, jeg lå livløs på bakken, en rosa elefant kom løpende… Haha, nå overdriver jeg kanskje litt.
Turen endte kanskje ikke akkurat slik den tirsdagen, men et mareritt var det. Som du sikkert har fått med deg, så er det en stund siden jeg skrev her sist. Hovedårsaken til det har enkelt og greit handlet om at livet ikke har vært så enkelt. Jobb, administrativt arbeid i forbindelse med konsulentvirksomheten min, sommerferie, familiefeiringer, reise og oppstart av masterstudie har spist opp tiden. Ikke nok med det, så har også Boris tatt seg en tugge i ny og ned. Ikke bokstavelig, men nesten. Det sistnevnte er nok hovedgrunnen til at jeg ikke har skrevet noe. Vi begge har rett og slett ikke vist hva vi skulle gjøre med han. Følelsen av å være mislykket i hundetreningen har regjert i hverdagen. Hvilket har gjort ting enda mer vanskelig å snakke om, i og med at hundetrening virkelig er noe jeg ELSKER å drive med.
Jeg har sikkert forklart det tidligere, men jeg gjør det igjen. Problemet vårt med Boris er at han utagerer mot oss når vi er ute på tur. Dersom vi går en tur i skogen, så har han en tendens til å gå fint og rolig til destinasjonen vi skal til, men klikke straks vi er på vei tilbake. Klikke som i at han går fint og flott og trekker (i trekkselen) foran, før han så plutselig stopper, vender om, og hopper opp på meg. Han hopper vanligvis opp, før han så biter meg i jakkearmen. Dersom jeg prøver å holde han nede, eller han ikke får noe respons, så går han etter buksebena. Holder vi han fast for å få han rolig, så eskalerer det bare, og frustrasjonen blir bare større og større. Bittet hardere og hardere og vår toleranse og kroppslig kontroll mindre og mindre. Det er klart at vi trekker armer og ben bort når han biter til. Noe annet ville vært umenneskelig.
Med det sagt; Det vi har gjort til nå er å forsøke å gjøre godbitsøk, gi han en leke og/eller avlede ved å bytte på hvem av oss som holder båndet. Når ingen av disse tiltakene har fungert, har vi sett oss nødt til å sette han fast i en busk eller stolpe, slik at han får roe seg ned selv. Når vi har sett at han har roet seg ned og begynner å snuse på bakken, eventuelt at han legger seg ned, har vi løsnet og gått videre. Dessverre opplever vi alt for ofte at han etter veldig kort til girer seg selv opp igjen. Tirsdagen i Tromsø ente akkurat sånn. Han begynte, vi satt han fast, vi ventet, han roet seg og vi gikk videre. Han begynte, vi satt han fast, vi ventet, han roet seg og vi gikk videre. Han begynte, vi satt han fast, vi ventet, han roet seg og vi gikk videre. Dette gjorde vi gjentatte ganger, med bare 3-4 meters mellomrom mellom trærne. Det var ekstremt mye vind, vi var svette og kalde, det hadde skyet over, temperaturen hadde sunket og regnet begynt å dale ned. Veldig brå vending på det som startet som den perfekte ferieturen på fjellet.
Vi kunne ikke holde på slik i all evighet. Det som reddet oss akkurat den dagen var at vi begge var der. Fordi vi var på tur i fjellet/skogen så hadde vi tatt på Boris trekkselen. Dette betydde at det var meningen at han skulle trekke. Vi begge vet at dersom en av oss går et stykke unna, så ønsker Boris å samle oss. Han vill med det forsøke å komme seg til den som forsvinner vekk fra han. Så det vi gjorde var at min kjære samboer gikk noen meter foran, slik at det virket som at han skulle gå fra meg og Boris. Boris gikk da inn i den modusen hvor han vil følge etter. Dette gjorde vi helt til vi kom ned til bilen. En koselig tilbaketur med småprat og latter ble det ikke, men vi kom oss ned uten å få flere blåmerker på armene. Dette var brannslokking på høyeste nivå.
Siden den dagen har vi tenkt MYE. Er det rett å beholde Boris? Er vi på vei til å få en aggressiv hund? Hva har vi gjort galt? Vi gjorde absolutt mye galt den dagen. Først og fremst så skulle vi ikke tatt Boris på tur i utgangspunktet. Han hadde mer enn nok med å være i en fremmed by, ligge på hotell og håndtere masse folk og inntrykk. Hvorfor måtte vi på død og liv ta han med på tur. Jeg visste han hadde fått nok den dagen. I etterkant ser jeg at det ikke var Boris sine behov jeg skulle dekke, men mine egne. Om du skal finne et levende eksempel på noen med MAKK I RÆVA, så er jeg den rette. Det var nok bare jeg som hadde behov for den fjellturen, ikke han.
Jeg har tenkt mye på hva jeg har gjort galt, men nå er det en stopp på det. Det jeg og min kjære samboer nå skal fokusere på er hva vi skal gjøre fremover. Derfor har vi tatt kontakt med Narvik hundesenter. Vi hadde for to dager siden (26.08.2024) den første timen med en proff hundetrener. Per i dag er det første tiltaket å unngå all form for lek. Boris blir ekstremt lett høy! Han girer seg selv opp av den minste ting. Enten det er lyst toneleie, en ball, en veivende pinne, en kong som spretter, gardiner som flagrer veldig. Listen er lang. Hovedregelen er at så lenge gjenstandene er i hans høyde og beveger seg i retning mot han, så tennes han. Hva tiden fremover vill bringe er jeg usikker på, men så lenge vi jobber på med å forhindre at han girer seg opp og følger råd fra fagfolk, så har jeg troen.
Nå skal det sies at han er i rette alderen (6-7 måneder), hvilket betyr at hormonene herjer vilt i kroppen. Han vil roe seg med årene, men vi ønsker gjerne å jobbe med dette problemet nå. Det fordi vi ikke ønsker at han skal opparbeide seg en skikkelig alvorlig uvane. Han er en stor hund, med en utfordring (mulig problem) som SYNES. Å være ærekjær og tro at vi skal klare dette alene er bare dumt. Derfor har vi bedt om hjelp på et område hvor vår kunnskap og erfaring skorter veldig.
Hvordan det blir å gå fremover er jeg ikke sikker på, men vi har nå fått ballen til å rulle! VEKK FRA BORIS! Og fra i dag av skal vi gjøre alt vi kan for å gjøre Boris til den godgutten han er! 50% av tiden.
Det har nå gått ganske lang tid siden jeg postet et innlegg her. De enkle grunnene til det er Boris og LIVET. Boris har vær en prøvelse, det skal jeg ikke legge skul på. Han hopper og styrer og biter oss i armene. Uansett hva vi gjør, så virker det som at han bare blir verre. Det går mest ut over min kjære samboer. Selvsagt gjør han det på meg også, men det er ikke like ille. Det er verst på tur. Slipper vi han løs, så tar det av. Han mister hodet og starter å hoppe etter alt han kan få tak i. Han blir supergira og veldig leken. Han vet rett og slett ikke hva han skal gjøre med seg selv, så han gjør det første han kommer på. Hvilket er å leke med oss. Vi har til nå bare forsøkt å holde han fast, men for meg virker det som at det bare gjør alt vondt verre. Vi har selvsagt vært i kontakt med fagfolk og innretter oss etter råd vi får derifra. Det vi har fått beskjed om å gjøre når han holder på slik, er å bare holde han fast slik vi har gjort til nå.
Instruktør, hundetrener og adferds rådgiveren vi har forhørt oss med har konstatert at det er null aggresjon inne i bilde. Til tider har vi vært ekstremt bekymret for akkurat dette, så jeg ble skikkelig lettet når noen som virkelig har studert aggresjon hos hunder, konstaterte at det ikke var tilfellet. Boris er bare veldig lett antennelig. Han går fra 0 til 100 på under 1 sekund. Superslitsomt! Men hva kan man forvente når vi velger å skaffe oss en Boxer. Det som kjennetegner Boxere er jo at de er energiske, impulsive og selvsikre hunder. Samtidig er de også kjent for å være gode familiehunder som går godt overens med barn. Jeg er ikke sikker på hvordan dette henger sammen, i og med at jeg ikke har barn selv, men…. Slik er det!
Uansett, med bakgrunn i min forkjærlighet og research om rasen så forventet jeg MYE HUND. Men jeg trodde liksom ikke at dette skulle bli et problem. Jeg er jo så på med treningen og får mye av livet mitt til å handle om Boris. Jeg kan ikke se for meg en hverdag uten hund. Det er hund og friluftsliv jeg driver med på fritiden. Hadde jeg kunne jobbet med hund på fulltid så hadde jeg gjort det, men jeg har ikke akkurat utdanning til det. Jeg er økonom og selvstendig næringsdrivende. Jeg jobber med administrative oppgaver, mva, skatt og ERP-systemer. På grunn av min stillesittende / stillestående (har ikke ro i ræva til å sitte å jobbe, så jeg står) så er det ekstremt herlig å kunne komme meg ut å trene hund. Det som er så hjerteskjærende er når jeg ser at vi får dette problemet med Boris, selv om jeg har trent mye med han. Det gjør meg skikkelig lei meg. Jeg tar det selvsagt skikkelig personlig, når jeg ser Boris holde på slik. Jeg legger såååååååå mye tid og energi inn i han. Også bare……JAH… Holder han på slik han gjør. Hopper og GRÆBBER tak i jakkearmene våre på tur. Jeg vill bare trene på innkalling som en normal hundeeier. Ikke slite med at han ikke vil slippe tak i oss, når vi slipper han løs.
Dessverre, så er jeg en person som bryr meg litt for mye om hva andre mener. Fordi vi bor i byen, så møter vi på folk med MANGE meninger og råd. Vi trenger ikke meninger fra en tilfeldig forbipasserende. Og for ikke å snakke om alle blikkene folk sender uten å kanskje tenke over det. Folk kjører saktere forbi. Ser ut vinduet. Stopper og peker. Jeg blir så oppgitt. Det er jo litt flaut når en 20 kilos hund står og river i jakkearmen. Han river og sliter og knurrer til tider. Han kan for andre, se skikkelig skummel ut. Vi vet jo at han ikke er det, men…… du skjønner. Det er flaut og fortvilende. Heldigvis stopper han dersom noe annet distraherer han. Eksempelvis en forbipasserende, en rar lyd eller lignende. Men det er ikke alltid. Han blir bare mer og mer vant med omgivelsene i byen, så han ignorerer bare folk mer og mer. Jeg vet ikke om jeg skal bli glad eller fortvilt over at han ignorerer andre folk. Det er jo bra at han stopper med tullet, men samtidig. Med en eneste gang vi forsøker å forsterke god adferd, så virker det som at han tar det som et signal om å fortsette leken med oss. Da stirrer jo folk bare enda mer på oss. Fordi stirringen fra folk noen ganger blir så intens så har jeg måttet si ifra noen ganger. Jeg greier selvsagt ikke konsentrere meg om Boris, når noen står å visker og tisker og stirrer på oss 5 menter unna.
Her kommer et tips. Dersom folk stirrer: Vink eller si «hei»! Da forsvinner de fort. Jeg tror ikke folk tenker over at de stirrer av og til. Jeg har merket at veldig mange blir satt ut når jeg velger å vinke. Det virker neste som at de tror at jeg ikke ser dem. Haha. Ingen vil selvsagt komme bort når Boris holder på slik at gjør. Når de oppdager at jeg har sett de, så fordufter de selvsagt veldig fort. Det er godt mulig at de blir litt ukomfortable, men det driter jeg i. Jeg orker virkelig ikke at folk skal stå å stirre når vi plages.
Heldigvis har jeg det siste året begynt å, beklager ordtrykket, «gi litt mer fan». Da særlig når det gjelder folk jeg ikke kjenner. Det som ennå er veldig vanskelig er å «gi fan» når familie og venner skal komme med kommentarer og råd. Det har dessverre hendt at jeg har måttet fortalt familie at vi kun tar imot råd fra folk med utdanning innenfor hund og hundeatferd. Sa responderer de gjerne med fraser som de under;
«Ååååå, men vi har hatt fem hunder samtidig, så jeg vet hva jeg snakker om»
«Jeg er vokst opp med hund, så jeg har erfaring»
«Jeg har hatt en stor hund, han var sååååå snill og jeg gjorde dette»
«Dere må lære hunden å tåle ALT»
«Hvorfor har dere valgt en så stor hund?»
«Han virker aggressiv, har dere snakket med noen profesjonelle?»
«Han biter deg jo, det må være noe galt med han.»
«Han er en stor og skummel hund. Sjekk den kjeven.»
«Dere burde……
BLA BLA BLA!!
Jeg får bare lyst å skrike «GI FAN!»
Jeg blir så irritert og frustrert. Selvsagt kommer alle råd fra familie og venner bare fra et godt sted. De ønsker bare å hjelpe. Det skjønner jeg veldig godt. Men!!!
Det hjelper ikke å fortelle oss om alt vi gjør feil, hvor flink deres hund var eller hvor stort problem Boris er. Og en ting: Hvorfor tror alle som har hatt eller har hund at de er verdensmestere. Hundene deres kan umulig være feilfri. Og om de skulle være veldig rolig og lydig, hvordan vet denne personen at det de gjorde vill fungere på Boris. Det kjenner ikke Boris. De har ikke utdanning innenfor hundeatferd. En annen sak hadde vært dersom rådene kom fra en person med en livslang erfaring med Boxer. Da lukker jeg opp ørene og lytter til hva de har å si. De har nok noen triks i ermene og kjenner nok til rasetypiske utfordringer. Samt løsninger som muligens kan fungere. Vi har vært så heldig å ha noen sånne folk i livene våre. Fra disse personen har vi bare fått beskjed om å holde ut og være konsekvent med rådet vi fikk fra adferds rådgiveren vi har forhørt oss med. Det er akkurat den typen støtte vi trenger. Noen som forstår rasen, forstår frustrasjonen og forholder seg til de som kan det.
Før jeg rekker å skrive en hel bok om min frustrasjon vedrørende Boris og folk, så tror jeg at jeg skal avrunde innlegget. Det er ikke å legge skul på. Vi har utfordringer med Boris. Utfordringer vi jobber med hver eneste dag. Vi forholder oss til folk med kompetanse innenfor hundeatferd og livslang erfaring med Boxer-hunden. Vi setter veldig stor pris på at folk rundt oss bryr seg om hvordan det går med oss og Boris, men vi ser helst at folk ikke kommer med råd i hytt og gevær. Vi vet det kommer fra et godt sted, men det som hjelper for din hund vil kanskje ikke hjelpe Boris. Vill vi ha råd, så spør vi. Boris er en nøtt bare fagfolk kan hjelpe oss å knekke. La meg si det slik; Du ber eksempelvis ikke en elektriker om å fikse et hull i en tann. Så hvorfor skulle jeg spørre den samme elektrikeren om råd vedrørende hundeatferd?
Jeg er så takknemlig for at jeg har flinke folk rundt meg. Vi har som sagt slitt med at Boris hopper og biter etter oss på tur. Min kjære har også begynt å oppleve dette rett utenfor leiligheten vår. Denne helgen endret mye av dette på seg. På lørdagen tilbrakte vi store deler av dagen nede ved sjøen, på grunn av varmen. Boris var sitt utrolige selv, men jeg vill ikke si at han hoppet og bet etter oss. Han er generelt sett bare en ”stor knø” Han skal vanligvis ligge oppå oss og tygge på beinet sitt, så ikke noe nytt der. Hovedfokuset på lørdagen var ro-trening. Han hadde sine øyeblikk, hvor han løp rundt, lekte med vannkanten og hoppet rundt i tangen, men det var bare hyggelig. Han fant roen etter hvert. Null lydighet, null tur, bare avslapning ved vannkanten. Noe som imidlertid gjorde meg litt trist den dagen, var at jeg egentlig hadde lyst å være på fjelltur. Basert på den store lengselen så bestemt jeg og min kjære at vi skulle prøve oss på det den påfølgende dagen. Dette gjorde vi. Turen gikk til Hardhausvannet i Håkvikdalen. Og det gikk STRÅLENDE. Boris var eksemplarisk. Jeg har ikke ord. Innstillingen min til turen var;
”Vi prøver oss på en tur. Vi vet at han blir å hoppe og bite, så det blir ikke å komme som en overraskelse eller en skuffelse. Gjør han det så prøver vi oss på et godbitsøk. Vi har han i kort bånd under hele turen. Det hjelper vanligvis. Jeg blir den som tar han mesteparten av veien, hvilket vanligvis gjør ting litt bedre. Vi skal ikke leke med han på noen måte. Null pinne! Null leke! Vi holder en rolig tone når vi snakker. Null roping eller ”knapp snakking”. Godbitsøk når vi stopper. Fungerer det ikke så fungerer det ikke”
Vet dere hva? DET FUNGERTE!!! Vi fikk en nydelig tur sammen, alle tre. Temperaturen var fin, solen skinte, vinden reddet oss fra insekt, klegg og overoppheting. Vi brukte dagen og tok MANGE vannpauser. Overopphetet Boris ville vi absolutt ikke ha. På grunn av myyyye gå pent i bånd trening trakk Boris veldig lite, tatt i betraktning at han hadde på seg selen, hvilket han får lovt å trekke i. Alt i alt en nydelig tur. Turen gidde meg litt nytt håp.
Med det sagt, noe som er veldig viktig at jeg nevner, og som antagelig hadde en stor innvirkning på at turen gikk så bra, var at Boris var helt utvilt før vi dro. Den eneste formen for stimuli han hadde fått før turen, var den han fikk når han ble luftet for å tisse. Det tok i tillegg litt tid å kjøre til destinasjonen vi skulle gå fra, så Boris fikk seg en god powernap i bilen. Før vi dro hjemmefra, så forsøkte jeg i tillegg å være litt obs på at han skulle være rolig. Når han ble urolig inne, så gidde jeg han en slikkematte, kong eller et griseøre. Da fant han fort roen i sengen sin. Fantastisk aktivisering. Den typen skal vi definitivt fortsette mer med.
Noe jeg er begynt å gjøre, med halvparten av formengden til Boris, er å bløtlegge det og blende det sammen med noe annet godt. ”Noe annet godt” kan eksempelvis være noen biter fisk, godbiter av lav verdi, litt leverpostei, rosenkål, gulrot eller brokkoli. Det avhenger veldig av hva jeg har tilgjengelig. Denne massen, bestående av bløtlagt tørrfor, ”noe annet godt” og vann, kverner jeg sammen i en blender og sprer utover slikkematten og i kongen. Disse får han enten som de er eller frossen. Boris elsker dem, hvilket er en bonus. Likevel, hovedmålet med disse, er at han ikke skal stresse seg selv opp av noe så enkelt som en sofapute. Til nå har det fungert ekstremt bra. Slikkematten fikk vi ikke før torsdag uke (11.07.2024) i forbindelse med en månedlig goodiebox vi får i posten. Dagen etter valpekurset om aktivisering. Og jeg må si. Akkurat den pakken kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. AMAZING!! Uansett. Rutinemessig får han slikkematten, gjør seg ferdig, før han så legger seg ned og sover. Selvsagt, ingen regel uten unntak. Han får sine raptuser, men en liten ekstra runde på slikkematten løser vanligvis det. Eventuelt, så trenger han bare litt hjelp. Hjelp i form av at jeg holder tyggebenet mens han gnager.
Med det sagt er det en ting til jeg MÅ nevne før jeg avrundet dagens innlegg. Noe vi ble veldig observant på etter sist valpekurs, var om Boris hadde tilgang til leker hjemme. Vanligvis har han sjelden tilgang, men det har hendt. Det i forbindelse med at jeg har brukt å strø godbiter i lekekurven hans, for å aktivisere han. DUM IDE! Han giret bare seg selv opp av dette. Dette har vi sluttet helt med. Alt som han kan gire seg selv opp av er nå fjernet. Det eneste han har tilgang til er tyggeben, griseører ol. Jeg må si. Det har hjulpet! Han er så mye roligere på generell basis. Nå må det kanskje gå noen dager til før vi merker skikkelig forskjell, men jeg føler at det hjelper. Han er mer rolig inne, føler jeg. På fredagen for eksempel. Han gjorde ikke så mye ut av seg den formiddagen, når jeg satt i møter. Han vandret litt rundt, gnagde litt på benet, slikket på slikkematten, ble luftet for å tisse, så ut av stuevinduet og sov. Og det var egentlig alt.
På ettermiddagen, så merket jeg at han hadde mye energi, men etter en kort økt var han sliten. Resten av dagen var han bare sammen med meg, mens jeg rundvasket leiligheten. Han var litt plagsom når moppen og støvsugeren kom fram, men det var som forventet. Måten vi vanligvis løser dette på er å sette opp valpegrinden. Når han kommer inn i den så siter han vanligvis bare og ser på. Det med moppen og støvsugeren er en utfordring i seg selv, men jeg tror det begynner å løsne. Han roer seg i valpegrinden, så vi får bare spille på det.
Med det sagt så tror jeg at jeg avslutter dagens innlegg med å si; DET ER HÅP! Jeg må bare jobbe på, innrømme feil, søke hjelp og ta tiden til hjelp. Det jeg nå håper på er at vi har opplevd den verst helgen 12-14.juli, og at det nå bare blir å gå oppover. Jeg krysser fingrene for det.
Den siste tiden har jeg skjønt at Boris sitt stressnivå skyter i været av ingenting. Dette er veldig uheldig, i og med at vi bor midt i Narvik sentrum. Her er det ingen fred å få, selv om vi er i vår egen leilighet. Sosialisering kan skje fra stuevinduet, hvilket er veldig uheldig. Vi er vant med alle lydene og trafikken rundt oss, men det har ikke slått meg før nå, at dette ikke er det beste for Boris. Nå skal det sies at mengden stress han håndterer vil øke med tiden, men inntil da er vi bare nødt til å omstrukturer treningen litt annerledes, samtidig som vi reduserer den betraktelig. Det som inngår i dette at vi må rette aktiviseringen inn på alternativer som ikke innebærer at han løper rundt som en tulling. Han kan ikke være løs i skogen. Han girer seg opp, finner en eller annen pinne å leke med og mister hodet totaaaaaalt. Vi kan være i skogen, men jeg tror ikke vi kan legge om til at han løper rundt i løs, uten at han har noe å gjøre.
Aktiviseringen vi må fokusere på i skogen kan være nosework, søk etter leke eller spor. På gårsdagens valpekurs fikk vi introdusert disse eksemplene. Og jeg må si det er veldig gøy å se på. Boris fikk prøve seg på å gå spor, hvilket var veldig gøy å se. Likevel, jeg tror jeg personlig har mer sansen for nosework. Nosevork baserer seg på at hunden skal finne en spesiell lukt i terrenget ol og deretter rapportere det til eier. Enten ved å holde snuten på lukten, komme tilbake eller gi hals som det heter. Det betyr å bjeffe. Grunnen til at jeg falt for nosework, er fordi det er en sport for alle hunder og stimulerer hundens naturlige behov for å bruke nesen. Hunden lærer å problemløse duft-utfordringer og ikke minst konsentrere seg. Det TRENGER BORIS å lære. Han er ofte på mars og snuser sååå, det hadde vært fint å han holdt hodet på jorden i ny og ned. Uansett! Det jeg også liker veldig godt er at nosework er en teamsport. Tatt i betraktning av at det er hunden som i all hovedsak gjør oppgaven, så er vi som legger til rette for at oppgaven kan skje i utgangspunktet. Etter at vi har lagt til rette, så får hunden bare være hund. Dersom man tar aktiviteten et skritt lenger, og får noen andre til å gjemme prøven med lukt, kan dette lære meg som eier å kjenne Boris bedre. Dersom jeg som eier lærer å lese Boris bedre, kan dette styrke kommunikasjonen mellom oss. Og ikke minst gi enorm mestringsfølelse for både Boris og meg selv.
Selv om jeg fikk sansen for nosework, så skal jeg absolutt ikke utelukke de andre formene for aktivisering. Søk etter leke gjorde jeg MYE med labradoren min Theo. Han elsket det. Men Boris er ikke Theo! Så jeg er litt usikker på hvordan det blir å gå med Boris, da han til nå har vært litt utålmodig når jeg har forsøkt. Theo var en hund som håndterte det meste han ble satt ut i. En skikkelig hardhudet kompis. Å bruke nesen falt veldig naturlig for han. Og på topen av det hele hadde var han definisjonen på talmodighet, når det gjaldt slike ting. Boris derimot. Han har til nå ikke vært så veldig på å bruke nesen, men vi får se. Han mister talmodigheten veldig lett, hvilket fører til at vi må hjelpe han en det ganger. Vi må vise han hvor det skjer. Men han trenger sikkert bare å gjøre det flere ganger, så kommer det seg nok. Han er imidlertid ekstremt godt på å vite om jeg har en godtbit i vesken. Så kanskje jeg skal investere i en så leke hvor man kan gjemme godbitene inne. Han er ganske 50/50 på hvilken belønning som fungerer best! Så vi får se.
Med det sagt så er det en siste ting jeg vill poengtere. Det handler om ro-trening. Vi ble i går påmint om å tenke på hvordan vi ville at Boris skulle være i ulike situasjoner. Hjemme ønsker vi selvsagt at han skal være rolig. Dette har vi jobbet mye med. Men!!! Det er en ting vi kunne gjort annerledes. Når vi fikk Boris, så hadde vi masse leker på gulvet. Det på grunn av at det klødde/klør i denne hans. Etter hvert som han ble eldre så tok vi dem gradvis vekk. Mest fordi jeg ikke syntes han trengte den. Det han valgte å tygge på var som regel tyggelekene sine og ikke grisen eller ballen. Jeg samlet derfor alle leke lekene i en kurv som jeg satt i hyllen. Den dag i dag bruker jeg denne kurven som en type aktivitetsleke. Det jeg gjerne gjør er å strø godbiter nedi kurven med leker, slik at han må greve og snuse etter dem. Når han er ferdig med dette er han gjerne rolig, men jeg lar kurven stå på gulvet. Fordi den står på gulvet, så oppdager han gjerne grisen for eksempel. Det lar han seg gire opp av, og hele poenget med at han skal roe seg ned blir borte. Min egen feil. I tillegg blir jo også verdien av lek borte, når jeg lar han ha tilgangen til den alene. Så fra dags dato er alle lekene, som kan gire opp Boris, flyttet til trenings-beggen hans. Jeg vil være den som kontrollerer når han skal leke eller ikke. Og ikke minst så vil jeg at leking skal gå via meg. På den måten kan jeg også trene på det å sette grenser for når det er greit å lek og ikke. Dersom han har lekene tilgjengelig hele tinden så får jeg ikke mulighet til å gjøre dette. Han vi tror at det er lovt å ha full fest hele tiden.
Med det sagt, så ønsker jeg å avslutte med å si at motet vårt er litt høyere nå. Jeg har fått bekreftet at Boris sin oppførsel er helt normal, og at det finnes verktøy for å håndtere det. Det vanskeligste blir nok å endre på hvilke aktiviteter jeg gjør med Boris. Det jeg er glad i å gjøre er å gå en tur i skogen og trene lydighet. Trene lydighet kan jeg gjøre, men de lange rolige spaserturene i skogen kan jeg se langt etter for øyeblikket. Boris takler det ikke. Han blir urolig i hodet, og vet ikke hva han skal gjøre med seg selv. Selvsagt er det veldig trist for meg at det blir slik, men jeg kan trøste meg med, at det blir bedre. Vi finner en måte å løse dette på.
Det er ekstremt vanskelig å holde motivasjonen oppe, når det føles ut som at jeg sklir lengre og lengre unna Boris. Jeg er så utrolig glad i den lille gullgutten vår og vill han alt godt. Fornuften i meg sier at dette kommer til å gå fint. Jeg har folk rundt meg som vet hva de snakker om, og som kommer med gode råd og erfaringer. Det er bare så trist at Boris oppfører seg slik. Tiden leger alle sår, men når man er midt oppi det, så føles det ut som at ingenting hjelper. Søvnløse netter er det mange av og jeg skal innrømme. Tårene har trillet myyyyyye.
Jeg vet, nå syter jeg sikkert veldig. Det er sikkert ekstremt mange som sliter med dette, så jeg er nok ikke alene. Også visste jeg jo at det kom til å bli utfordrende å trene en Boxer, så det kom ikke helt ut av det blå. Men jeg skal være ærlig på det. Jeg trodde ikke dette skulle være en av utfordringene vi skulle støte på. Men selvgjort er velgjort som de sier. Vi må bare stå i det. For det er IKKE SNAKK OM at jeg gir opp Boris. Han er lille baby.
I ettermiddag er det valpekurs. Forhåpentligvis får vi noen svar da. Jeg håper han viser denne atferden der, slik at kursleder får se det i live action. Jeg vet ikke hva mer jeg skal si. Vi får prøve å holde motet oppe, og fokusere på de gode stundene og øktene. Heldigvis er han ikke helt borte. Vi har kontakt ellers, men bare IKKE på tur. Der mister han hodet.
Takket være en superhyggelig melding fra kursleder på valpekurset, så ble vi gjort oppmerksom på at Boris muligens kunne være overstimulert. Fram til dagens dato har jeg vært bekymret for det motsatte, hvilket er at han kunne være understimulert. Hennes tanke var at Boris antagelig kan få veldig mye inntrykk i løpet av en dag. Det gir jo veldig mening, med tanke på at vi bor i byen. Selv en enkel luftetur for å tisse gir Boris MASSE inntrykk og stimuli. Hun videreformidlet at hun hadde erfaring med denne typen atferd hos en unghund som også bor i byen. For denne hunden hjalp det å trappe ned på treningen/mengden stimuli. Jeg respekterer hun jeg fikk meldingen av, så om hun gir råd, så hører jeg etter. Etter at jeg fikk denne meldingen, var jeg kjapp på å søke opp ”overstimulert valp” på google. Det første som kom opp, var;
“Det kan være vanskelig å vite om en valp er overstimulert. Noen blir synlig trøtte, andre blir bare enda mer aktive. Ofte vil man merke at den begynner å bite ekstra i hender, hår og det meste annet den kommer over, og den biter ofte hardere”
Kremt kremt…. det beskriver Boris ganske godt. Han ser bare ut til å få mer og mer energi etter hvert som vi trener. Deretter biter han etter både hender, føtter og det han generelt sett får tak. Boris er overstimulert!!
Grunnen til at dette har skjedd, er min egen feil. Jeg har vært opptatt av å være proaktiv i treningen, og derfor ta tak i ting før det blir et problem. I tillegg er hund hobbyen min. Jeg elsker å trene hund, lære om hund, se på hund, se framgang og ikke minst føle at jeg mestrer noe. Men tydeligvis kan det bli for mye av en god ting. Løsningen på dette problemet er selvsagt ikke å slutte å trene med Boris. Om jeg slutter å trene han, vil jeg nok få andre problemer. Unasett, det jeg må gjøre er å strukturere treningsøktene litt bedre og holde dem kort og konkret. Jeg må lære Boris bedre å kjenne og ikke tvinge han med på tur bare fordi jeg tenker det kan være koselig. Ser jeg at Boris vill sove, så MÅ han få sove. Den ekstra turen i parken trenger han ikke.
Aktivitetsmengden denne formiddagen var perfekt. Han virket helt fin og hoppet eller bet ikke. Han var ikke så ivri på å gå tur ute, men supergira på å trene triks inne. Han var den godgutten jeg kjenner og er så UTROLIG glad i.
Dette snudde dramatisk når vi kom ut i skogen. Det var nesten som om han ble en helt annen hund. Jeg kjente ikke Boris igjen. Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal si eller skrive. Jeg blir bare så utrolig lei meg. Fornuften i meg sier at jeg må gi dette tid, men akkurat nå vill jeg bare gi fra meg hele BISJA. Jeg vet han er valp/unghund, at tennene klør og at hormonene er i sving. Kanskje jeg må unngå turer i skogen en liten periode, da dette som oftest skjer der. Jeg vill jo ikke lage dette til en vane. Jeg vet ikke!!
