Takket være en superhyggelig melding fra kursleder på valpekurset, så ble vi gjort oppmerksom på at Boris muligens kunne være overstimulert. Fram til dagens dato har jeg vært bekymret for det motsatte, hvilket er at han kunne være understimulert. Hennes tanke var at Boris antagelig kan få veldig mye inntrykk i løpet av en dag. Det gir jo veldig mening, med tanke på at vi bor i byen. Selv en enkel luftetur for å tisse gir Boris MASSE inntrykk og stimuli. Hun videreformidlet at hun hadde erfaring med denne typen atferd hos en unghund som også bor i byen. For denne hunden hjalp det å trappe ned på treningen/mengden stimuli. Jeg respekterer hun jeg fikk meldingen av, så om hun gir råd, så hører jeg etter. Etter at jeg fikk denne meldingen, var jeg kjapp på å søke opp ”overstimulert valp” på google. Det første som kom opp, var;
“Det kan være vanskelig å vite om en valp er overstimulert. Noen blir synlig trøtte, andre blir bare enda mer aktive. Ofte vil man merke at den begynner å bite ekstra i hender, hår og det meste annet den kommer over, og den biter ofte hardere”
Kremt kremt…. det beskriver Boris ganske godt. Han ser bare ut til å få mer og mer energi etter hvert som vi trener. Deretter biter han etter både hender, føtter og det han generelt sett får tak. Boris er overstimulert!!
Grunnen til at dette har skjedd, er min egen feil. Jeg har vært opptatt av å være proaktiv i treningen, og derfor ta tak i ting før det blir et problem. I tillegg er hund hobbyen min. Jeg elsker å trene hund, lære om hund, se på hund, se framgang og ikke minst føle at jeg mestrer noe. Men tydeligvis kan det bli for mye av en god ting. Løsningen på dette problemet er selvsagt ikke å slutte å trene med Boris. Om jeg slutter å trene han, vil jeg nok få andre problemer. Unasett, det jeg må gjøre er å strukturere treningsøktene litt bedre og holde dem kort og konkret. Jeg må lære Boris bedre å kjenne og ikke tvinge han med på tur bare fordi jeg tenker det kan være koselig. Ser jeg at Boris vill sove, så MÅ han få sove. Den ekstra turen i parken trenger han ikke.
Aktivitetsmengden denne formiddagen var perfekt. Han virket helt fin og hoppet eller bet ikke. Han var ikke så ivri på å gå tur ute, men supergira på å trene triks inne. Han var den godgutten jeg kjenner og er så UTROLIG glad i.
Dette snudde dramatisk når vi kom ut i skogen. Det var nesten som om han ble en helt annen hund. Jeg kjente ikke Boris igjen. Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal si eller skrive. Jeg blir bare så utrolig lei meg. Fornuften i meg sier at jeg må gi dette tid, men akkurat nå vill jeg bare gi fra meg hele BISJA. Jeg vet han er valp/unghund, at tennene klør og at hormonene er i sving. Kanskje jeg må unngå turer i skogen en liten periode, da dette som oftest skjer der. Jeg vill jo ikke lage dette til en vane. Jeg vet ikke!!
Ingen dager er lik. Det har jeg bare fortsette å erfare etterhvert som dagene har gått. Lørdag den 6. juli fikk jeg virkelig kjenne på dette. Boris var et mareritt uten like. Dagen startet helt greit. Jeg sto opp ca 06:30, min kjære dro på jobb og Boris lo å sov til klokken nærmet seg 13:00 ca. Da kom min kjære hjem. På den tiden hadde jeg rukket å gjøre litt husarbeid, sprunget 15 km på mølla og gått i dusjen. Vanligvis er Boris sammen med meg på disse aktivitetene. Han ligger vanligvis framfor mølla, vandrer etter med når jeg bretter klær osv. Men ikke idag. Sånn sett så er det jo bra at han blir mer selvstending, men det er uvant. Uansett, når Boris først våknet, så begynte alt å bare gå nedover.
Det som var casen var at Boris ikke ville la buksebeina våre være. Denne lørdagen hadde vi noen æren i byen, så vi tok Boris med oss i bilen. For å komme oss til bilen, så er vi nødt å gå ca 4-5 minutter. Når vi ankom bilen så forsøkte jeg å trene litt med Boris. Det for å gi han litt stimuli før han måtte ligge litt i bilen. Det jeg tror skjedde med Boris var at han var så full av stress i utgangspunktet at han ikke greide å samle seg selv. Det som er , er nemlig at han fikk bære leken sin ned til bilen, hvilket medførte at han lekte litt med den underveis. Å gå i en travel by = stress. Å leke med leken = stress. Å oppleve å måtte jage leken når vi ankom bilen. Det fordi vi var så dum å kaste den = stress. Hodet til Boris var fullt av stress. Hvordan kan jeg tro at han skal kunne roe ned å trene med meg da. Jeg gjorde et godbitsøk før jeg begynte å trene, men det var ikke nok. Det jeg skulle ha gjort var å bare droppe treningsøkten og gjøre enda flere godbitsøk. Han plukket jo bare med seg dårlige erfaringer. Vi begge opplevde en overstresset umulig Boris. Han hoppet og styrte og det var helt UMULIG å få kontakt med han. Det gikk faktisk så langt at han hoppet opp og bet min kjære i ræva. Haha, det er lovt å flire litt, men offff. Det er jo overhode ikke bra at det går så langt. Heldigvis roet han seg etterhvert. Jeg fikk gjort noen godbitsøk og avsluttet med å gjøre noen triks han kan veldig godt. Jeg måtte avslutte med noe bra. Jeg har hørt fra, jeg tror det var Maren Teigen, at det er lurt å avslutte med noe hunden mestrer. Det fordi det er det hunden husker. Sååå, det var nu baktanken med det.
Dagen fortsatte og vi gjorde de ærene vi måtte. Når jeg trodde at alt skulle bli bedre så oppsto de noe som jeg er ekstremt redd for skal påvirke Boris til det negative. Når vi var på senteret for å plukke opp noe greier på apoteket, gikk bilalarmen av i bilen vår. Det som hadde hendt var at bilen hadde blott låst med et uhell. Vi kjører Volvo, så det som skjer er at , dersom vi låser bilen, så går sirenen av dersom noe beveger seg inni bilen. Inni bilen lo Boris. Bilen ble låst. Og etter 5 minutter gikk sirenen av. Heldigvis hørte jeg sirenen og skjønte med en eneste gang at det var min bil. Jeg raste ut, men var ikke rask nok. Ved første øyekast, så det ikke ut til at Boris hadde blitt påvirket overhode, men jeg er ikke sikker. Med tanke på hva som skjedde senere den ettermiddagen, så er jeg redd for at det kan ha tuklet med hjernen hans. Gjort han redd eller noe. Jeg vet ikke. Kanskje jeg overreagerer, men jeg er så redd for å gjøre Boris usikker og engstelig. Han ble jo mest sannsynlig skremt og kunne ikke flykte noen steder. Senere den dagen dro vi en tur i Kirkeparken. Her var han relativt grei. Han hoppet og styrte litt, men det var overkommelig. For meg virket det ikke som at han hadde blitt påvirket av bilalarmen. Dette var i starten av økten. Jeg fikk kontakt med han her, men han var ikke 100% Vi gjorde litt lydighetstrening, øvde litt på innkalling, før vi så gidde oss. Etter det dro vi hjem, hvor vi så gjorde litt hverdagslige gjøremål + litt montering av rullegardiner. Boris fikk med andre ord ikke sovet noe på den tiden.
Når klokken bikket 17:30 så måtte min kjære tilbake på jobb. På det tidspunktet så hadde vi vært hjemme i ca 1 t 40 min. Boris hadde ikke fått sovet et eneste minutt. Hvorfor måtte jeg på død og liv på tur da. Jeg tror nok ikke jeg tenkte på Boris sine behov der og da, men mest mine egne. Jeg vill på tur, men Boris var sliten og trengte hvile. Det var veldig tydelig når jeg tok han i bilen for å dra. Han sovnet med en eneste gang. Når vi kom til Håkvikskogen(der vi skulle gå tur) kledde jeg på han langlinen. Han ville ikke gå. Han satt seg ned vær 10 -ene meter. Men jeg presset på. Etter bare 100 meter begynte hoppingen og bitingen. Han låste seg helt. Jeg fikk ikke kontakt. Ikke en gang karbonader fungerte. Å avlede med leke eller noe annet fungerte heller ikke. Etter 500 meter gidde jeg rett og slett opp. Jeg hadde forsøkt alt jeg visste om at jeg kunne gjøre. Han sluttet ikke å hoppe og bite uansett hva jeg gjorde. Han knurret, best etter godbitposen, armene, skoene og t-skjorte kanten. Hode til Boris hadde forlatt jorden, og det var virkelig vondt å se. Jeg vente om og gikk tilbake mot bilen. Da ble det fart i han. Det var tydelig at han ville til bilen. Men hoppingen tok ikke slutt på vei tilbake. Den var ikke like ille, men likevell. Den stoppet ikke før jeg var 100 meter fra bilen. Da roet han seg. Jeg sørget for å rose han masse når han bare gikk ved siden av meg uten å verken hoppe eller bite. Jeg satte han i bilen og borte var han. Han sloknet med en eneste gang. Jeg var hjemme rundt 19:00. Siden den tid har Boris sovet, spist og vært ute å tisset.
Det er søndag den 07.juli, og klokken er 12:00 når jeg skriver dette. Boris ligger ennå å sover. Han har sovet i ca ett sett siden klokken 23:00 i går kveld. Det er vanligvis helt normalt at Boris sover lenge om dagene, men jeg er litt bekymret. Er det bare tennene som plager han, har han vondt noen plasser, ble han påvirket av bilalarmen eller er han bare Boxer. Jeg har fått kommentarer på at dette er slik Boxer-rasen og valper generelt sett kan være, men så ille?? Er det normalt? Det jeg tenker er at Boris mest sannsynlig bare var veldig sliten i går, men jeg vet ikke!
En faktor jeg tror kan ha veldig mye å si er at jeg kanskje ikke var helt i slaget. Hunder plukker opp dersom vi ikke legger hele oss inn i hundetreningen. Jeg var antagelig litt engestelig og frustrert før vi gikk ut døren første gang denne lørdagen. Belønningene kom kanskje ikke fra hjerte slik den vanligvis gjør. Jeg hadde mye ting jeg skulle rekke å få gjort denne dagen og hadde litt tidsklemme på klokkeslett også. Min egen feil. Dette plukker sikkert Boris opp. For øyeblikket leser jeg en bok skrevet av Maren og Jørgen Teien Rørvik. Denne heter Best sammen: Det usynlig båndet mellom deg og hunden din. I boken sier de at det er lite tvil om at du kan tenke en hund dårlig ved å tenke deg selv dårlig. Det er mulig å bryte hunden ned ved å sende feile signaler. Om man eksempelvis over lang tid har frustrert seg over at hunden trekker i båndet, så vil den irritasjonen påvirke ikke bare relasjonen mellom hund og eier, men også hunden isolert sett. Det blir til et selvforsterkende problem at hunden opplever at man er missfornøyde med den. Slik er det sikkert med meg og Boris. Jeg frustrerer meg veldig over denne hopping og bitingen på tur. Så det har blitt til at jeg tenker på den før jeg overhode har dratt på tur. DET ER IKKE BRA. Det er derfor jeg vil ta tak i det NÅH! Det før relasjonen vår er brutt helt ned. Løsningen som blir fremstilt i boken er ganske enkel men samtidig utrolig vanskelig. Jeg må jobbe med meg selv. Jeg må trene tankene mine og med det være bevist i hundetreningen. Når jeg nå skal dra på tur, så er jeg nødt å tenke godt om Boris. Ikke konstant tenke, åhh, nå blir han å hoppe og bite, men heller: <<Han er den beste hunden i hele verden, og kan få til alt>> Det har jeg en vei å gå, men dette skal jeg klare. Jeg har opplevd så mye drit i livet, så dette skal jeg får til. Dagen var nok skikkelig drit denne lørdagen, men fra nå av blir det bare å gå oppover.
Hovedgrunnen til at han er som han er handler jo selvfølgelig ikke bare om meg. Han er i 5-7 måneders fasen, hvilket betyr at han er midt i den første kjønnsmodningen. Jeg har jo hørt mange plasser at valper har en tendens til å bli ulydige men…? Uansett, det vi skal kjøre på med nå er konsekvent trening, mye positiv forsterkning, kontakt og legge inn litt mer vile. Vi skal, med bakgrunn i råd fra kursleder på valekurset legge inn godbitsøk på steder hvor vi ser han mister hode. Ikke la han leke med seg selv på tur. Lek skal gå gjennom oss på tur. Tror det blir å hjelpe Boris til å kontrolere stresset.
SNAKKES i neste innlegg<3
Forhåpentligvis har jeg fått noen svar og resultater da.
Etter onsdagens valpekurs har jeg tenkt mye på det med kontakten mellom meg og Boris. Jeg har selvsagt skjønt at det er viktig å ha en god kontakt, men enda viktigere er det kanskje med Boris. Tidligere la jeg fram problemstillingen vi har med at Boris hopper og biter etter oss når han kjeder seg, eventuelt er overstimulert. Kontakt har vist seg å være svaret på utfordringen. Det jeg har sett er nemlig at dette tullet han driver med går hardere ut over min samboer enn meg selv. Han trener nemlig ikke like mye med Boris som jeg gjør. Antagelig er nok det min egen feil. Hundetrening er min lidenskap og hobby, så jeg bruker selvsagt mye av fritiden min på det. Hva min kjære angår, så har han nok et helt annet forhold til hundetrening. Han sitter gjerne og ser på eller gjør noe helt annet mens jeg holder på. Det gjør meg ingenting, men konsekvensen av dette ser vi på Boris. Vi begge merker at Boris hører myyyye bedre på meg enn på han.
Han sier det ikke gjør noe for han at jeg tar styringen, og at hundetrening ikke er hans greie meeeeen… Jeg tror nok det må bli hans greie om vi skal få bort den tullfæren hans. Noe som er så fint, er at vi fikk tips om noen veldig enkle øvelser, som bygger på akkurat dette med kontakt, på valpekurset. Øvelser som min kjære fint kan gjøre litt nå og da på dagen. Jeg vet at han ikke kommer til å være like entusiastisk i hundetreningen slik som meg selv. Og det er greit!! Vi er forskjellig. Alle kan ikke være hundetrenere, men vi alle må gjøre en innsats for å gi hunden det livet den trenger og fortjener.
Du leste sikkert overskriften kan jeg tro. Boris trenger en leder og ikke en sjef. Det jeg legger i det er at jeg som eier skal legge til rette for at Boris lykkes. Min oppgave er med det å forsterke positiv atferd og jobber proaktivt for å forhindre dårlig atferd. Når jeg sier jobbe proaktivt for å forhindre dårlig atferd, så innebærer det at jeg tar tak i problemet før det oppstår. Nå har vi merket at Boris hopper og biter etter jakkearmer ol. Da er det på sin plass at vi NÅH går inn og forsterker den positive atferden vi ønsker han skal gjøre i stedet. Eksempelvis er det og foretrekk at han setter seg ned i skogen og går på plassen sin når han er hjemme. Selvsagt får vi ikke til dette dersom Boris ikke har kontakt med oss. Jeg ser på hundetrening som å bygge et hus. Vet rar sammenligning, men… uansett. Når du bygger et hus må du starte med grunnmuren. I vårt tilfelle er det kontakt. Dropper man dette steget, og bare kjører på videre, så vil huset falle til slutt. Jeg kan jobbe så mye jeg vill med at boris skal sitte, ligge, gi lapp, trykke på en knapp, bamse ol. MEN om kontakten ikke er det, så vil han gjøre en repetisjon, før han så kjeder seg og begynner å hoppe og bite etter med. Fordi for han blir jeg bare en leke og ikke en leder. Fordi at jeg har jobbet med denne grunnkontakten med Boris, så går det relativt fort å få kontakt når han ”mister hodet”, men for min kjære!!! Offff!! Jeg får så vondt i meg når jeg ser at Boris ikke responderer like godt. Jeg vet jo hvor glad Glenn er i Boris. Og ikke minst hvor glad Boris er i han. Saken er bare at Boris jah??? MISTER HODET!! Denne grunnmuren, i form av kontakt, er ikke like sterk i deres relasjon. Og akkurat det må vi jobbe med. Jeg må jobbe med meg selv, i form av at jeg lar Glenn trene med Boris. Og Glenn må jobbe med kontakt med Boris. Enkel løsning på et problem som er meget tydelig for samfunnet rundt.
På den andre siden. Det er kanskje dumt at jeg skriver dette, men jeg liker at vi har litt utfordringer med han. Jeg liker å ha et problem, for så å løse det til slutt. Man kjenner litt på den mestringsfølelsen. Det uavhengig av om jeg får hjelp fra andre eller ikke. Jeg tenker litt sånn. Hadde det å trene en Boxer vært lett, så hadde alle gjort det. Og det å få hjelp og veiledning fra andre ser jeg på som en styrke. Å innrømme at jeg ikke kan alt var vanskelig for meg før. Jeg slet kanskje med det flink pike syndromet som alle snakker om. Hvilket bare var noe tull. INGEN kan være 100% hele tiden. Og det er ikke jeg heller. Jeg har mine utfordringer med Boris. De er jeg åpen om. Ærlighet varer lengst og gjør at man kommer seg enda lengre. Jeg er så takknemlig for at jeg har flinke folk rundt med som enten kjenner Boxer-rasen eller som jobber med hund på fulltid. Uten de så er jeg ikke sikker på om jeg hadde funnet ut hvordan vi skulle ha løst denne utfordringen.
Så nå fremover skal jeg, Boris og min kjære bare jobbe på. Jobbe på for å gi Boris det livet han fortjener. Et liv hvor han ikke trenger å miste hodet så ofte. Et liv hvor han kan støtte seg enda mer til oss enn hva han gjør den dag i dag. Han trenger hjelp med stresset og vi SKALL hjelpe han. Jeg betaler gjerne store summer for at det skal skje. Penger kommer og går, men det finnes bare en GODGUTT med navn BORIIIIIIS <3
Gårsdagens valpekurs var utrolig interessant. Hovedtematikken på teoridelen omhandlet hundespråket, mens den praktiske baserte seg på kontakt. To ekstremt spennende og viktige temaer å ha kunnskaper om.
Særlig viktig er hundespråket. Innledningsvis bet jeg meg merke i at en av hovedgrunnene til å kunne noe om hundespråket omhandler sikkerhet. Da særlig sikkerhet for andre og deg selv. Til nå har jeg bare tenkt at det er viktig å vite for å kunne trene hunden i ulike situasjoner, men… det innebærer så mye mer enn det.
Forstår du hundespråket er sanssynligheten for å få en agressiv hund eksremt liten. Saken er nemlig at, dersom du forstår hundestråket, så forstår du kanskje litt mer om hvorfor hunder blir agressive i utgangspunktet.
Hundespråket
Kurset hjalp meg virkelig til å forstå hvorfor mange “småhunder” eksempelvis utagerer. Det mot fremmede, men også egen eier og familie. Kort oppsummert så handler dette om at hundens dempede og tydelige signaler har blitt ignorert eller oversett. Kursleder forklarte dette gjennom en pyramide. Under ser du en liten illustrasjon.
Dempede signaler:
Nå blir jeg ikke å greie å gjenfortelle det nøyaktig slik kursleder fortalte det, men jeg vil forsøke ut fra hva jeg skjønte. Slik jeg forsto det så sender gjerne hunden ut dempende signaler når det oppstår situasjoner den finner ubehagelig. Deriblant snuteslikk, gjesping, snu seg vekk, snuse på bakken ol. For å illustrere dette, trakk kursleder fram en av sine egne hunder under behandling av en sår pote. Det vi så var en middels stor hund som satt rolig og pent, samtidig som at den lot eier håndtere poten. På lik linje så vi tydelige snuteslikk. Hund godtok situasjonen, samtidig som at den syntes det var litt ukomfortabelt. Den likte det ikke, men tolererte det i denne settingen.
Tiltak:
Om hunden så begynner å gjøre tiltak, kan det gjerne bety at den forsøker å unngå situasjonen. Eventuelt undersøke og kartlegge hva den skal gjøre. Her ble det lagt fram et eksempel hvor en liten hund ikke ønsket å komme til eier. Det fordi den hadde erfart at dersom den gjorde det, så ville eier bøye seg over den og plukke den opp. Hvilken den oppfattet som ubehagelig og skummelt. Det vi så på videoen var at hunden eksempelvis gikk til en annen person eller snuste rundt. Hunden forsøkte å løse situasjonen selv og med det unngå situasjonen hvor eier ble å plukke den opp.
Tydelige tegn, Avstandsøkende signaler & Bitt
Eksempler på tydelige tegn kan være at hunden stivner, veiver med blikket eller bjeffer på gjenstanden eller personen. Noe som er særdeles viktig å merke seg er at overgangen fra tydelige tegn, avstandsøkende signaler og tiltak er veldig kort. Dersom hunden eksempelvis stivner, forsøker å lene seg bort fra situasjonen, så går det ganske kort tid før den, begynner å flekke tenner og knurre og til slutt biter til. Å lene seg bort eller veive med øynene kan være tydelige tegn. Å knurre eller løfte leppen kan være avstandsøkende signaler. Og tiltak vil da være at den biter til.
Hendelse Chila – Bichon Frise 1 år
I den forbindelse har jeg faktisk et eksempel fra en situasjon jeg har opplevd selv, men min tidligere Bichon Frise Chila. Merk: hun lever ennå i beste velgående og er blitt hele 9 år. Uansett, det som skjedde var at vi var på tur sammen med mine onkler og onkelunger. Chila er ikke veldig glad i å bli dullet og kost og det respekterer vi. Dette er veldig uheldig med tanke på hvor søt og liten hun er. Det som hadde skjedd flere ganger på den turen var at Chila hadde trukket seg unna barn for å få være i fred. Vi hadde i tillegg informert både foreldre og barn og at Chila ikke hadde lyst til å bli koset med. Selvsagt var det en av disse barna som ikke greide å respektere dette. Foreldrene så ikke ut til å bry seg, og barnet ville ikke høre på oss. Det som til slutt skjedde var at et av barna braste bort til Chila bakfra. Chila satt i det øyeblikket og spiste på, jeg husker ikke, en pølsebit. Chila skvatt og forsøkte å trekke seg unna. Hun tok med seg pølsebiten og la seg ned et annet sted. Barnet tok ikke hintet og raste mot Chila i neste sekund. Chila slapp pølsebiten og knurret. Barnet bøyde seg ned for å plukke den(pølsebiten) opp. Og da fikk Chila nok. Hun røsket tak i jakkearmet det barnet. Ingen bitt, men en tydelig advarsel. Signalene Chila hadde sendt ut var SÅ tydelige, men det ble ikke respektert. Alt dette skjedde på under et minutt. Nå skal det sies at det antagelig var en kombinasjon av tre ting. For det første så er Chila overhodet ikke glad i å bli koset med. Hun syntes på den tiden at fremmede var skummelt. Og hadde og har ennå litt ressursforsvar.
Det som frustrerer meg så er at jeg ikke var nært nok til å ta barnet før han sprang mot henne den første gangen. Og at jeg ikke hadde kunnskapen jeg har i dag. Dersom jeg skulle trent Chila i dag, så ville jeg ALDRI satt henne inn i en slik situasjon igjen. Det samme angår Boris. Det at jeg nå, i enda større grad, en klar over hvilke tegn jeg skal se etter, vill gjøre hverdagen så mye bedre for Boris. Jeg kan nå unngå å sette Boris inn i situasjoner han ikke vil være i. Jeg gjorde det ikke før heller, men nå har jeg enda bedre kunnskap om de bittesmå tegnene jeg kan se etter. Nå skal det sies at de tegnene jeg nevnte ovenfor ikke nødvendigvis betyr at hunden ikke liker situasjonen. Man må selvsagt se på hele bildet. At hunden gjesper etter at den har våknet er eksempelvis normalt. Men dersom den begynner å gjøre det mye sammen med andre hunder, mennesker eller gjenstander, så må vi følge med, og eventuelt, om nødvendig, gjøre tiltak.
Jeg er så takknemlig for at dette var temaet på gårsdagens (03.07.2024) valpekurs. Dette var noe jeg absolutt trengte å høre, uten at jeg visste det. Jeg tror dette blir temaet i dagens innlegg, så får vi se hva morgensdagen bringer. Kanskje litt om kontakt. Du får vente å se.
Boris er nå blitt hele 5 måneder og er dermed ennå i fasen hvor han feller og får nye tenner. Valpebitingen er noe vi har slitt ekstremt med. Heldigvis begynner ting å roe seg, men vi er ikke ferdig med valpetullet ennå. Vår store utfordring med Boris er at han ”KLIKKER PÅ TUR”. Da snakker jeg tur i skogen. I byen har det blitt mye bedre, men det handler veldig om hvordan vi har løst utfordringen der. Det kommer jeg litt tilbake til senere.
Det som vanligvis skjer i skogen, spesielt når han er løs, er at han blir urolig i kroppen. Merk: det hender også når han er i bånd. Han begynner å småhoppe litt, før han så ”angriper” oss. Det han gjør er at han hopper opp og forsøker å ta tak i jakkearmen eller skjorte-kanten. Får han ikke tak i noen av de delene, så går han etter buksebena. Det jeg legger merke til er at kroppsspråket hans forteller at dette er lek. Jeg har lekt MYE med Boris. Han logrer vanligvis høyt med halen, hopper rund og lager en form for knurrelyd. Slik er han også når han hopper etter buksebena våre. Jeg skjønner at dette bare er en type lek for han, men for oss er det ikke spesielt morsomt, som du sikkert skjønner med tanke på dette innlegget.
Dette skjer vanligvis bare når vi er i skogen. På turene vi går i byen, så har vi funnet metoder for å forhindre at det skjer i utgangspunktet. Jeg er nemlig ekstremt observant på hvordan Boris oppfører seg i by- omgivelser. Det med tanke på at han ennå trener på å gå pent i bånd og passeringer. Det som vanligvis skjer, er at han begynner å bli litt urolig i båndet. Urolig i form av at han småhopper litt, eller retter oppmerksomheten mot noen annet. Han går eksempelvis ved siden av meg, før han så gjør et miniatyrhopp. Løsningen på tilfellene i byen er at jeg ber han om å sitte. Av og til ber jeg han om å ligge også, eller eventuelt gjøre et godbitsøk. Å snuse på bakke og spise godbiter er nemlig tiltak som reduserer stress (Tema på valpekurs). Slik jeg ser det, skjer dette fordi Boris blir stresset. Han vet ikke helt hva han skal finne på, så det blir rett og slett for mye for det lille hjernen å takle. Det han ender opp med å gjøre er med det, det første som faller han inn. Hvilket har vært å hoppe og bite etter oss dessverre.
Dette problemet har vi også hatt hjemme, men der har det løst seg ganske fint. Det vi har lært han, er at han skal gå på plassen sin dersom han ikke vet helt hva han skal gjøre. Han har nemlig erfart at dersom han går dit, så får han godbit og oppmerksomhet. Veldig enkel logikk bak akkurat denne handlingen. Hunder vill alltid gjøre det som gagner dem. Dette kan man spille på under inntrenging av nye ferdigheter ol.
Samtidig kan dette også få oss til å forstå hvorfor Boris hopper og biter etter oss på tur. Under inntrenging av for eksempel ”På plass” så får han en godbit, hvilket er en belønning. I et tidligere innlegg nevnte jeg at det finnet flere former for belønning. Godbit, lek, ros/kost og til slutt, det hunden ønsker å gjøre selv. Det hunden ønsker å gjøre selv! Der har vi svaret. Boris har dessverre fått det for seg at, når han kjeder seg på tur, så lønner det seg for han å hoppe og bite etter oss. Det er gøy for han og han får oppmerksomhet. Drømmen for en hund. Et MARERIT for oss. Jeg har mange ganger tenkt ”FORFOR KAN VI IKKE BARE GÅ EN TUR I SKOGEN!!!!!”.
Løsningen på problemet:
I hjemmesituasjoner har vi fått løst dette ganske bra, men det er i skogen vi sliter. Når vi er to kan vi ganske enkelt avlede med at vi bytter på å ta han. Dersom det er jeg som tar Boris i første omgang, så ta min kjære samboer over dersom han begynner å hoppe på meg. Og motsatt. Dette forhindrer han i å praktisere dårlig adferd. Vi har absolutt ikke lyst til at dette skal bli en uvane han praktiserer mye. Det hunder gjør mye av blir de nemlig veldig gode på. Dette gjelder alt! Bjeffing, hopping, tigging osv.
Uansett, det er ikke alltid jeg får med meg min samboer på tur. I slike tilfeller er jeg alene om saken. Nå skal det nevnes at dette problemet ikke oppstår når jeg går tur sammen familie eller andre venninner. I slike tilfeller er det så mye som skjer rundt, at Boris ikke rekker å ”skjede seg”. Jeg trener normalt sett mer med han når vi er sammen med folk. Det fordi jeg vill han en rolig og behersket hund i møte med andre. Der jobber vi også en del. Han blir lett overivrig, men klarer til slutt å hente seg inn, med litt hjelp fra meg selvsagt.
Med det sagt, så er turene alene de mest problematiske, som du sikkert har skjønt. Det som har fungert til nå er å bli helt passiv og vente til han roer seg litt ned, før jeg så ber han om å sitte. Dette fungerer det fleste gangene. Om det fungerer eller ikke avhenger av om jeg og min samboer greier å forholde oss rolig i situasjonen.
Vi er selvsagt mennesker vi også, så det hender at jeg mister tålmodigheten. Selvsagt gjør jo det situasjonen mye være. Det jeg gjør når jeg blir frustrert er at jeg forsøker å ”tvangskose” det vekk eller dytte han fra meg. ”Tvangskose” som i å holde han helt i ro. Med det stressnivået han har i kroppen på det tidspunktet på fungerer jo ikke det. Han vrir seg unna, knurrer og biter. Å dytte han unna er nok det dummeste jeg kan gjøre. Og jeg skal ærlig innrømme at jeg har gjort det. IKKE HARDT SVELVFØLGELIG! Men bare et puff 1/5 meter unna. For han oppfattes det som lek, hvilket gjør han enda mer gira. Med de tabbene gjort, gjerne etter hverandre, så har det alltid vert en ting som har fungert. Det er å bli passiv, stå rett opp og ned, snu ryggen til han og be han sitte når han har roet seg litt. Absolutt ikke gøy for han, men effektivt for meg. Det eneste er at dette bare fungerer dersom jeg forholder meg rolig. Og ikke bare jeg, men min samboer også.Det er ikke å legge skul på at jeg er mer interessert i hundetrening en hva han er, hvilket medfører at jeg ser hva som må gjøres i enkelte situasjoner mye fortere. Så min jobb blir ikke bare å lære meg selv å trene hund, men også å lære min samboer å trene hund. Det samtidig som at jeg må passe på at ingen bedrevitende idioter på gata duller med Boris uten mitt samtykke. Off, det er en annen utfordring.
Med alt det tatt i betraktning så tror jeg det er på tide å avrunde dette innlegget. Livet med Boxer er ikke en dans på roser. Selv om alt ser rå rosenrødt ut på Instagram eller Facebook, så er det ikke alltids det. Boris sliter per i dag med at han ikke greier å takle stresset på tur. Han trenger arbeidsoppgaver hele tiden. Vi jobber hver dag med å gi han det beste livet han kan få, men det betyr ikke at han kan gjøre som han vill. Fremover vil vi komme til å nå ut til folk med erfaring. Folk som har hundeatferd som fagfelt. Det er nok det eneste rette å gjøre. Boris fortjener det. Jeg har ikke nok kunnskap til å vite at det vi gjør nå er rette. Det trenger jeg bekreftelse på fra en proff. Dere hører sikkert fra meg når jeg har fått innspill på dette temaet.
Del gjerne erfaringer du har rundt dette temaet. Jeg håper at vi ikke er de eneste som sliter med dette.
Helgen 28 til 30.Juni.2024 tok jeg og min kjære oss en tur til Svolvær på en liten kjærestetur. Selvfølgelig tok vi med oss den lille Pøbelfisen vår BORIIIIIIIS. Etter jobbtid på fredag pakket vi bilen og satte nesen mot Svolvær. Vi ankom ca kl 20:30, så vi tok oss god tid. Vi startet vell å kjøre ca 15:45. Hva kjøreturen angår, så skal jeg ærlig si at den var et mareritt. Ikke fordi Boris var vanskelig å ha med å gjøre, men fordi gradestokken viste temperaturer over 20 grader hele ettermiddagen og kvelden. Super aircondition i bilen + store mengder vann var det som reddet oss og Boris.
Tissepause i Gullesfjorden
Neste utfording fikk vi når vi ankom hotellet. Denne gangen tenkte vi å prøve et hotell vi ikke har ligget på tidligere. Scandic Vestfjord Lofoten. Tror det blir første og siste gangen. Rommene hadde ekstremt dårlig aircondition og var utrolig små og klaustrofobisk. Dette fikk Boris og vi kjenne veldig på første natten. På tross av at vi kunne ha vinduet på hvit gap, så hjelp ikke det noe på temperaturen på rommet. For utenom det, så er det ingenting å si på betjeningen og servicen på hotellet. Det var spott one.
Heldigvis sank temperaturen natt til lørdag. Skulle virkelig ønske det var bare det som skjedde. Vi fikk, i motsetning til fredag, BARE regn hele lørdagen. Å dra på Djevelporten eller Svolværgeita måtte vi derfor skrinlegge. Vi får ta det igjen i slutten av juli. På tross av det dårlige været, så fikk vi presset inn en tur langs de få gatene som er i Svolvær sentrum. Turen endte opp med det de kaller ”Fiskekona”. Det var en våt tur, med utrolig forfriskende. Når klokken nærmet seg 12, dro vi på Kabelvågmarkedet. Veldig koselig marked. Utrolig hyggelige mennesker. Om man vill oppleve skikkelig lofot-kultur, så er det plassen å dra. God stemning og sikkelig ”LOFOTEN”, om jeg kan si det sånn. Av erfaring, så ble ikke Boris med. Han lo trykt og godt å sov i bilen. Å ta han med inn på markedet hadde ikke vært uforsvarlig av oss. Turen til ”Fiskekona”, kombinert med enormt mange inntrykk i Svolvær sentrum, var nok mer en nokk for den lille Boxer-hjernen hans. Vi ønsker selvsagt ikke en overstimulert han heller. Og med tanke på at Boris fikk ekstremt lite søvn natt til lørdag, så var han i tillegg i manko på det. En trøtt valp er en umulig valp, hvilket vi ble påmint om på valpekurset.
Tur til ”Fiskekona”
Lørdags ettermiddag var som sagt preget av store mengder regn, så tiden mellom 15:00 og 18:00 brukte vi til å restituere og trene litt enkel lydighet litt her og der. Når klokken nærmet seg 18:00 sørget vi for at Boris var nok stimulert til å ligge i bilen alene. Det mens vi dro ut og spiste sammen med min kjære, hans far og farens samboer. Etter middagen dro jeg tilbake til hotellet med Boris, mens min kjære ble igjen. Hvilket var helt innafor for min del. Jeg elsker å ha kvalitetstid sammen med lille Boris. Føler han blir litt annerledes når han er sammen med bare meg. Litt roligere kanskje. Nå er det jo jeg som trener mest med han, mens min kjære kanskje er blitt litt mer kompis og lekekamerat. Jeg vet ikke. Å være sammen med BARE Boris var nu ihvertfall utrolig koselig. Spesielt koselig ble det når jeg så at han fant roen så fint på lørdagskvelden. Dette hadde nok mye med at temperaturen hadde sunket betraktelig. Det kombinert med at han hadde fått rett mengde stimuli og at vi hadde slått oss litt mer til ro selv. Fredagen var jo tross alt en varm og stressende dag for oss også. Dette merket han sikkert veldig godt. Uansett, kort oppsummert. Natt til lørdag gikk knirkefritt.
Boris på hotellrommet
Når søndags morgen kom, så var det ikke mye å legge fingeren på. Vi gikk en kort tur i sentrum før vi så pakket sammen og satte nesen hjemover. Det fordi min kjære samboer skulle på jobb senere den ettermiddagen. Kjøreturen hjem gikk som forventet. Boris er glad i å kjøre bil, men blir selvsagt urolig han også. Korte pauser med lek, lydighetstrening og sosialisering var fasiten på en rolig hund i bilen. Det grusomme fisen hans kunne vi imidlertid ikke få en stopper på. Det ble et rent gasskammer i bilen. Det kom sikkert av godbitene, så selvforskylt var det nok. Haha:D Han lever opp til sitt navn. PØBELFIS!
Alt i alt en grei helgetur til Svolvær. Selvsagt hadde vi våre utfordringer, men det løste seg greit. Utfordringer som temperaturen, dårlig vær og det at han leker med buksebena våre når han kjeder seg eller blir sliten. Men dette jobber vi oss gjennom. Det kommer nok et innlegg på akkurat dette med at han hopper og biter etter bukseben og jakkearmer.
Som konsulent er kan dagene fort bli litt ensom. Jeg jobber ekstremt mye hjemmefra og har derfor ikke så mye folk rundt meg om formiddagene. Jeg deltar selvsagt på en rekke teamsmøter, men det å snakke med folk over internettet blir overhodet ikke det samme som å møte folk fysisk. Heldigvis bor jeg i byen så å ikke se kjennfolk, eller folk generelt, er praktisk talt umulig.
Likvell, det er ikke altid jeg ønsker å småprate med fremmede. Fordi de venninnene jeg har gjerne har sine ting de holder på med, så blir det ofte slik at jeg gjør ting alene eller sammen med min kjære. Når min kjære må jobbe, så rømmer jeg ofte til fjells eller i skogen. Selvsagt er jeg ALDRI alene. Boris er altid med. Grunnen til at jeg er så utrolig glad for at jeg har Boris, er fordi han tar opp tiden min.
Han holder meg opptatt i løpet av dagen. I følge min kjære samboer så har jeg ”makk i ræva”. Jeg greier ALDRI å sitte stille. Om jeg sitter stille, så betyr det gjerne at jeg har hvert over aller fjell og fjorder først. Selvom jeg ikke har påvis ADHD, så kan jeg vedde på at jeg har det.
Uansett, poenget er at dersom jeg ikke har noe å drive dagene med, så har jeg lett for å miste meg selv og gå helt ned i kjelleren. Det er ikke noe tvil om at hunder gir oss bedre psyksik helse. Gjennom tunge tider er det ikke noe tvil om at Boris hjelper oss mer en hva et familiemedlem ville gjort. Dette kjenner ihvertfall jeg meg igjen i.
På en superstressende arbeidsdag, så vill jeg veldig skjeldent sette meg ned å snakke om det. Det jeg trenger er å gå en tur og flytte fokuset over på noe annet. Eventuelt, dersom hoften min slår seg vrag, så hjelper det altid å gå en rolig tur, trene, leke og ligge i sofa med Boris. Han er et lys i hverdagen. Den som syr sammen bitene, når alt raser sammen. Han hjelper meg og min kjære med å komme oss gjennom ting sammen og hver for oss. Han er vår lille reddende engen i form av en pøbelfis.
En liten milepæl i Boris sitt liv fant sted 26.juni.2024. Første dagen på valpekurs!! Kursholder Kristine Strøm fra Narvik hundesenter ledet oss på denne dagen gjennom tematikken vedrørende hundens behov, belønning og tankesett. Å oppsummere kurset vill jeg ikke gjøre her. Det med tanke på at det helhetlig sett er bedre å ta kurset hennes selv, også har jeg ikke gå god hukommelse. Likevel, det jeg vill gjøre er å raskt legge fram ting jeg bet meg merke i. Temaer som jeg fant interessant, og som vi må tenke enda mer på, når det gjelder treningen med Boris.
Det førte handlet om å definere og kartlegge hva som er viktig for oss i hundetreningen. Hva er det viktig at Boris er god på i forhold til hva vi skal bruke han til. Jeg tenker at jeg antagelig vill skrive ett innlegg om akkurat dette. Hvilket antagelig kommer ut førstkommende mandag (01.07.2024). Dette er nemlig noe jeg har tenkt på, men ikke nødvendigvis spesifisert veldig tydelig. Jeg vet hva jeg vill at jeg og Boris skal oppnå sammen, men jeg har ikke definert hva som er viktig for at vi skal komme oss dit. Dette må jeg gruble litt mer på. Uansett. Det neste temaet omhandler utfordringer på veien til målet. Jeg snakker selvsagt om å….
Kjenne sin egen hund og dens stress
Å vite når hunden er overstimulert eller understimulert er særdeles viktig. Det som skjer dersom vi bare pøser på med trening hele tiden er at stresset til hunden øker, hvilket medfører at hunden kan bli helt tullerusk I den forbindelse ble det påpekt at det å kjenne hunden sin godt er særdeles viktig. Noen hunder tåler mer stimuli enn andre. Dette er noe jeg merker veldig godt når jeg eksempelvis sammenligner Boris med min Labrador Theo. Boris blir ekstremt lett overstimulert. Mens Theo var litt mer mottakelig for alt. Jeg kalte han ofte for en sosial diamant. Han fikk liksom aldri nok av folk. Uansett, det som ofte hender med Boris, nå han er overstimulert eller understimulert, er at han begynner å bite oss i buksebena eller i båndet. I starten, når vi fikk han, så var det veldig vanskelig å se om bitingen i buksebena var fordi han var overstimulert/sliten eller fordi han bare var/er valp. Nå, når han begynner å bli større, så er det mye lettere å se tegnene på at han er sliten. Det som ofte hender er at han retter fokuset på noe annet enn oss. Energinivået er det samme, men konsentrasjonen er tapt. Vender vi ikke nesen hjemover da, så får vi en hund som biter oss i bena før vi rekker å si ”Menneskelig tyggeleke”. Jeg synes Kristine Strøm illustrerte og forklarte denne typen hendelse veldig fint. Jeg kan nok ikke forklare like bra meg jeg kan forsøke.
Graf viser øning i stress
Over ser du de forskjellige hendelsene som gjerne kan oppstå dersom man skal gå en tur midt i byen. Det som skjer når hunden eksponeres for alle disse forskjellige hendelsene, er at stresset bate øker og øker. Den røde linjen illustrerer dette. Dersom man bare fortsetter å kjøre på til man kommer hjem, så er hunden i besittelse av så mye stress at den ikke vet hva den skal gjøre. Resultatet av det er at den eksploderer på tur hjem eller når den kommer hjem. I den forbindelse er det vår jobb å hjelpe hunden med dette. Dette handlingsforløpet kan gjenspeile seg veldig i Boris for 1-2 måneder siden. Nå gikk vi ikke inn på så veldig mye om hundens stress og stress-signaler, men det ble nevnt enkelte tips for å redusere stresset på tur. Eksempler var å la hunden snuse, gi den noe å tygge på eller fjern hunden fra situasjonen. Dette er tiltak vi veldig ofte er nødt til å benytte oss av med Boris. En fjerte ting vi prøver å fokusere på er tidspunkt. På hvilken tid av døgnet er vi i parken. Dette avhenger veldig av dagen, men en regel er gjerne at vi ikke drar på de mest folksomme tidene eller dagene. Eksempelvis lørdag og søndags formiddag, eller rett etter skoletid. Dersom vi drar i parken på disse tidene, er det da viktig at vi; For det første er der en kort stund. For det andre unngår å la Boris hilse. Og for det tredje har med gode belønninger som er stressreduserende. Med andre ord ikke leke, men heller godbiter og/eller tyggeben.
Belønning
Dette bringer oss inn på en annen tematikk, som ikke bare er viktig generelt, men også for første kursdags praktiske øvelse. Jeg snakker da om belønning. Grovt sett var det fire former for belønning som kunne brukes i treningen. Disse var godbit, leke, ros eller kos og til slutt det hunden vill.
Former for belønning
Med ”det hunden vill” menes eksempelvis snusing på bakken. Ligge å snage på en pinne ol.
I den forbindelse kom det fram at hunden gjerne belønner seg selv mer enn vi tror. For eksempel når den bjeffer på en forbipasserende. For hunden er dette selvbelønnende fordi hundens ønske er å jage personen bort. Når personen har gått fordi legger hunden sammen handlingen med belønningen av å ha greid å få denne personen vekk.
Eventuelt, dersom man lar hunden dra seg bort til en fremmed. En fremmed som vill hilse, verd å merke. Hunden legger handlingen ”dra i båndet” betyr ”jeg får hilse på personen”. Det er egentlig veldig enkelt, men det er ikke alltid vi tenker over det som hundeeier. Jeg vet at jeg antagelig har latt Boris få dra seg bort til fremmede, hvilket det er slutt på fra og med NÅH. Fortsetter jeg å gjøre denne feilen, får jeg en tung hund som jeg ikke greier å holde igjen.
Teori i praksis
Slatretrening
Etter en meget innholdsrik teoridel beveget vi oss ut for å sette teori i praksis. Dagens praktiske øvelse var sladretrening og litt ro-trening. Sladretrening i seg selv er veldig enkelt, men samtidig uhyrlig viktig. Konseptet går ut på at hunden ser en annen person, du sier belønningsordet og hunden får godbit. Formålet med denne øvelsen er at hunden skal assosiere andre hunder, mennesker eller distraksjoner med at det skjer noe godt hos eier.
Når vi skulle øve på dette sammen med Boris på banen, så skjønte jeg selvsagt, før vi startet, at Boris kom til å trekke i båndet mot de andre valpene. Hvilket han gjorde uten tvil. Boris sin utfordring omhandler er passering av andre hunder. Det i tillegg til andre mennesker som, enten kommer dirkete til oss for å prate, eller som ser tar kontakt med han uten å spørre oss. Folk som eksempelvis strekker ut hånden eller sier ”ååååh, så fiiiin gutt”. I slike situasjoner går han fr 0 til 100 på 2 sekunder. Derfor ble jeg så glad for at vi faktisk ble med på dette kurset med Boris også. Dersom vi ikke hadde blitt med, så hadde vi nok ikke fått den påminnelsen om at sladretrening må gjøres mye av. Vi har fra tidligere av jobbet med det, men ikke nok.
Rotrening
Vi fikk i tillegg en påminnelse om godbitsøk når vi snakket med instruktøren, hvilket var så bra hun sa. Jeg hadde jo helt glemt av det. Vi bruker det en god del når vi er ute i byen. Når jeg eksempelvis på å plukke hundebæsje. Det jeg gjør er at jeg ber Boris sitte i ro et øyeblitt (når jeg finner frem bæsjeposen), før jeg så lar han snue etter godbiter på bakken (når jeg plukker bæsj). Dette er supereffektivt. Kommer det folk forbi, når jeg plukker, så er han opptatt med godbitene. Så lenge folk ikke kommer direkte bort til Boris så går alt superfint. Offfff, så skal det sies at det har hendt. Jeg hadde akkurat plukket opp en relativt bløt hundebæsj, så kom det en gammel mann gående mot Boris. Jeg hadde løkken til båndet rundt håndleddet jeg hadde hundebæsjen i. Mannen kom fra venstre, jeg hadde hundebåndet rundt høyre håndledd. ”ÅÅÅÅH, så fiiiin gutt” sa mannen. SKLÆTT, sa bæsjen mot venstrearmen min. Denne hendelsen viser viktigheten av sladretrening. Mer sladretrening gjør at jeg unngår slike hendelser. Ønsket scenario er at Boris ser mannen og sladrer til meg om det. Nå vi har nok en del jobb å gjøre der. Avslutningsvis i kurset trente vi litt på å finne roen og i tillegg ta en parr sett med ”BLI” når de andre kursdeltakerne hadde dratt.
BILDE
Med det sagt er det kan jeg kanskje avslutte med å legge fram noe som gjorde det litt ekstra gøy å være på kurset. Til sammen var det fem valper. Boris og broren Robert var 2 av disse. Utrolig gøy. Kan ikke vente med å se hvordan de begge utvikler seg. Robert er bare en supergod valp, men noen herlige eiere. Så dette skal bli gøy. Supert kurs, engasjert kursholder, nydelige valper og fantastiske eiere. Ser fram til 04.juli.2024. Da blir det en ny dag med kurs.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt folk si at de ikke har behov for valpekurs fordi de har såpass mye erfaring med hund. Mitt spørsmål til det er ”Hvor mye erfaring har du?” Det jeg tenker er at hvis du ikke er en atorisert hundetrener eller jobber med hund på fulltid, så vill det altid være nyttig med valpekurs.
Jeg skal ikke lyve. Med tanke på min store interesse for hund og hundetrening så tror jeg nok at Boris hadde klart seg fint uten et valpekurs, men likevell.. Nå er jeg bare et mennske og jeg trenger oppfriskning og påminndelse om forskjellige temaer. Jeg går eksempelvis ikke å husker på alt alle hundens faser eller synlige tegn på stress. Jeg tenker litt sånn at jo mer jeg vet, jo mindre vet jeg. Vi slutter nok aldri å lære noen av oss.
Selvsagt, det er ingen tvang å gå på valpekurs, og vi alle oppdrar valpen slik vi vill. Jeg tenker bare at vi alle har lett for å tro at vi er eksperter på et område. Sammenliknet med autoriserte hundetrenere så kan jeg nok bare en brøkdel av det de kan. Og det vet jeg!! Det er akkurat derfor jeg drar på valpekurs, og etterhvert andre kurs.
Saken er at, selvom jeg tror at jeg ikke blir å lære noe nytt, så lærer jeg nok noe kanskje. Jeg blir kanskje enda mer oppservang på kroppspråk mitt. Eventuelt finner jeg kanskje ut at noen former for belønning ikke fungerer så godt som jeg trodde. Om ikke jeg som eier lærer noe, så lærer Boris noe. Han får trening og/eller repetisjon av noen han kanskje allerede kan.
Noe vi alltid får ekstremt mye kommentarer på, fra familie og venner, er at vi lar Boris sove i sengen og ligge i sofa. Denne tematikken er ekstremt omdiskutert bland mange hundeeiere har jeg skjønt. Vi ser ikke problemet med å la Boris sove i sengen sammen med oss. At han ligger i sofaen gjør ihvertfall ikke noe. Jeg personlig ser på det som en del av kosen med å ha hund. Andre ser kanskje på det som uhygienisk. Men for oss er han en del av familien. Ja, det kommer sikkert en del hundehår, men hva er problemet. Hundehår vill det bli uansett.
Det som er positivt ved at vi lar Boris sove i sengen er at vi bytter sengetøy oftere enn vi ville gjort dersom han ikke fikk lovt. Noe som også er greit å bite seg merke i, er at det er lovt å bruke sengeteppet over dynen. Fordi at vi gjør akkurat det, så unngår vi faktisk hundehår dirkete på sengetøyet. Det eneste vi trenger å gjøre er å bytte sengeteppe 1-2 ganger i uken. Hundehår i sengen-problemet løst.
Når det gjelder å ha hunden i sofa, så synes jeg det bare er koselig. Nå har vi heldigvis en sofa som er enkel å støvsuge og vaske. Dette kommer godt med, uavhengig av om man har hund eller ikke. Vi har vell alle vært uheldig å velte potetgull-skålen eller brusbokser. Å ikke ha muligheten til å vaske sofaputene hadde jeg ikke greid.
Uansett, dersom man skulle sett bort fra argumentet vedrørende renslighet, hva skulle argumentet vært da. Jeg ser ikke poenget med å skaffe hund dersom jeg ikke kan nyte selskapet den gir. Jeg skaffet meg ikke hund for at den skulle ligge til pynt på gulvet. Jeg skaffet meg hund for å ha noen å nyte hverdagen sammen med. Jeg føler ikke at jeg får gjort det 100 % dersom Boris skulle måtte ligge på gulvet på dagen eller i et hundebur om natten.
Jeg er opptatt av å ha en god relasjon til Boris. Det på lik linje som å ha god kontakt. Maren Teien Rørvik sier i sesong tre at det er viktig å gjøre noe for hundene våre. Noe de setter pris på. Eksempler hun drar opp er eksempelvis å dele matpakke eller gi hunden er massasje. Når Boris ligger sammen med oss i sofa så er det gjerne fordi han ønsker å ligge sammen med oss, og da gjerne bli klødd på magen. Å bli klødd på magen/ få massasje sammen med oss ser jeg derfor på som relasjonsbyggende. Ja, vi kan sitte på gulvet, men jeg personlig føler at jeg kommer nærmere Boris, dersom han er sammen med oss 100%.
Nå tror du kanskje at vi lar Boris gå fritt fram og lar han legge seg i sofa og/eller senge som han vill. Det gjør vi ikke. Vi har noen regler rundt akkurat dette. Vårt eneste krav er at Boris, for det første, går ut av sofa eller sengen når vi ber han om det. Regel nr.2 er at han ikke får oppholde seg i sengen om dagen. Noe som også er verd å si i denne sammenheng er at han gjerne går frivillig inn i dusjen om kvelden. Fred på badet får jeg som oftest ikke:D
Til slutt er det også slik at han ikke får leke i sofa eller sengen. Ja, han kan ligge å gnage på et ben eller lignende. Men ingen «RAPPTUS» skjer på disse stedene. At han er rolig er med andre ord det tredje og siste kravet.
Med det sagt så tror jeg tiden er inne for å avslutte dette innlegget. Jeg setter stor pris på dersom dere legger igjen en kommentar på hva dere synes er greit. Men husk at alle hundehold er forskjellig. Ingenting er rett eller galt. Alle må få ha egne preferanser. Dette er våre og sånn er det:)
